På vei hjem..
.. så jeg en securitasvakt scanne inn hvilke plakater som hang på plakatveggen og ved Blå var det ei jente som dytta noen i ei huske. Noen sa: Ikke dytt så stor fart,
det er et kunstprosjekt og den kan ryke!
PJ Harvey selv er blek i huden og har veldig markerte blodårer på innsida av vrista og på håndbaken og over den, for sin alder.
(kanskje kommer det en videolenke her i morra,
hvis jeg orker og får til)
Oppdatert 12. mai, NÅ fikk jeg det til. Min første video!
det er et kunstprosjekt og den kan ryke!
PJ Harvey selv er blek i huden og har veldig markerte blodårer på innsida av vrista og på håndbaken og over den, for sin alder.
(kanskje kommer det en videolenke her i morra,
hvis jeg orker og får til)
Oppdatert 12. mai, NÅ fikk jeg det til. Min første video!
08.02: Vi reagerer så forskjellig på de inntrykkene vi får. Anmelderen til Dagbladet syns stemningen ble brutt av at "det nærmest settes flombelysning på bandet mellom hver sang medfører dessverre at magien som skapes av hovedpersonens artistiske heksekunster brytes mellom hver låt" jeg syns det var fint, det tar bort noe av rockeklisjéen og sier: Her er vi, vi lager en forestilling for deg: Verfremdungsteknik.
innlegg av fr.martinsen på
00:03
22 Kommentarer:
ah sukk.. PJ er fantastisk.. tipper det var en herlig konsert, synd jeg ikke fikk vært der:(
Det var fint, det var det. Selv om det ikke var så mange ganger jeg fikk superfot og ble hekta inn i musikken. Jeg ble mer stående og betrakte.
han som varma opp var ganske kul og. selv om jeg sto atmed to-tre-fire chatterboxes liksom. pj var så utrolig spinkel! hun ser ut som ei lita jente og ei gammel dame og en kvinne midt imellom samtidig.
falt jeg i fella med å alltid beskrive kvinnelige artisters utseende istedet for musikk nå? aiaiai, og jeg kaller meg selv feminist ... men det var bare så fascinerende å se henne. sto så nært også. skulle av og til ønske stemmen hennes kom bedre frem i lydbildet tho.
Jeg sto også og tenkte på utseendet hennes, først ble jeg (litt bare) irritert over at hun var så dukkeaktig og søt. Men det tok slutt idet hun velta frem hele registret sitt.
Jeg så ikke for-bandet. Jeg prioriterte å drikke øl med venner og lære meg ting som at i Japan er det ikke lov til å røyke på gata, i felleslufta liksom. Men det fins røykerom som man kan gå inn i, der det ikke er noe annet å få kjøpt, det er bare gate-røykerom, sponsa av sigarettfabrikanter.
Jeg tenkte også mye på utseendet hennes og prøvde å se henne for meg i svarte bukser og docs, for eksempel, og etterhvert syntes jeg at kjolen og håret la en ekstra dimensjon til musikken som ikke ville vært der ellers. Jeg syntes forresten det var veldig interessant å studere bandet også. Jeg har alltid synes at musikken hennes er litt slitsom å høre på, så konserten var en gjenoppdagelse av hvor mye det visuelle inntrykket har å si for det musikalske. Hun er liksom en av dem man må se for å få fullt utbytte av musikken. Sånt er alltid spennende, synes jeg.
Jeg sto rett ved trommisen og likte å se på ham i det gode lyset, jeg likte godt at musikerne sto på rekke, jeg tenkte på det før Dagbladet kommenterte det også.
Håret og den bleke tynne kroppen syns jeg, og mimikken såklart, den er så flertydig, er det ikke det?
fr.martinsen: da sto vi ganske nært hverandre da :) var der med noen hardcore pj-fans, mye hyling på gang. trodde et par ganger jeg kom til å få akutt hørselskade. men pj ja.
jeg vet ikke om jeg syns musikken hennes er "slitsom", men den er definitivt noe "tung". ikke dostojevksij, men ... vel, dyster i alle fall. the soldier ga meg gåsehud! og da hun tok cracks in the canvas ble jeg skikkelig rørt.
det visuelle uttrykket, med kjolen og dansinga og spinkelheta og utstrålinga, det hele var veldig "heathcliff, it's me, cathy". finnes det et bra norsk uttrykk for "haunting"? det var i alle fall det det var.
Ok. Jeg liker ikke å innrømme det men jeg har referansekunnskapshull og språkhull, jeg trenger hjelp: Hjelp.
Jeg står alltid der, et par meter fra scenen på høyresida, der er det alltid plass og ikke sånn trengsel. Jeg driver misjon for at folk skal klare seg bedre i konsertsaler.
referansehull? mine wuthering heights/kate bush-referanser?
jeg har et anstrengt forhold til utsolgte konserter. det er så mange folk der og de er fremmede og står alt for tett på meg og så ofte klarer jeg ikke fokusere på anna enn at veska til hun atmed meg ligger som en ubehagelig klump mot låret mitt eller at personen foran meg alltid er minst et hode høyere enn meg og aldri klarer å bestemme seg for hvor han skal stå sånn at jeg konstant må revurdere stillinga mi for å se noe. det hele er temmelig frustrende. får meg til å tro at jeg ikke er en peopel-person after all.
Fikk lyst til å prøve å gjenoppdage pj, nå.. falt av etter den skiva som kom etter Rid of Me, ingen grunn til fallet, egentlig, det bare ble slik. Men dette frister som sagt, til å gjenoppdage den damen litt? Jeg er så musikkmatlei for tida, alt er kjedelig i ørene mine, søker til ekstremlyd og det lindrer kjedsomheten litt, men bortsett fra Waits så er det liksom ingen ting som griper meg sånn skikkelig, ekkelt blaseret høres det ut, er det, men sånn er det nå, og det plager meg litt. Jeg vil ha et kick, eller noe.. Noe helt uten måtehold.
Kanskje prøve pj igjen, som sagt. for første gang har jeg jo kjøpt musikk på nett også, sånn lastenedmusikk, ikke fysisk cd.. midt i et jeg tror er en luddittisk sinnstilstand har jeg for første gang besøkt iTunes-butikken og kjøpt Suicide.. hmm, henger ikke sammen dette, føler at jeg dette av alt dette nettgreiene, twitter og hva det heter, og så begynner jeg samtidig å kjøpe nettmusikk.. kanskje jeg skal slenge meg rundt å kjøpe PJ der? Nei, vil ha cover mellom hendene, føles feil med dette nymotens forholdet til musikk, alt for flyktig.. men når skivene ikke kan skaffes andre steder, så... Menmed andre orrd, hva bør jeg høre på av PJ, etter den skiva som kom etter Rdi of Me?
hei vaarloek, jeg har det sånn i flykabinkø, mine minst rause sider pipler frem.
Men konsertlokale altså, det fins et hellig rom rett bak pogegjengen før det tetter seg til igjen rett bak, det utnytter jeg.
hei tb, endelig tilbake. Jeg vet ikke, jeg falt av PJ samtidig som deg. Og jeg må erkjenne at det visuelle kanskje ga meg større kick på konserten enn lyden. Og på operakonserten ga akustikken meg større kick enn det musikalske.
Ja, det var Kate Bush-referansen ja (vaarloeks kommentar over) og også manglende haunting-kunnskap.
Morsomt at du nevnte Brecht.. en av de få stykkene med musikk som tenner meg akkurat nå, ved siden av støy og Waits, er Ohne Sentimentalität, med Anne-Lise Berntsen.
Jeg kjenner ikke akkurat den sangen, men Brecht har vært med meg siden jeg var 17-18, han er en av de mest steadye musikerne som har vært med meg, eller Weill da og Eisler.
fr.martinsen: tenkte vel bare på dette, ca: http://www.thefreedictionary.com/haunting
tb: de fleste skiver kan vel alltids bestilles fra et eller anna sted, om man virkelig vil ha den fysiske varianten?
hei hei apropos det med lyset, jeg stod rett i front mot scenen, bak lydmiksern og da blendet de store lyskasterne altfor mye. SIden du stod på siden v scenen slapp du det. PJ skapte en fantastisk stemning :) Med alt hun gjorde virket hun bare som en fantastisk person, merket jeg ble keen på å bli bedre kjent med henne... digget konserten!
Takk for det med lyset, hadde jeg ikke tenkt på. Det med plassering i konsertlokalet minner meg om at jeg må lese ferdig Wendy Fonarows bok (som jeg blogget om her)
http://www.bt.no/bergenpuls/musikk/jazzogklassisk/article560822.ece
Takk for lenke. Jeg kjenner meg skeptisk, redd for at det er en stil jeg ikke liker, høyverdig eller hva jeg skal si. Men skal høre på ved anledning, ligger ikke på youtube..
Det er akkurat passe høyverdig og uverdig, tror jeg, synes jeg, klassisk skolert stemme som synger rått og "stygt" og brecht-teatralsk...
Jeg er ikke så begeistret for Gisela May f.eks.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden