Passet mitt med skrift på
Smaken er mer dannet og høykulturell jo mer komplekst produktet vi liker er. I sted gikk jeg på polet og der lå VGs anmeldelse av min favorittvin oppslått. Jeg vet at jeg ikke klarer å gjenkjenne fine nyanser i vin, med noen unntak. Den vinen jeg oftest kjøper er enkel og tydelig, i munnen min smaker det mye krydder og det liker jeg. Jeg kjøper den på tross av etiketten med en fargerik kenguru på.
VG skriver at den selger på en morsom etikett
og gir den en 2-er:
Finnes i alle polutsalg. Denne australske vinen har en morsom etikett som får mange til å føle seg fristet, men innholdet oppnår ikke godkjentstatus i denne prisklassen hos meg i alle fall. Vinen er ren og saftig nok, men den er tvers gjennom kommersiell med veldig mye sødme og mye kunstig eikekrydder. Likevel er den en av storselgerne i sin kategori. Sødme og moro må være en kombinasjon som selger.
Det kan se ut som den visuelle smaken min får høyere kast på terningen enn smaksløkene mine. Eller er det kunnskap, hjernens oppfattelse av smak eller konsentrasjonen som ikke holder mål på kulturskalaen når jeg liker smaken av Yellow Tail?
På de områdene jeg har mest erfaring har jeg ofest lettest for å ønske meg mer kompleksitet og ergrer meg over mangel på det, ergrelsen ødelegger for en enklere opplevelse fordi manglene blir så tydelige.
I går så jeg Coco Chanel og Stravinsky på Gimle sammen med venner som syns den var håpløs banal og var tydelig på det etterpå.
Jeg tenkte ikke på det da jeg så filmen, jeg ergret meg ikke over noe, jeg koste meg med det jeg så, tok det bare rett inn uten refleksjon, fine klær, pen dame, hest, hage, stilig interiør, følelser, musikk.
Hva skal jeg med dette? Ikke noe mer enn at det stikker alltid litt når noen peker på at smaken min ikke er kultivert nok.
Jeg kan etterbehandle stikket, men det er der likevel.
Og jeg tenker alltid på at min opplevelse av noe som jeg liker holder for meg i det øyeblikket jeg liker den.
Noen går rundt i verden og blir sjelden stukket.
Jeg forestiller meg at de sklir gjennom for de vet at de er kultiverte og komplekse, får de kritikk kan de heve på øyenbrynet.
Noen blir alltid stukket. Og noen av dem blir trassige.
VG skriver at den selger på en morsom etikett
og gir den en 2-er:
Finnes i alle polutsalg. Denne australske vinen har en morsom etikett som får mange til å føle seg fristet, men innholdet oppnår ikke godkjentstatus i denne prisklassen hos meg i alle fall. Vinen er ren og saftig nok, men den er tvers gjennom kommersiell med veldig mye sødme og mye kunstig eikekrydder. Likevel er den en av storselgerne i sin kategori. Sødme og moro må være en kombinasjon som selger.
Det kan se ut som den visuelle smaken min får høyere kast på terningen enn smaksløkene mine. Eller er det kunnskap, hjernens oppfattelse av smak eller konsentrasjonen som ikke holder mål på kulturskalaen når jeg liker smaken av Yellow Tail?
På de områdene jeg har mest erfaring har jeg ofest lettest for å ønske meg mer kompleksitet og ergrer meg over mangel på det, ergrelsen ødelegger for en enklere opplevelse fordi manglene blir så tydelige.
I går så jeg Coco Chanel og Stravinsky på Gimle sammen med venner som syns den var håpløs banal og var tydelig på det etterpå.
Jeg tenkte ikke på det da jeg så filmen, jeg ergret meg ikke over noe, jeg koste meg med det jeg så, tok det bare rett inn uten refleksjon, fine klær, pen dame, hest, hage, stilig interiør, følelser, musikk.
Hva skal jeg med dette? Ikke noe mer enn at det stikker alltid litt når noen peker på at smaken min ikke er kultivert nok.
Jeg kan etterbehandle stikket, men det er der likevel.
Og jeg tenker alltid på at min opplevelse av noe som jeg liker holder for meg i det øyeblikket jeg liker den.
Noen går rundt i verden og blir sjelden stukket.
Jeg forestiller meg at de sklir gjennom for de vet at de er kultiverte og komplekse, får de kritikk kan de heve på øyenbrynet.
Noen blir alltid stukket. Og noen av dem blir trassige.
innlegg av fr.martinsen på
16:38
6 Kommentarer:
Når det gjelder vin, så har jeg sluttet å lese anmeldelsene i avisene (dvs. nesten). Fikk med meg en forleden, som vedkommende anmelder mente passet best til lam med stor grillflate eller noe sånt, og da tenkte jeg "herregud, erremulig?" osv. En av mine favoritter ble også stemplet som skvip, men det blåser jeg i, jeg liker den likevel! Min gane er uansett ikke velutviklet og trent nok til å kjenne så enorm forskjell på en 300 kr's supervin og en sånn vanlig rød liksom (mye sikkert pga. at min økonomi ikke tillater slikt annet enn på ferie i BilligSpania). Gidder vi å bruke 200 kr mer på en vin som sklir like kjekt ned som en helt kurant økonomivin? Nope. Ikke jeg hvertfall.
Og den filmen har jeg allerede bestemt meg for å se, og nå fikk jeg enda mer lyst til å se den! Takk! :)
Men jeg respekterer gode vinanmeldere, det er et fag. Jeg skjønner at de smaker mer nyansert meg og har en annen opplevelse. Men min enkle opplevelse er også god, for meg.
Dessuten kan de sine ting om jordsmonn og slikt og de kan avsløre en sjarlatan hvis hun sier at en vin har et hint av blyant og vinen ikke kommer fra det distriktet med de mineralene i seg som kan gi et hint av blyant som smak. Så det er ikke det.
Jeg tenkte jeg skulle se den neste Coco Chanel-filmen også, kommer om en måneds tid.
Jeg liker også Yellow Tail. Jeg oppdaget kenguruvinen på en fest for en liten stund siden, hos en skjønn nabo. Jeg har kjøpt den mange ganger siden. Det er en bombe av en vin, proppet med syrah-futt.
Du skal ikke se bort fra at anmelderne faktisk liker vin som de ikke gir så høy karakter. Det er akkurat som med bøker. Anmelderen kan ha likt boka ganske godt, men som anmelder har man noen kvalitetskriterier man må forholde seg til. Anmelderi er selvsagt i stor grad subjektive saker, men ikke bare. Det kan det ikke være.
En av favorittfilmene mine er Working Girl med Melanie Griffith. Jeg skammer meg nesten over å innrømme det. Og jeg vil aldri hevde at det er god filmkunst. Den fungerer bare på et eller annet mystisk vis for meg.
Men det er mye snobberi ute og går i anmelderiet. Det er en måte å gi seg selv "kred" på og posisjonere seg i bransjen på. Det er mange anmeldere jeg rett og slett har sluttet å lese (både når det gjelder vin, bøker og film) fordi de rett og slett er mer glad i sitt eget anmelderi enn det de skal anmelde. Det skinner igjennom i hver setning. Og da blir det helt verdiløst. Og det finnes bokanmeldere som ikke liker å lese. Det er jeg helt sikker på. Stakkars mennesker.
Jeg gleder meg til Coco-filmen. Men har du tenkt på hvor rart det er at Lagerfelt nå er sjefdesigner i det motehuset? Coco ville få damene ut av korsettene og inn i praktiske (dog glamorøse) klær slik at de kunne ha det like gøy som menna. Det greide hun. Men Lagerfelt vil ha dem inn i korsettene igjen.
Ja, det er den syrah-en, det er i alle fall det jeg har trodd, nå begynte jeg å lure på om det er "kunstig eikekrydder" jeg liker. Men nei, jeg tror jeg holder fast ved at det er syrahen.
Jeg møtte vennene mine i går også og vi hadde en interessant samtale om smak etter at jeg måtte gjenomføre øvelsen med å si hva jeg ikke likte med filmen og de måtte si de fine tingene ved den.
Jeg kan også ha det slik at jeg liker ei bok eller en film men ser svakheter ved den, til og med dårligheter. Men før det vipper et visst punkt og begynner å irritere meg så styrer det ikke den gode opplevelsen jeg har: Jeg bare noterer meg det og hefter meg ikke ved det.
Det med Lagerfelt har jeg ikke tenkt på, kjenner ikke noe til ham egentlig. Men jeg tenker på det nå.
Det var mange fine klær i filmen. Som passet til magre, velstående kvinner. Påvirkingen av klær for de tykke og fattige nådde ut likevel.
Jeg liker også Yellow tail og innrømmer lett at jeg kjøpte den pga etiketten og navnet. Av samme grunn kjøpte jeg Monkey Puzzle, som jeg også liker veldig godt. Men så er jeg jo en udannet slubbert som alltid har vært mer opptatt av å drikke vinen enn å snakke om den...
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden