Annie Leibovitz skriver om seg
A writer for American Photographer once said that the umbrella and strobe reflected in the mirror in my portrait of Jimmy Carter was a “skillfully implemented device.” As I recall, I walked into the room holding the light and set it down and plugged it in and started taking pictures. I didn’t think about it.
Det skriver hun i oktobernummeret av Vanity Fair, sånn kan det gå hvis man blir tolket med begeistrede øyne. Annie Leibovitz beskriver i artikkelen hvordan hun arbeidet tidligere og hvordan hun har det nå (med studio manager og arkivperson) på kontoret i West Village.
Annie Leibovitz er som de fleste mennesker, vi blir starstruck,
hun ble det av Robert Frank,
I couldn’t believe that I was able to watch him work for a few days, that I was actually in the room where Robert Frank was loading his camera. He picked up my camera once. I was terrified. He held it.
It was like being with God. He said to me, “You can’t get every picture.” That was comforting advice. You do miss things.
Og så slutter hun av med en detaljert harang (må harang høres negativt ut, det er ikke meningen) om hvordan det gikk for seg da hun tok dronningbildene.
Det skriver hun i oktobernummeret av Vanity Fair, sånn kan det gå hvis man blir tolket med begeistrede øyne. Annie Leibovitz beskriver i artikkelen hvordan hun arbeidet tidligere og hvordan hun har det nå (med studio manager og arkivperson) på kontoret i West Village.
Annie Leibovitz er som de fleste mennesker, vi blir starstruck,
hun ble det av Robert Frank,
I couldn’t believe that I was able to watch him work for a few days, that I was actually in the room where Robert Frank was loading his camera. He picked up my camera once. I was terrified. He held it.
It was like being with God. He said to me, “You can’t get every picture.” That was comforting advice. You do miss things.
Og så slutter hun av med en detaljert harang (må harang høres negativt ut, det er ikke meningen) om hvordan det gikk for seg da hun tok dronningbildene.
innlegg av fr.martinsen på
17:20
4 Kommentarer:
Annie Leibowitz har vaert en av mine heltinner saa lenge jeg kan huske. Innlegget ditt bekrefter det jeg har tenkt om at hvis man lager noe har man ingen kontroll - da er det bare aa vente paa fortolkerne. Paraplyer og skygger og hva som helst - det er forst etterpaa noen kan si noe.
Det ekle er at noen ganger er de skråsikre på å fortolke på surmåten: hun vil "bare provosere" and such.
Det er mye Annie L. i bloggen her, hvis man søker oppe til venstre i den hvite rubrikken kommer det frem det jeg har skrevet om "annie leibovitz" i bloggen her, fra jeg fant henne i London i en fotobutikk for tusen år siden og til den siste boka hennes med private bilder og proffe blandet.
Jeg har lyst til å dra å se utstillingen hennes, nå er den i London, til vinteren i Berlin.
Sent, men godt; er endelig hjemme med ordentlig bredbånd: Da blir det Berlin til vinteren! Hvis jeg altså får noen jobber og noe inntekt snart. Har lest noen av innleggene dine om Annie L, skal lese alle ved hjelp av å søke. Er ennå så fersk med denne bloggingen. Har nettopp spist lunsj (jeg står tidlig opp) og mens jeg spiste så jeg PO Enquist som du anbefalte. Veldig bra, takk for den! Jeg føler ofte at alt er mye bedre i Sverige, men det er kanskje bare fordi man ikke egentlig kan språket og derfor ikke får øye på klisjeene...
Det fins et fint ungdomsherberge også her i bloggen, fra Berlin altså.
Kanskje svensk som språk er akkurat så fremmed at vi kan forhøye det?
Men tv-programmene er hvertfall finere, Arty og Kobra.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden