Isabel Allende og meg

Den siste måneden eller noe sånt har jeg tatt med meg Lars Noréns dagbok til sengs hver kveld. Jeg er straks ferdig med de 1700 sidene og det presser seg antakelig frem en lang sitat-post om den boka. Denne uka smatt jeg Isabel Allendes bok Summen av Dagene innimellom. Begge er svært åpne om eget liv.
De er veldig forskjellige.

Jeg fortet meg å kjøpe Allendes bok, etter å ha lest måtelig gode anmeldelser om at den var kommet på norsk.

Jeg er ofte innstilt på å finne identifikasjon og å se hvordan en kvinne (særlig kvinner) som er eldre enn meg lever livet sitt. Hvordan takler Isabel Allende de voldsomste ting? Datteren dør, svigerdatteren blir lesbisk med kjæresten til mannens sønn - tygg litt på den, en narkoman stedatter blir borte og etterlater seg en abstinessyk baby. Alt fortelles i et muntert og distansert språk, det er problemet.

Jeg liker ikke den boka

Jeg er ikke noe god på å dissekere språk. Jeg vet bare hvordan noens ord glir rett inn i meg, andres ord står og stanger på vei inn og jeg tenker EH! Hva er dette for noe?

Et beundret selvsentrert sentrum i midten

Isabel Allende ser ut til å stå med et champagneglass i hånda og gi til beste dramatiske historier fra sitt liv. En kvinne som har nøkkel til sønnens hjem og bomser inn uten å ta hintene, en kvinne som kjøper et gulvteppe og legger det på plass i stua til sønnen og kona hans uten å tenke på om de kommer til å like det.

Hun forteller meg i liten grad hvordan det virker på henne. Det er jo ikke det man gjør i selskaper vel. Man kan si det var et helvetes år, men man skjelver ikke i stemmen når man sier det.

Jeg ligger i senga mi om kvelden leser Allende men er ikke i selskap og foretrekker Lars Noréns twitteraktige setninger.

Isabel Allende står i selskapet og forteller om sine nærmeste, på en sånn måte som overklassen ser ut til å gjøre, eller amerikanere. Folk er ikke flinke, de er begavede, de er ikke pene, de ser strålende ut, og stesønnen Jason går veien fra å være pornobladfotograf til å skrive en krimartikkel i samme mannfolkblad, til å utvide artikkelen til en bok og redaksjonen ga ham

"et uhørt debuthonorar, og utga den med tittelen Journal of the Dead. Teksten kom noen filmprodusenter i hende, og Jason solgte filmrettighetene. Over natten var han på god vei til å bli den neste Truman Capote".

Her er pressebildene tatt av Lori Barra - en av svigerdøtrene,
resten har mannen William tatt. De holder det i familien.

Isabel Allendes egen side

Du kan få denne boka hvis du vil, spar 369 kroner i dag. Send meg en epost, fr.martinsen@gmail.com og jeg sender den til deg eller jeg kan legge den fra meg på Bar Boca så kan du hente den?

søndag ettermiddag:
grillen er fyrt opp,
jeg skal legge entrecoten på den.
fr.martinsen