Sentimental
Forstår jeg ordet sentimental anderledes enn andre
eller er vi uenige om det er en følelse man kan være bekjent av?
Når jeg leser ordet skjønner jeg av sammenhengen at dette er ikke bra, det er sentimentalt. Den følelsen jeg selv kjenner som sentimental liker jeg. Hva består den i,
den er vemodig, myk, rørt kanskje.
Jeg spurte noen om dette i går, jeg tror vi kom frem til at det dreide seg om at det tilbakeskuende i følelsen tar for mye plass,
at det ikke er refleksjon der samtidig.
Men må det være refleksjon bestandig, kan ikke noen følelser få være rene uten den stadige vurderingen, jeg syns ikke det mangler distanse eller kritikk i den strømmen av tanker og følelser som surrer og svirrer og trenger seg på.
Og hvorfor ikke tilbakeskuende, hvorfor skulle det være bedre å være i nået eller se fremover? Skal det ikke få være med litt av alt,
i ulike blandinger i perioder.
I dag sa en kollega at han arresterte seg selv hvis han sa noe som kunne oppfattes som sentimentalt, nei huff nå er jeg sentimental. Han ville påpeke at han ikke var overveldet av private følelser
men en seriøs og saklig kar.
Jeg får lyst til å protestere: ###
Jeg tror det kan være et privilegium å være sentimental, hvis jeg ser tilbake og ikke er sentimental, er jeg trist, kald, likegyldig.
Eller mer rolige følelser. Glad kanskje.
Men sentimental kommer ikke så verst ut på skalaen.
Charlie Haden, hør på denne, se på den, sentimental syns jeg.
Så? Så langt kom jeg.
Si noe du.
eller er vi uenige om det er en følelse man kan være bekjent av?
Når jeg leser ordet skjønner jeg av sammenhengen at dette er ikke bra, det er sentimentalt. Den følelsen jeg selv kjenner som sentimental liker jeg. Hva består den i,
den er vemodig, myk, rørt kanskje.
Jeg spurte noen om dette i går, jeg tror vi kom frem til at det dreide seg om at det tilbakeskuende i følelsen tar for mye plass,
at det ikke er refleksjon der samtidig.
Men må det være refleksjon bestandig, kan ikke noen følelser få være rene uten den stadige vurderingen, jeg syns ikke det mangler distanse eller kritikk i den strømmen av tanker og følelser som surrer og svirrer og trenger seg på.
Og hvorfor ikke tilbakeskuende, hvorfor skulle det være bedre å være i nået eller se fremover? Skal det ikke få være med litt av alt,
i ulike blandinger i perioder.
I dag sa en kollega at han arresterte seg selv hvis han sa noe som kunne oppfattes som sentimentalt, nei huff nå er jeg sentimental. Han ville påpeke at han ikke var overveldet av private følelser
men en seriøs og saklig kar.
Jeg får lyst til å protestere: ###
Jeg tror det kan være et privilegium å være sentimental, hvis jeg ser tilbake og ikke er sentimental, er jeg trist, kald, likegyldig.
Eller mer rolige følelser. Glad kanskje.
Men sentimental kommer ikke så verst ut på skalaen.
Charlie Haden, hør på denne, se på den, sentimental syns jeg.
Så? Så langt kom jeg.
Si noe du.
innlegg av fr.martinsen på
22:51
14 Kommentarer:
Sentimental oppfatte eg som noe følsomt, noe som har med lengsel og vårt innerste lettrørte "sjeleliv" og gjøre.
Eg tror det er den sårbare delen av vårt innerste, noe vi tenker oss vell om før vi slipper ut.
Tenker ofte på at det er synd at så få situasjoner gir oss anledning til og la den delen av oss slippe ut.
Tror det er noe av det fineste vi har.
Hilsen mamma
Nydelig video du linket til.
Bra innlegg. Sentimental kan være en fin følelse, noe man kan bade i.
Det kan være et bilde, en duft eller en sang, ja, særlig musikk....mmm... og jeg tror det faktisk er litt helsebringende innimellom å oppsøke nettopp de tingene... :)
Henger nedvurderingen av sentimental sammen med hvordan vi ser ned på patetisk? På papiret ser det jo ikke så ille ut.
Enig med mamma og deg: Sentimental er fint, men forveksles ofte med føleri.
Der er tårer - og krokodilletårer.
Der er smil - og smile-grimaser.
Der er mot - og dumdristighet.
Og best som bassen rørte meg dypt inne i dypet, kom det noen close-ups av danserne som dissonerte. Eller kanskje det bare ble litt for mye av det gode. Det er noe med dosering, også, syns jeg!
Titta
Godt tenkt, Martinsen.
Jeg kom til å tenke på Schiller og en tekst jeg brukte en hel uke på å lese og forsøke å forstå der tilbake på nittitallet.
Jeg tror ikke dette er det samme essayet, men jeg forstår heller ikke hva han mener her, så det gjør samme nytten: http://www.schillerinstitute.org/transl/Schiller_essays/naive_sentimental-1.html
Ikke hver dag man får anledning til å si 'det fikk meg til å tenke på Schiller'. I so rarely get to use it in a sentence, som Elle Driver sier i Kill Bill.
Klokken er ikke en gang ni og jeg har referert til både Schiller og Tarantino. Dette blir en fin dag.
Ja jeg liker å være sentimental i blant, eller kanskje ofte når jeg tenker meg om... Hente frem en god stemning eller følelse fra tidligere i livet.
Samtidig er det lett å si "huff, nå ble jeg visst litt for sentimental".
Jeg vil gjerne få lov til både å være sentimental og tilbakeskuende samtidig som jeg lever her og nå og ser framover. Øver meg på det hver dag, egentlig :-)
Jeg arresterer også meg selv når jeg er sentimental, men bare av og til, bare når jeg leser i ansiktet til den jeg kommuniserer med at h*n synes det er føleri, eller patetisk eller noe annet som ikke er bra eller som jeg ikke vil at h*n skal tenke om meg akkurat da. Det meste er et spill.
Men du har rett: Uten er vi jo kalde!
Dessuten tenkte jeg på noe annet mens jeg leste. Hvor stor del av verdens befolkning har overskudd til å reflektere skriftlig over valøren i et ord som plutselig dukket opp. Og det er også en tanke det er verdt å reflketere litt over. Jeg er nemlig litt udefinert deppers i dag, og når jeg tenker på det så gir jeg meg selv et tupp i ræva og kommer i gang med livet mitt som det egentlig ikke er noe galt med.
Dere sier så bra ting og her sitter jeg og har ikke tid til å være med før etter jobb, men jeg kommer etterhvert altså.
Hvorfor har vi stelt oss sånn at disse følelsene ikke er anerkjente?
Jeg har alltid oppfattet sentimentalitet som ikke egentlig en følelse i seg selv, men mer en kalkulert teknikk for å framkalle følelser hos andre. Sentimentalitet henger sammen med uærlighet for meg. Jeg tenker at det er helt annerledes enn å være (lett)rørt. Å kunne bli rørt er en god egenskap, sentimentalitet er beregning. Sentimental er noe man blir hvis man egentlig ikke føler noe, men mener at det er på sin plass å føle, og så smører man kanskje ekstra tjukt på. Eller man vil ha andre til å føle noe, sånn som de folkene på metroen som tigger penger ved å fortelle deg hele den tragiske livshistorien sin. Og noen ganger kan man bruke teknikken på seg selv også, av og til har man jo lyst til å føle seg rørt, men så har man egentlig ingen god grunn til det. Da kan man oppsøke sentimental musikk eller en film, og så kan man la seg bevege, men samtidig vet man at det tar slutt så snart filmen er over. Sånn sett er jeg enig i at det er et privilegium å bli sentimental, det viser at man egentlig ikke har det så verst. Og noen ganger blir man sentimental av å se tilbake, og liksom gå på besøk i følelser som man hadde en gang. Det kan også være fint, men man føler jo ikke lenger det samme som man gjorde den gangen, man bare prøver å minne seg selv om hvordan det var. Interessant at oppfatningene er så forskjellige, kanskje jeg alltid har vært helt på villspor?
Det Kjerstin sa. Ordet sentimental får meg til å tenke på ulidelige amerikanske filmer. Kalkulert og kalibrert for å kødde med tåregangene våre. Død og pine!
Gi meg melankoli og nostalgi, men spar meg for sentimental. Men hva er egentlig forskjellen?
Jeg er sentimental. Og jeg blir mer sentimental med årene. Det tolker jeg som at min modenhet gjør meg mer åpen overfor livet og mine egne reaksjoner.
Hvorfor skal jeg skamme meg over at jeg bæljer hver gang jeg hører barn synge eller ser noen vinne over seg selv på tv?
Så mye fint dere har sagt, jeg kommenterer litt av det nå først.
Det kan se ut som det er fellestrekk ja, mellom hva patetisk først betydde: noe som er preget av høystemthet. Og så: høystemthet er ikke gangbar følelse lengre, heller tåpelig. Har ordet vridd seg mot det vi oppfatter som påklistret høystemt og dermed "patetisk" eller er det vi som syns det meste av høystemthet er overdrevet nå for tida.
Og my, Stranger, det essayet av Schiller på engelsk, kan ikke leses av meg i dag det er sikkert, og Kill Bill, jeg må tenke på dødsfallet i garderobeskapet som jeg ikke kan hjelpe for å se på som patetisk, i den nye forstand av ordet.
Det er åpenbart at min forståelse av sentimental ikke er lik Hjortens og Kjerstins. Og det forklarer endel. Jeg kjenner igjen det Kjerstin beskriver om å oppsøke en følelse med vilje og ved hjelp av teknikker. Men nei, det er ikke det jeg prøver å beskrive, det er en sjelden forekomst. Med at det er priviligert å kunne være sentimental mente jeg at det å se tilbake på, la oss si en periode i livet, og få sentimentale følelser, er et privilegium hvis det er noe man kan oppnå etter noen år fordi det å tenke tilbake på perioden tidligere har vært forbundet med smerte eller aggresjon.
Men jeg er enda mer trassig. Kan det tenkes at det vi oppfatter som føleri/sentimentalitet hos andre er en klistrelapp vi setter på den andre fordi vi foretrekker det rasjonelle, det distanserte, refleksjonen i en overdreven grad nå for tiden? Jeg har f.eks snakket med folk som raskt mener andres følelser etter dødsfall er å kjæle for det sentimentale, at man degger for det i stedet for å komme seg videre, det erger meg.
Og de kulturelle uttrykkene som blir stemplet som sentimentale. Jo, de mangler distanse og refleksjon, noe som bryter. De er enkle. Men følelsen de fremkaller hos noen, kan være like verdifull for den som får den som våre finere fornemmelser. Eller?
Dette som Kjerstin sa tenker jeg på nå "Og noen ganger blir man sentimental av å se tilbake, og liksom gå på besøk i følelser som man hadde en gang. Det kan også være fint, men man føler jo ikke lenger det samme som man gjorde den gangen, man bare prøver å minne seg selv om hvordan det var." Det er ikke bare vel, tenker jeg.
Jeg blir full av gode følelser når jeg leser disse to avsnittene:
"Med at det er priviligert å kunne være sentimental mente jeg at det å se tilbake på, la oss si en periode i livet, og få sentimentale følelser, er et privilegium hvis det er noe man kan oppnå etter noen år fordi det å tenke tilbake på perioden tidligere har vært forbundet med smerte eller aggresjon."
"Og de kulturelle uttrykkene som blir stemplet som sentimentale. Jo, de mangler distanse og refleksjon, noe som bryter. De er enkle. Men følelsen de fremkaller hos noen, kan være like verdifull for den som får den som våre finere fornemmelser. Eller?"
Så får det heller være at jeg ikke hører til 'dere', med de finere fornemmelsene... :-)
Titta
Takk Titta. Det gjør meg glad å vite at noen setninger, og så nøyaktig hvilke, har betydning for noen.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden