Kirkegården på Reine

I dag var vi på Reine, det er lofotferie disse dager, sol kontinuerlig, T-skjortevarmt, sandstrender og så Reine som kan se slik ut i sommervær.


Sverdrupfamilien har vært økonomisk sentrale på Reine i mange år og for hundre år siden betydde det egen del av kirkegården, med gjerde og smijernsport og fine gravsteiner som er overgrodd.


Tiden går, vi lever bare et lite øyeblikk.




Andre gamle gravstøtter var samlet på ett sted.


Og en av jern sto for seg selv foran hundekjeks.


Så sånn var det i Reine. Og de hadde gode smørbrød der med røkt kvalkjøtt og røkt laks og historisk hotell og det var mer, det er alltid mer.

Hva mer?

Jo, da vi hadde kjørt fra Reine en stund og vært på hvit sandstrand på Ramberg så kom vi forbi denne kirka på Flakstad. Skulle tro arkitekten hadde tatt seg en tur til Russland.


Det var fin campingplass her og en kilometer eller så på vei fra Flakstad kirke tilbake mot Stamsund var det et sted der jeg skal stoppe når jeg en gang, forestiller jeg meg, skal kjøre disse veiene igjen og ha dagevis og kan stanse på alle de stedene der jeg har tenkt åh! og herregud! og så latterlig fint det er! jeg tenker det så ofte at jeg ikke kan si det til de andre jeg reiser med hver gang, jeg vil jo ikke slite dem ut med utrop.

Men en gang, forestiller jeg meg, skal jeg snirkle meg av gårde med sitteplate og kaffe på termos og da vet jeg at en kilometer eller så etter Flakstad kirke er det et sted der det renner vann over et flatt berg som man også kan sitte på, med termosen sin, rett ved veien. Og på nersida av veien er det superlanggrunt og sikkert fint å vasse for unger og noen voksne. For det har jeg skrevet her.