søndag, september 12, 2010

Hvis du spør meg

Jeg var på Black Box på det som skulle være provoserende, muligens overskridende, feministteater i kveld. Jeg ble ikke overskredet.
Men jeg ble en del av forestillingen.
Det var ikke det jeg hadde planlagt.
Jeg var likevel forberedt.

For tusen år siden satt jeg på første rad i et lite teater og ble tatt på senga av et kamera som ble dytta opp i ansiktet mens noen spurte: Hva mener du om dødsstraff. Fjeset mitt mens jeg sank ned i stolen uten ord ble projisert på stort lerret.

Jeg tenkte: Dette skal aldri skje meg mer.

Hvis det skulle skje en annen gang at jeg blir invitert inn i en forestilling, og jeg ikke er med på leken, ikke omfavner premissene, bestemte jeg meg for at den som står på scenen får ta skylda sjøl.

De får skylde seg sjøl hvis det er meg de spør

Jeg kommer til å svare det som skulle vise seg å være meg akkurat i det øyeblikket, selv om det ikke passende for rollen som teaterpublikum.


Så i kveld satt jeg der på andre rad på Black Box og tenkte dette er kjedelig, dette er banalt, jada jeg ser at du viser meg de opererte puppene dine og de løftet ut brystvorta mens de skar, jeg ser arret, jeg er forsåvidt interessert i tematikken men at dette eksisterer vet jeg fra før, kan det være noe annet her, kanskje det er noe jeg ikke skjønner, jeg håper det, men jeg forsøkte å se nogenlunde velvillig ut der jeg satt og så spurte Ann Liv Young hva jeg syntes om forstillingen.

Jeg sa jeg syntes den var kjedelig

Jeg vet ikke lengre hvordan ordene falt nøyaktig etter det. Jeg sa at jeg ikke direkte hadde kjedet meg da hun tisset i vaskevannsfatet og stakk en banan i fitta, ingen kan si at det er direkte uinteressant, men jeg ble ikke provosert heller. Hun håpet at vi skulle provoseres kunne jeg legge merke til, men Black Box-publikumet hadde sett en banan før, jeg også.

Jeg snakket norsk innimellom og engelsk, for det sa hun at vi kunne, vi kunne føle oss avslappet og frie med norsk, så jeg sa fitta. Hun ba om å få dette oversatt, hun sjekket og krysset av for at jeg sa fitta og ikke vagina. Fitta virket mer passende for det vi snakket om. Ann Liv Young var ikke fornøyd med meg likevel og jeg var ganske likegyldig, det var dette øyeblikket jeg hadde forberedt meg på gjennom alle årene som teaterpublikum siden videoen på første rad den gangen.

Jeg gidder ikke mer..

..tenkte jeg. Jeg orker ikke. La det være pause hvis det blir pause. Hun sjekket om jeg hadde en relasjon til han til høyre for meg og hun til venstre for meg og jeg sa nei. Hun var på jakt etter relasjoner å spooke ut. Etterpå sa jeg joda, jeg kjenner hun til venstre, jeg trodde du mente om vi hadde en seksuell relasjon, herregud.

Så hva ville du jeg skulle snakke om da? sa hun. Siden jeg åpenbart ikke var fornøyd med bananen i fitta. Følelser, sa jeg. Etter å ha tenkt litt på saken. Det er strengt tatt det eneste jeg vil at folk skal snakke om. Hun ble sur og sa at hun faktisk ikke hadde snakket om annet og ga meg A4-arkene som var manuset og de ligger i veska mi fortsatt.

Hun avsluttet forestillingen med å si at vi godt kunne gå inn på nettsiden hennes og gi respons og så så hun på meg og sa at jeg alltids kunne logge meg inn anonymt å skrive hva jeg ville, på norsk. En stund holdt jeg det for åpent at jeg ikke hadde skjønt at hun var i en figur, at det var en knepen persona hun forestilte, men etter hvert skjønte jeg at hun bare var muggen og tok meg for en i kommentarfeltet til db.no. Selv om jeg akkurat hadde sittet der på andre rad og fortalt henne rolig hva jeg tenkte på.


I går kveld satt jeg på første rad foran hovedscenen til Nationaltheateret og så Kai Remlov stå naken rett foran meg med bare sokkene på. Selv om det er et åpenbart brudd mellom den lille knørvede penisnakenheten og den gammelborgelige estetikken i salen så ble ikke Remlovs pikk masete eller banal der han sto ytterst på scenekanten og snakket om helt andre ting mens Marian Saastad Ottesen satt og lo i bakgrunnen. Jeg satt der og så Ibsenmaskin og ballene til Kai Remlov med lange grå hår på, det hadde jeg ikke tenkt på, at det er slik det blir, men selvsagt og så falt jeg i tanker om livet og hvor fort det går, like greit det, bedre det.

14 Kommentarer:

Blogger Unknown sa ...

Jeg kjenner jeg blir helt stresset av å lese det du skriver... Jeg haaater å bli "involvert" i stykker. Hyl. Har jeg en mistanke om at så kan skje, lar jeg være å gå. Så teit kan jeg altså være. Tenk på alt jeg går glipp av?

12 september, 2010 21:24  
Blogger fr.martinsen sa ...

Det gjelder å ta rettighetene sine som publikum tilbake. Vi kan si: Jeg vet ikke og jeg har ikke lyst til å svare heller!

12 september, 2010 21:35  
Anonymous Anonym sa ...

Og etter at man har sagt hva man mener, kan man til og med bli hentet opp på scenen for å spille ut det man tenker, slik man mener det burde vært gjort, og det gjør man foran en fullsatt sal, og der sitter til og med alle kollegene, og det skulle visst være terapeutisk, men jeg hadde ikke bedt om behandling.

13 september, 2010 18:04  
Blogger fr.martinsen sa ...

Ha ha, ja.
Jeg har blogget om det før, de to gangene på seminar der jeg har sagt "nei" - jeg vil ikke spille rollespill.

Seminarlederne ble bleke og irriterte og noen av deltakerne prøvde å trøste meg etterpå, selv om jeg ikke trengte trøst.

Det var simpelthen dette enkle: Nå er jeg voksen og en av de tingene det innebærer er at jeg kan si nei til å spille rollespill.

13 september, 2010 19:13  
Anonymous Strekker sa ...

Jeg leser alt du skrive om å nekte rollespill og forbereder meg mentalt på en dag å nekte, jeg også. Det er det tåpeligste jeg vet, og noen ganger også etisk uforsvarlig.

Heia, heia, heia fr.martinsen!

14 september, 2010 09:35  
Anonymous Anna sa ...

Jeg har av en eller annen grunn aldri lest bloggen din før, men det skal jeg jaggu begynne med. Du skriver fantastisk fint :)

14 september, 2010 11:47  
Anonymous aandrea sa ...

Jeg synes forestillingen Cinderella var fantastisk, og ikke kjedelig. Nærværende, sårbar og øm.

14 september, 2010 17:01  
Blogger fr.martinsen sa ...

Det er mye å glede seg over i verden: En god arbeidsdag, søndagsmiddag som varer til tirsdag, fine kommentarer og at aandrea likte forestillingen bedre enn meg.

14 september, 2010 18:54  
Anonymous Anonym sa ...

Interessant lesning! (Min første kommentar til en blogg tror jeg)

15 september, 2010 11:26  
Blogger fr.martinsen sa ...

Se det. Glad du valgte å legge vekk bloggkommentardyden her.

15 september, 2010 16:50  
Anonymous dang sa ...

haha! dette hadde jeg aldri i livet våget. så akkurat nå lever jeg litt gjennom deg. herlig altså. you go girl.

15 september, 2010 23:44  
Anonymous mary sa ...

Å, så bra! Skulle ønske jeg hadde sett forestillingen med deg i salen! De burde være fornøyde med å få litt friksjon fra publikum. Ikke sure. Herregud, hva er det å involvere publikum, da? Det er jo å stille seg åpen for kritikk. Heia!

17 september, 2010 17:53  
Blogger Unknown sa ...

så morsomt! særlig det med å ha sett en banan før.

det rare er at desto lenger tid det går etter forestillingen desto mer tviler jeg på min umiddelbare reaksjon (som var omtrent som din). det opplever jeg forresten ofte etter performanceforestillinger. det liker jeg, fordi i motsetning til hverdagsoppevelsene som bare sklir sin puddinggang, er det noe som rykker i meg som jeg ikke helt får tak på. og når jeg tenker meg om: så mange banannærfitteopplevelser, har jeg ikke hatt.meg om det.
Lagertha

23 september, 2010 09:26  
Blogger fr.martinsen sa ...

Det er mye å hente i å bli rykket, ved hjelp av performances, Nationaltheaterforestillinger og rykk kan vi også lage og oppleve i hverdagen.

Jeg tenker på dette med at vi kanskje åpner oss mer for det som vi venter skal rykke oss, til en viss grad er vi selv ansvarlige for våre egne rykk.

Jeg vil gjerne høre om hva du opplever anderledes etter at tvilen kom inn etter forestillingen.

25 september, 2010 21:34  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden