Jeg tenker
Og det går uendelig langsomt, ordene smyger seg ut. På andre dagen sitter jeg her edru og tviler og tenker på Maria Amelie og journalistikken. Jeg skal levere spalte til Journalisten igjen og jeg fatter ikke folk som har meninger å by på så sikkert og så ofte og innimellom så unyansert.
Det er ikke det å skrive og formulere seg som er vanskelig, det er å tenke. Har jeg belegg for dette, tenker jeg. Denne sammenlikningen, har den noe for seg? Hva står det egentlig her, det du akkurat skrev? Overdriver jeg, er jeg slem, er jeg dum kanskje?
Jeg tenker og tror jeg har det, sammenhengen mellom de to avsnittene, en ny tanke muligens, men så oppløser forståelsen seg og jeg må gå på do eller putte flasker i flaskeposen og komme tilbake til bordet og stirre på ordene og håpe at tanken kommer tilbake igjen. Det er ikke sikkert.
Jeg vet at andre har det sånn. Det hjelper ikke. I kveld er det meg.
Det er ikke det å skrive og formulere seg som er vanskelig, det er å tenke. Har jeg belegg for dette, tenker jeg. Denne sammenlikningen, har den noe for seg? Hva står det egentlig her, det du akkurat skrev? Overdriver jeg, er jeg slem, er jeg dum kanskje?
Jeg tenker og tror jeg har det, sammenhengen mellom de to avsnittene, en ny tanke muligens, men så oppløser forståelsen seg og jeg må gå på do eller putte flasker i flaskeposen og komme tilbake til bordet og stirre på ordene og håpe at tanken kommer tilbake igjen. Det er ikke sikkert.
Jeg vet at andre har det sånn. Det hjelper ikke. I kveld er det meg.
5 Kommentarer:
Det vanskeligste er når jeg prøver å tenke over en sak som andre har sterke meninger om, og jeg oppdager at jeg egentlig mener to motsatte ting på samme tid. Jeg kan lese argumenter fra to parter på hver sin fløy og være litt enig med begge, men helt ute av stand til å legge fram mine både/og-meninger i noen form for helhetlig argumentasjon. I sånne situasjoner er jeg veldig glad for at jeg aldri blir bedt om å kommentere ting offentlig. Men samtidig burde kanskje vi som har selvmotsigende meninger, kreve større plass i offentligheten?
Les Eivind Smith i Aftenposten i dag, - kanskje det løsner, - den ene eller den andre veien.
Gudd løkk!
Kjerstin,
ja, det tror jeg, vi med selvmotsigende meninger burde kreve mer plass i offentligheten. Men nettopp nyansene og usikkherheten gjør muligens at man ikke står først i køen for å rope ut sin mening?
Jeg syns jeg har vært heldig. Jeg har forsøkt meg frem her i bloggen og har bltt invitert inn i noen større rom gjennom det. Jeg trenger ikke å få sagt noe så fryktelig ofte, jeg har ingen voldsom meningsproduksjon å by på og som regel trenger jeg lang tid for å formulere meg.
Jeg tror ellers ikke på ideen om at meningsdanning best oppstår ved å vise frem to motpoler i en sak. Det fungerer ikke sånn for meg i alle fall.
Livetleker,
jeg har lest, takk.
Nå mangler jeg bare en bedre sistesetning sier redaktøren, en punchline. Det er en slik jeg leter etter nå.
ja! jeg ser den. men aller mest når jeg prøver å argumentere for noe muntlig. da blir jeg alltid usikker på mine egne meninger. pluss kan ikke google og finne belegg. takke meg til arguing on the internet.
Siste setning: Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
Neida. Jeg kjenner meg igjen i det Kjerstin skriver. Ikke bare kan jeg være uenig med meg selv, jeg er også "redd" for å ikke ha tenkt godt nok, for å hele tiden måtte si "Det er sant, det hadde jeg ikke tenkt på" og revurdere. Og det er jo teit.
Så jeg har begynt å øve. Jeg går inn i diskusjonstråder på ulike forum og skyter fra hofta og følger opp så godt jeg kan. Øver på å si "det er sant, det hadde jeg ikke tenkt på" eller på å være knakende uenig med siste taler.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden