Bergmans husholderske
Jeg liker å lese om folk
Hvis det er kjente folk kan jeg lettere se dem for meg, selv om noen ganger tenker jeg at det er for mange detaljer i biografier, nå sist den om Bjørneboe, jeg tenker at vi tillegger noen detaljer unødig stor vekt fordi det er et kjent menneske det dreier seg om.Jeg prøver å forestille meg at jeg leser det samme om en ukjent.
Men jeg skriver meg bort litt
Jeg så nettopp på dokumentaren om Bergmans husholderske,den ligger vel ute noen få uker tenker jeg.
Den er litt langsom i starten men jeg syns den er verdt sin time.
Den sier noe om hvordan det kan gå med den som er vant til å stå i sentrum, at det er deg alle skal ta hensyn til. Bankdirektøren selv kommer med pengene når Bergman går i banken og Bergman omtaler seg i 3. person. Husholdersken, Anita Haglõf, ser at hun blir behandlet som en ubetydelig person. Jeg tenker på hvordan det ville vært hvis hun stilte mer krav til ham, eller avvæpnet ham.
Filmen handler ikke bare om makt, den viser også en ensom mann, en mann som vil være alene, en mann som trenger litt menneskelig varme likevel og så er det beliggenheten til huset rett ved havet og vegetasjonen rundt.
Bukowskis salgside for Bergmans eiendeler
Rollfördelningen, där han var den auktoritäre, stränge, ibland elake, mannen och Anita Haglöf den underordnade tjänstekvinnan, stod sig genom åren. När Bergman ville vara snäll förminskade han på traditionellt manligt sätt Haglöf genom att kalla henne ”lilla Anita”.
Jeg leste Tre Dagbøker med interesse,
notatene Bergman skrev da kona skulle dø.
innlegg av fr.martinsen på
20:00
3 Kommentarer:
Jeg så også den dokumentaren, og jeg fikk mange tanker oppe i hodet mitt. Først og fremst likte jeg den. Det var noe med den lavmelte stemninga. Samtidig lurte jeg på hva hun ville. Det er mulig jeg har et sånt misforstått lojalitetsbegrep, men intuitivt føler jeg at man ikke skal utlevere dem man jobber under, over, sammen med. Likevel var det jo et viktig tilleggsbilde av mannen, - ikke det at jeg ble overrasket.
Og hele tiden tenkte jeg: Hvorfor i helvete slo du ikke neven i bordet og sa hva du mente? Jeg innbiller meg at han ville likt det, at de ville kommet hverandre nærmere ved det, at det kanskje kunne blitt en mer likeverdig relasjon.
Det var så sterkt der han sa at hun sikkert kom til å skrive om sitt liv hos ham, - men at hun ikke kunne skrive, og derfor trengte en ghost writer. Makan til fyr. Men hva vil hun? Er det en slags hevn, eller et oppriktig ønske om å bidra med et mer nyansert bilde av ham?
Jeg undrer meg.
Jeg oppfattet henne ikke som hevnlysten, men jeg tenkte også på dette. Og det med lojalitet, som jeg forholder meg ganske nøye til, men også den kan overskrides. Hun trakk jo boka si og har ikke sagt noe om hvorfor, annet enn at den ikke ble slik hun ville. Jeg tenkte at det kanskje var anstendighetshensyn, hvis hun ble dyttet i en retning hun ikke likte.
Mest ergret jeg meg over det samme som deg, hvorfor så selvutslettende i det forholdet. Dette er jo en allmen ting, ta sjansen på å reagere og snakke med mennesker.
Da jeg var ung, hadde jeg en kollega som ga meg tyn nesten hver dag. Hun antydet at jeg ikke var seriøs nok (Det var noe med påkledning og tilnærming til elevene), hun kom stadig med små hint. En dag, etter mange år, sprakk jeg og sa høflig, men meget, meget sint ifra hva jeg tenkte, hvordan jeg oppfattet henne og at jeg ikke fant meg i det. Hun trakk til seg alle pigger, og det har ikke forekommet siden. Det merkelige er at jeg følte at hun etter det begynte å se meg på en skikkelig måte. Vi underviser i samme fagkrets, og nå kan hun både gi meg anerkjennelse og be om råd, - som jeg alltid har gjort med henne. Hun er en stor faglig kapasitet. Hjertevenner blir vi aldri, men vi har et godt, profesjonelt forhold.
Dette er min eneste erfaring med denslags, men det funka altså.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden