Å tenke på etnisitet

Jeg kom hjem i dag. I en måned har jeg vært i New York. Og nå kom jeg på hva jeg har glemt å prøve å snakke med noen om: Hvor raskt tenker folk: Han er jøde, foreldrene er sikkert irske, er det et tysk etternavn?

Når innvandring er en så total del av samfunnet, helt anderledes enn i Norge, er det slik at folk flest straks de møter en fremmed scanner personen for tegn på etnisitets-miks, utseende, navn?

Hvor raskt kommer saken opp i en samtale?

Jeg så folk på T-banen med blandinger av hudfarge og øyeformer som vi slett ikke har i Norge. Gjør det folk mindre opptatt av etnisitet? At tiden har gått og fler bakgrunner har rotet seg mer sammen, om enn slett ikke så mye som man kan tenke seg i et koselig øyeblikk. Eller blir trangen til å kategorisere like sterk, fordi man leter etter felles- eller fremmede trekk å navigere etter?

Og hvordan er det når det ikke er ett dominerende kirkesamfunn som i Norge, men flere. Blir det viktigere da å la det komme frem i samtalen at man tilhører den katolske kirken eller den jødiske og hvilke underkategorier? Også hvis man bare er seremoni-religiøs?

En annen ting, jeg syns folk ofte snakker om sin irske bakgrunn, sjelden om sin indianske. Er det som med samene? Fraværende kulturelt sett i Oslo selv om antallet er høyt? Temmelig fraværende i nyhetene?

Ofte bruker vi forresten begrepet etnisitet feil. Ofte tenker vi oss folkegruppeopphav, men begrepet er videre. "Etnisitet er en kollektiv identitet knyttet til forestillinger om kulturelt fellesskap som følge av (oftest) et antatt felles opphav. Etnisitet er forhold mellom grupper som oppfatter seg selv, eller blir oppfattet av andre grupper, som kulturelt særpregede."

Nåvel

Selv om jeg ergrer meg over meg selv, og prøver å venne meg av med å raskt kategorisere folk jeg møter som homo, kvinne, har pakistanske foreldre etc.så jobber automathjernen langsommere enn den klare tanken.