En sånn kveld
Det ble en kveld så sen og så morsom i går at jeg endte med å elske Nils Bech som sto i baren og spilte Joni Mitchell-sanger,
elske baren selv og alle menneskene i den, det ble så sent at jeg nå sitter med en cola til frokost og sevenelevenboller.
Men hvordan kom jeg hit, det var jo ikke det som var meningen da jeg tenkte fremover på kvelden mens jeg økte belastningen på to styrkeøvelser etter jobb i går.
Det er slike tilfeldigheter som starter med at jeg sier, jo vi rekker å ta et glass før vi går på lanseringen av Personae, joda ett til og hele flasken. Og på lanseringsfesten er det rosa søtt kliss å drikke men det er jo gratis og man kommer seg ikke ut av den fella, eller man, la meg si jeg. Jeg ser ikke ut til å komme ut av den fella tross lønnstrinn som gjør at jeg kan kjøpe all den drikka jeg vil.
Jeg hørte Stig Sæterbakken lese teksten om at vi aldri må slutte å pynte oss for hverandre, ikke når vi har vært gifte lenge heller,
vi må aldri vise oss i joggebuksa. Da jeg leste det nikket jeg og var sympatisk innstilt til teksten men når jeg står der og hører ham lese og ordene synker helt inn, med andres latter over det gamle ekteparet med nupper og sammensunkne rygger som lydunderlag,
så blir jeg sur over arrogansen.
Jeg blir irritert av å tenke på at vi blir anbefalt å aldri være avkledde og avslappede overfor hverandre og jeg tenker på forfatteren Stig Sæterbakken, er det sånn du skriver også tenker jeg, hvor langt inn får vi komme, hvor mye pynt er det i språket, er pynt og distanse poenget ditt, men dette vet jeg ikke for jeg har aldri lest ham og jeg fikk ikke lyst nå.
ble jeg oppmerksom på Joan as Police Women og jeg tenkte at det kunne være noe. Men så tok vi et barstopp på den korte veien mellom DoGa og John Dee og den ene ølen og jeg vil røyke og jeg vil snakke med alle plutselig og jeg snakket med en som jobbet i Sydsvenskan og jeg sa kjenner du Shampoo Rising, mine helter
og det gjorde hun.
Fornuften tok meg en gang utpå natta men da var konserten slutt for lenge siden og nå sitter jeg her og drikker cola og har skrevet av meg disse private, ikke personlige, detaljene. Sånn, til arbeid.
elske baren selv og alle menneskene i den, det ble så sent at jeg nå sitter med en cola til frokost og sevenelevenboller.
Men hvordan kom jeg hit, det var jo ikke det som var meningen da jeg tenkte fremover på kvelden mens jeg økte belastningen på to styrkeøvelser etter jobb i går.
Det er slike tilfeldigheter som starter med at jeg sier, jo vi rekker å ta et glass før vi går på lanseringen av Personae, joda ett til og hele flasken. Og på lanseringsfesten er det rosa søtt kliss å drikke men det er jo gratis og man kommer seg ikke ut av den fella, eller man, la meg si jeg. Jeg ser ikke ut til å komme ut av den fella tross lønnstrinn som gjør at jeg kan kjøpe all den drikka jeg vil.
Jeg hørte Stig Sæterbakken lese teksten om at vi aldri må slutte å pynte oss for hverandre, ikke når vi har vært gifte lenge heller,
vi må aldri vise oss i joggebuksa. Da jeg leste det nikket jeg og var sympatisk innstilt til teksten men når jeg står der og hører ham lese og ordene synker helt inn, med andres latter over det gamle ekteparet med nupper og sammensunkne rygger som lydunderlag,
så blir jeg sur over arrogansen.
Jeg blir irritert av å tenke på at vi blir anbefalt å aldri være avkledde og avslappede overfor hverandre og jeg tenker på forfatteren Stig Sæterbakken, er det sånn du skriver også tenker jeg, hvor langt inn får vi komme, hvor mye pynt er det i språket, er pynt og distanse poenget ditt, men dette vet jeg ikke for jeg har aldri lest ham og jeg fikk ikke lyst nå.
Og hva gjør vi så, vi går
Vi beveger oss mot John Dee, for gjennom kommentarfeltet i gårble jeg oppmerksom på Joan as Police Women og jeg tenkte at det kunne være noe. Men så tok vi et barstopp på den korte veien mellom DoGa og John Dee og den ene ølen og jeg vil røyke og jeg vil snakke med alle plutselig og jeg snakket med en som jobbet i Sydsvenskan og jeg sa kjenner du Shampoo Rising, mine helter
og det gjorde hun.
Fornuften tok meg en gang utpå natta men da var konserten slutt for lenge siden og nå sitter jeg her og drikker cola og har skrevet av meg disse private, ikke personlige, detaljene. Sånn, til arbeid.
12 Kommentarer:
Jeg hørte Personae-redaktøren på radio igår. Hun vil altså lage et blad hvor klær behandles filosofisk, tas alvorlig som kunstart, noe slikt. Og så snakker hun selv som den verste damebladberte, jeg synes klær er fint jeg, ingen bør ha dårlig samvittighet for å shoppe, jeg går aldri ut i joggebukse – åh, jeg er så lei av det der! Helt enig med deg, hva er fint med aldri å vise seg avkledd, avslappet for de nærmeste? Og hvor er filosofien i dette, lurer jeg på: retten til å pynte seg, bla bla.
Ja. Men jeg liker at noen skal gå tyngre inn i mote, jeg irriterer meg over hvor slapp journalistikken i andre moteblader er, det har jeg alltid gjort.
Jeg håper dette blir sånn, jeg leste jo noe i det som jeg likte, men jeg må kjøpe meg et ex og se nøyere på det.
Jeg hadde blitt dødssliten om jeg aldri fikk lov til å slippe guarden, dasse rundt i treningsbukse, vokse ryggen, eller la være å dusje en dag. Og jeg hadde blitt sliten om Flopsy ikke kunne dasse rundt i badekåpa med pulesveis og stygge strikkesokker.
Jeg mener det var noen som en gang sa noe av det samme som Sæterbakken, at man aldri måtte begynne å bæsje med åpen dodør, eller hva det nå var. Den er jeg med på, men ellers så er det bare å laxe i vei!
Ja, la oss kjenne hverandre så godt at vi kan bli litt rolige også. Og pynte oss for hverandre noen ganger.
Ja for all del, jeg har ikke noe prinsipielt i mot pynting altså!
Fint å lese. Hadde egentlig tenkt meg dit selv, men så ...
Og enig. Og det mener jeg du skrev noe om for lenge siden. Om hårete mannebryst og du som satt ved siden av hverandre og det var så varmt og du tok av deg og satt toppløs, selv om man ikke vil anbefale det. Ha-ha. Toppløs i betydningen "gi-faen i hvordan jeg ser ut" ikke i betydningen "strippe for mannen sin" He he- HUsker du den posten din? Tror dere så på fotball-vm.
Javisst husker jeg den posten. Her er den.
Jeg tror jeg holder fast ved det, pynte meg kan jeg gjøre på lørdager.
Jeg er jo ikke enig med Sæterbakken i at eneste tolkingen av å slappe litt av er "Dette forholdet trenger jeg ikke lenger anstrenge meg for å bevare."
Jeg kan like gjerne snu det på hodet, skal man ikke anstrenge seg for å få til å se den man elsker bak en løs buksestrikk?
Og skal man ikke elske den andre på en sånn måte at den elskede kan få være komfortabel et jævla sted i verden? Hæ?
Synd du gikk glipp av konserten, den var fremragende! Har hørt masse på Joan siste uka.
Men veldig bra post. Elegant tankestrømskriving. Ren poesi.
Takk, kult at du likte den. Jeg ble sant og si ganske fornøyd selv der jeg satt og reiv av meg setningene midt i morra-jobb-hektisiteten kan jeg huske.
Det var en strålende kveld, jeg var sjeldent euforisk, jeg blir ofte tilbakelent og betraktende etterhvert, men ikke da.
Der var den ja! Det var tider det.
Ja, det var det.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden