Døden på nettet
Jeg har fulgt med på dødsannonser siden den tid da bryllup og fødsler ikke lengre var det som lå langt foran, som jeg måtte venne meg til.
Da jeg var 30 tenker jeg, flyttet blikket seg fra spenningen med hvem som hadde fått barn, hvem som skulle gifte seg, til hvem er det som ikke lever lengre nå mer.
Før holdt jeg Aftenposten, da leste jeg dødsannonser hver dag.
For et år siden bestemte jeg at det var ufornuftig ressursbruk at jeg fortsatte med daglig papiravis når jeg leste nyheter mest på nett.
da tas nettsidene i bruk,
da er det klikkmuligheter og kondolanseprotokoller.
Men hvor er det blitt av resten av døden egentlig?
Da jeg var 30 tenker jeg, flyttet blikket seg fra spenningen med hvem som hadde fått barn, hvem som skulle gifte seg, til hvem er det som ikke lever lengre nå mer.
Theo Holm og Henning Dahl er døde
Theo Holm eide McDonaldsNorge. Henning Dahl lagde karneval i oslogatene på 80-tallet, nå var han mannen i kulissene i Hausmania. Begge døde i sommer. Det vet jeg bare fordi noen fortalte meg det.Før holdt jeg Aftenposten, da leste jeg dødsannonser hver dag.
For et år siden bestemte jeg at det var ufornuftig ressursbruk at jeg fortsatte med daglig papiravis når jeg leste nyheter mest på nett.
På nett er døden svær
Men bare for de få, når humorkonger og humordronninger dør,da tas nettsidene i bruk,
da er det klikkmuligheter og kondolanseprotokoller.
Men hvor er det blitt av resten av døden egentlig?
innlegg av fr.martinsen på
19:29
14 Kommentarer:
Den er der - bare litt mer skjult . Søkbar til og med.
Takk!
Det visste jeg ikke. Nå har jeg lagt sida til blant favoritter, med dagens dødsannonser, ikke 7-dagers.
Det er ikke helt det samme som å scanne gjennom alle på en side, her må man klikke inn på hvert navn.
Når jeg ser på dødsannonsene sjekker jeg raskt hvem som er død, men jeg ser også etter om noen har uvanlige annonser f.eks.
Nei, jeg vet, det er finere med en side hvor man får sett alle. De gangene jeg er innom er det stort sett for å se etter noen jeg kjenner. Eller klikker på noen rare navn.
(Linken ligger under personalia på forsiden til Aftenposten)
Jeg leser også alltid dødsannonser, ikke nødvendigvis for å se om det er noen jeg kjenner som skulle dukke opp, mer for å se historier. Noen ganger kan det være to annonser på samme person, hva er historien bak det? Familie nr 2? Det kan være mange elementer som viser ørsmå spor av et levd liv, og de ser jeg alltid etter.
Anne
Jeg også ser etter livet. Jeg liker ikke når folk er i ulike annonser.
Det var først i dødsannonsen naboen sto fram med hele familien sin. Han hadde ikke fått lov til å ha kontakt med de eldste sønnene sine av nykona.
Lurer på om de synes det var fint å få ha navnene sine der oppe, helt ved farens, der alle kunne se dem.
ah ja stakkars, sikkert.
what a emo kid I am.
det kan jeg si, hvis jeg dør før dere kan dere godt flokke dere i dødsannonsen hvis dere vil, jeg skal ikke være vanskelig. dere trenger ikke gruppe dere slik at det kommer klart frem hvem som puler med hvem, hvem som er født av hvem. det holder at dere vil være der og evt er triste.
Ja, pulingen kan man kanskje legge til side akkurat i dødsannonsen.
Men kan man få skrive hva man vil der? Er formen helt satt?
Noen synes visst du bør ta med matpakke hvis du er så jævlig sulten:
http://www.dn.no/borspause/article1156034.ece?jgo=r2_l
Vi skal ikke la det gå så langt nei, ikke matpakke.
Jeg vet ikke om man kan skrive hva man vil, man kan ikke ha hvilke som helst symboler. I Sverige har de mer ustrakt bruk av ikke-religiøse symboler har jeg lagt merke til.
På kirkegårdene i Norge er det jo like strengt som i kolonihagene, ikke høyere hekk/gravstein enn 90 cm.
Dødsannonser er litt kjedelige men også litt spennende. Kodene gjemmer historier, små noveller. Kirkegårder er mer spennende, til tross for uniformeringen; forteller mye om tid og sted og utvikling, hvordan man utsmykker gravene, motesvingninger også i døden, klasseskiller (husker min bestefar var så sint på bruken av yrkestitler på gravsteiner... "man kan da vel i det minste få lov til å være like når man er død", sa han... for det var jo alltid herredsskogmesteren og rektoren og lensmannen som hadde tittel på gravsteinen, aldri husmannen og fjøsrøkteren og husmora), hvordan man viser føleser på et slikt sted, hvordan man forholder seg til slutten, formgivingen (strenge, svarte jernplater i bakken, enkle strenge jernkors, kors med mer utsmykninger og forsiringer, funksjonalistiske steiner, naturstein, engler og fugler og dådyr, fra store innhegnede familiegravsteder til enkle trekors der navnet for lengst er borte). Og alle de personlige historiene, romanene med steinomslag. "Reist av arbeidskamerater", "Omkom i ferjen Estonias forlis", strofer av dikt, ofte om naturen...
Nekrologer kan også være spennende. Men akk så forutsigbare?
(Er det forresten noen som vet at det er sant at en velansett og velstående kvinne fra sørlandskysten et sted i sin nekrolog fikk med opplysningen "tvende gange beligget av Tordenskiold"?)
Gravlunder er interessante, det syns jeg også. Jeg ble overrasket da jeg reiste mer rundt i Norge og fikk sett flere gravlunder her, hvor store lokale variasjoner som fins.
Og så ble jeg skuffet over de to gamle kirketjenerne på Røros. De hadde riktignok hørt at Rørosfolk hadde reist en bauta til gammeljordmora ved kirka men aldri tatt seg bryet med å sjekke saken. Jeg lette rundt, men fant den ikke selv.
I dødsannonser leser jeg mer mellom linjene enn på. Lager meg små historier, dikter så jeg nesten tror det selv.
Faktisk mer interessant i regionsaviser enn lokalavisa. For der kjenner jeg jo ofte til historien fra før. Blir mindre diktning da.
I lokalaviser hender det også at det dukker opp ukjente unger f.eks..
Herlig bevis på seniliteten min i kommentaren rett over, jeg skriver om ukjente unger som dukker opp i dødsannonsen uten å huske historien som "ogjegbare" forteller like over.
Ja.
Nettopp.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden