Puss og spy 4

Jeg leser om Caterina av Siena,
tidligere episoder her.


Her ligger hun i Roma. Dvs. deler av henne.
Den norske katolske kirke skriver levende om kroppen hennes, en venstrefot sendt hit, et skulderblad sendt dit, ribbein i Firenze, en hånd i kloster, hodet i Siena og resten i Roma, nesten. Under er noen høydepunkter fra nettsiden.

Sjekk bilde av hodet
Skal jeg gå på hodejakt i Siena?
Ja, det skal jeg

"Den 21. april 1380 fikk hun slag, og ble lammet fra livet og ned. Åtte dager senere, den 29. april, døde hun i venninnen Alessia Sarachinis armer, bare 33 år gammel. Det blir sagt at stigmatiseringsmerkene ble klart synlige for alle etter døden.

Hennes venn og skriftefar Raimund av Capua forteller at enorme menneskemengder besøkte Katarinas jordiske rester. I de tre dagene hennes legeme lå utstilt for de troende, forble armene, nakken og beina like bøyelige som om hun fortsatt var i live.

Hun ble gravlagt på kirkegården ved kirken Santa Maria sopra Minerva like ved Panteon i Roma, men hun ble kort etter flyttet av Raimund, som plasserte kisten ved foten av en søyle overfor Rosenkranskapellet, hvor den ble til 1430. Under denne translasjonen fikk Raimund kisten åpnet, og han så at klærne var ødelagt av fuktigheten, men ikke legemet.

Katarinas legeme ble imidlertid utsatt for den vanlige middelalderske skikken med å bli splittet opp som relikvier. Raimund følte at en større relikvie skulle sendes til kirken i Siena, hennes fødeby og åsted for mange mirakler, så etter tillatelse fra paven fikk han skilt hennes hode fra kroppen.

Han plasserte det i et relikvar av forgylt kopper og ga det til to dominikanere som skulle ta det med til Siena. Men i 1385 ble det i hemmelighet brakt til klosteret ved Campo Reggio og plassert i sakristiet i påvente av en helligkåring. Planer om en høytidelig translasjon ble lagt av Raimund, biskopen og byens myndigheter.

Etter flere dagers forberedelser ble hodet brakt ut av byen til hospitalet St. Lasarus, hvor Katarina hadde pleid de syke. Derfra gikk den triumfartede prosesjonen med hennes hode inn i byen. Katarinas åttiårige mor Lapa gikk etter relikvien, kledd i Mantellates drakt. Hodet befinner seg fortsatt i et marmortabernakel i Cappella di Santa Caterina i kirken San Domenico.

Samme år som translasjonen av hodet, 1385, ble andre relikvier fjernet fra legemet, nemlig en arm, som ble gitt til Siena, og tre fingre, som ble gitt til Venezia. I 1430 var den hellige Antoninus av Firenze prior i Santa Maria Sopra Minerva, og han fikk Katarinas bevarte (men hodeløse) legeme skrinlagt i steinsarkofagen under høyalteret hvor hun har hvilt siden. Oppå sarkofagen hviler en statue av Katarina kledd i ordensdrakten. Der har hun hvilt siden i nærheten av den salige Fra Angelico.

Sarkofagen er åpnet flere ganger gjennom århundrene, og flere relikvier er fjernet for å sendes til ordenens kirker over hele Europa. I 1487 ble en hånd gitt til dominikanersøstrene i klosteret Santi Domenico e Sisto i Roma, og den venstre foten ble gitt til kirken Santi Giovanni e Paolo i Venezia. Stigmata-såret på denne foten ble omhyggelig undersøkt under den offisielle identifikasjonen i 1597. I 1501 ble et ribben gitt til klosteret San Marco i Firenze, og i 1575 ble et skulderblad gitt til dominikanersøstrene i Magnanapoli i Roma."

Hele artikkelen,
under er noen fler utdrag, litt lite troverdig tekst syns jeg men.

Som tolvåring motsto hun alle sine foreldres forsøk på å få henne gift, selv om forsøkene ikke alltid var like vennlige. For å få henne til å adlyde, ble hun utsatt for en hardhendt behandling og ble plaget fra morgen til kveld. Moren sa opp tjenestepiken og lot Katarina gjøre alt det manuelle arbeidet i huset.

Fordi hun var kjent for å elske ensomheten, fikk hun aldri være alene. Men alle prøvelser bar hun med den største tålmod. En gang skar hun av seg alt det vakre, gyldenbrune håret for å vise at hun mente alvor. Til slutt skjønte faren at videre opposisjon var nytteløs, så Katarina fikk tillatelse til å leve det livet hun så sterkt ønsket. Han innredet et rom i huset der hun kunne trekke seg tilbake i bønn, og tillot henne å gi av husets inntekter til de fattige og syke.

Det var selvfølgelig ikke noe uvanlig at kvinner utførte nestekjærlig arbeid, men Katarina møtte betydelig motstand da hun startet å forkynne, en tjeneste som tradisjonelt var blitt utført utelukkende av menn. Men hennes første biograf, den salige Raimund av Capua, skriver at hundrevis av mennesker samlet seg fra fjellene og landdistriktene rundt Siena bare for å se og høre henne.

Hun påkalte seg Sienas oppmerksomhet, og gradvis samlet en gruppe mennesker seg om henne, både prester og legfolk, dominikanere og augustinere, adelige så vel som alminnelige mennesker, gamle og unge. De utgjorde hennes «familie» eller «rene skare», «Caterinati», og alle kalte henne «Mamma».