mandag, januar 10, 2011

Å tenke på etnisitet

Jeg kom hjem i dag. I en måned har jeg vært i New York. Og nå kom jeg på hva jeg har glemt å prøve å snakke med noen om: Hvor raskt tenker folk: Han er jøde, foreldrene er sikkert irske, er det et tysk etternavn?

Når innvandring er en så total del av samfunnet, helt anderledes enn i Norge, er det slik at folk flest straks de møter en fremmed scanner personen for tegn på etnisitets-miks, utseende, navn?

Hvor raskt kommer saken opp i en samtale?

Jeg så folk på T-banen med blandinger av hudfarge og øyeformer som vi slett ikke har i Norge. Gjør det folk mindre opptatt av etnisitet? At tiden har gått og fler bakgrunner har rotet seg mer sammen, om enn slett ikke så mye som man kan tenke seg i et koselig øyeblikk. Eller blir trangen til å kategorisere like sterk, fordi man leter etter felles- eller fremmede trekk å navigere etter?

Og hvordan er det når det ikke er ett dominerende kirkesamfunn som i Norge, men flere. Blir det viktigere da å la det komme frem i samtalen at man tilhører den katolske kirken eller den jødiske og hvilke underkategorier? Også hvis man bare er seremoni-religiøs?

En annen ting, jeg syns folk ofte snakker om sin irske bakgrunn, sjelden om sin indianske. Er det som med samene? Fraværende kulturelt sett i Oslo selv om antallet er høyt? Temmelig fraværende i nyhetene?

Ofte bruker vi forresten begrepet etnisitet feil. Ofte tenker vi oss folkegruppeopphav, men begrepet er videre. "Etnisitet er en kollektiv identitet knyttet til forestillinger om kulturelt fellesskap som følge av (oftest) et antatt felles opphav. Etnisitet er forhold mellom grupper som oppfatter seg selv, eller blir oppfattet av andre grupper, som kulturelt særpregede."

Nåvel

Selv om jeg ergrer meg over meg selv, og prøver å venne meg av med å raskt kategorisere folk jeg møter som homo, kvinne, har pakistanske foreldre etc.så jobber automathjernen langsommere enn den klare tanken.

3 Kommentarer:

Blogger ogjegbare sa ...

Min erfaring fra USA er at det var langt fra likegyldig, mange hadde god kontroll på anene bakover, og det kom fort opp i en samtale. En åttendedel dansk, en fjerdedel tysk, men den armenske sekstendedelen trengte man ikke snakke så mye om. MEN det ble kanskje et tema siden jeg er norsk, og så ville de være imøtekommende og fortelle om sin europeiske tilhørighet.

Og så var det alle de andre tegnene på hvor folk kom fra, hvis en mann kom fra sørstatene og hadde et fornavn som hørtes mer ut som et etternavn kom han antakeligvis fra en familie med gamle penger.

11 januar, 2011 09:53  
Blogger fr.martinsen sa ...

Interessant. Het de Williams til fornavn? Prøver å komme på noen eksempler men husker ikke. Husker dog at jeg har sett fenomenet etternavn-fornavn.

Traff du noen som sa de hadde indianske aner? Det heter kanskje ikke indianske, hva heter det nå for tiden da?

11 januar, 2011 22:08  
Blogger ogjegbare sa ...

Ikke Williams, men Forrest er det eksempelet jeg husker nå.

Ingen indianere. Da var det heller japansk/latinamerikanske kombinasjoner, og det var ganske pent å se på.

Men jeg tror jeg hang i en ganske hvit krets, det var folk som hadde gått ut fra Princeton noen år tidligere ELLER kom fra den hvite middelklassen i Cleveland.

14 januar, 2011 10:58  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden