Hvis du spør meg

Jeg var på Black Box på det som skulle være provoserende, muligens overskridende, feministteater i kveld. Jeg ble ikke overskredet.
Men jeg ble en del av forestillingen.
Det var ikke det jeg hadde planlagt.
Jeg var likevel forberedt.

For tusen år siden satt jeg på første rad i et lite teater og ble tatt på senga av et kamera som ble dytta opp i ansiktet mens noen spurte: Hva mener du om dødsstraff. Fjeset mitt mens jeg sank ned i stolen uten ord ble projisert på stort lerret.

Jeg tenkte: Dette skal aldri skje meg mer.

Hvis det skulle skje en annen gang at jeg blir invitert inn i en forestilling, og jeg ikke er med på leken, ikke omfavner premissene, bestemte jeg meg for at den som står på scenen får ta skylda sjøl.

De får skylde seg sjøl hvis det er meg de spør

Jeg kommer til å svare det som skulle vise seg å være meg akkurat i det øyeblikket, selv om det ikke passende for rollen som teaterpublikum.


Så i kveld satt jeg der på andre rad på Black Box og tenkte dette er kjedelig, dette er banalt, jada jeg ser at du viser meg de opererte puppene dine og de løftet ut brystvorta mens de skar, jeg ser arret, jeg er forsåvidt interessert i tematikken men at dette eksisterer vet jeg fra før, kan det være noe annet her, kanskje det er noe jeg ikke skjønner, jeg håper det, men jeg forsøkte å se nogenlunde velvillig ut der jeg satt og så spurte Ann Liv Young hva jeg syntes om forstillingen.

Jeg sa jeg syntes den var kjedelig

Jeg vet ikke lengre hvordan ordene falt nøyaktig etter det. Jeg sa at jeg ikke direkte hadde kjedet meg da hun tisset i vaskevannsfatet og stakk en banan i fitta, ingen kan si at det er direkte uinteressant, men jeg ble ikke provosert heller. Hun håpet at vi skulle provoseres kunne jeg legge merke til, men Black Box-publikumet hadde sett en banan før, jeg også.

Jeg snakket norsk innimellom og engelsk, for det sa hun at vi kunne, vi kunne føle oss avslappet og frie med norsk, så jeg sa fitta. Hun ba om å få dette oversatt, hun sjekket og krysset av for at jeg sa fitta og ikke vagina. Fitta virket mer passende for det vi snakket om. Ann Liv Young var ikke fornøyd med meg likevel og jeg var ganske likegyldig, det var dette øyeblikket jeg hadde forberedt meg på gjennom alle årene som teaterpublikum siden videoen på første rad den gangen.

Jeg gidder ikke mer..

..tenkte jeg. Jeg orker ikke. La det være pause hvis det blir pause. Hun sjekket om jeg hadde en relasjon til han til høyre for meg og hun til venstre for meg og jeg sa nei. Hun var på jakt etter relasjoner å spooke ut. Etterpå sa jeg joda, jeg kjenner hun til venstre, jeg trodde du mente om vi hadde en seksuell relasjon, herregud.

Så hva ville du jeg skulle snakke om da? sa hun. Siden jeg åpenbart ikke var fornøyd med bananen i fitta. Følelser, sa jeg. Etter å ha tenkt litt på saken. Det er strengt tatt det eneste jeg vil at folk skal snakke om. Hun ble sur og sa at hun faktisk ikke hadde snakket om annet og ga meg A4-arkene som var manuset og de ligger i veska mi fortsatt.

Hun avsluttet forestillingen med å si at vi godt kunne gå inn på nettsiden hennes og gi respons og så så hun på meg og sa at jeg alltids kunne logge meg inn anonymt å skrive hva jeg ville, på norsk. En stund holdt jeg det for åpent at jeg ikke hadde skjønt at hun var i en figur, at det var en knepen persona hun forestilte, men etter hvert skjønte jeg at hun bare var muggen og tok meg for en i kommentarfeltet til db.no. Selv om jeg akkurat hadde sittet der på andre rad og fortalt henne rolig hva jeg tenkte på.


I går kveld satt jeg på første rad foran hovedscenen til Nationaltheateret og så Kai Remlov stå naken rett foran meg med bare sokkene på. Selv om det er et åpenbart brudd mellom den lille knørvede penisnakenheten og den gammelborgelige estetikken i salen så ble ikke Remlovs pikk masete eller banal der han sto ytterst på scenekanten og snakket om helt andre ting mens Marian Saastad Ottesen satt og lo i bakgrunnen. Jeg satt der og så Ibsenmaskin og ballene til Kai Remlov med lange grå hår på, det hadde jeg ikke tenkt på, at det er slik det blir, men selvsagt og så falt jeg i tanker om livet og hvor fort det går, like greit det, bedre det.