Jeg prøver å tenke
Jeg tenker på folk som diskuterer anonymitet på nettet.
Jeg syns de snakker som om nettet er et møte på Folkets Hus der vi skal diskutere noe viktig, argumentere, for, mot, schack-schack.
Jeg syns ikke nettet skal være ei bygd der alle kjenner alle
og mora di og det blir så trangt til slutt at jeg må flytte til storbyen.
Jeg går på konserten og drikker 8 halvlitere og selv om sjefen min vet at jeg drikker øl står hun ikke og studerer meg mens jeg gjør det. Men jeg ville ikke skammet meg om jeg støtte på henne og hun så meg beruset heller.
Jeg syns de snakker som om nettet er et møte på Folkets Hus der vi skal diskutere noe viktig, argumentere, for, mot, schack-schack.
Hatter vi har på
Troverdighet. Som om nettet var en offentlighet der bare journalistikkens regler skal gjelde. Men nettet er også bittesmå offentligheter, som små lapper på Samvirkelaget å regne.Jeg syns ikke nettet skal være ei bygd der alle kjenner alle
og mora di og det blir så trangt til slutt at jeg må flytte til storbyen.
Jeg syns nettet er en storby
Jeg vaser rundt i byen og av og til er jeg på dugnad i barnehagen og jeg sier at jeg skal på konsert men jeg forteller dem ikke at jeg har tenkt å drikke 8 halvlitere der.Jeg går på konserten og drikker 8 halvlitere og selv om sjefen min vet at jeg drikker øl står hun ikke og studerer meg mens jeg gjør det. Men jeg ville ikke skammet meg om jeg støtte på henne og hun så meg beruset heller.
innlegg av fr.martinsen på
21:27
37 Kommentarer:
Nettet er en storby, men hvor en del av innbyggerne går rundt med roperter uten avknapp.
Det er sant, det gjør noen. Men det betyr jo heldigvis ikke at vi blir sendt hjem til bygda alle mann?
At vi ikke kan verdsette storbyens gleder med litt mindre sosial kontroll?
Jeg er ikke helt ferdigtenkt på dette, men er nok litt skeptisk til anonymitet i nettdebatter hostet av stormedier. Det er ikke det samme om jeg twittrer at nn er en dust, som at det samme utsagnet står på en underside av vg.no. Ikke helt iallfall.
Jeg merker jeg må passe meg, for jeg hater litt når jeg hører journalister snakke om nettet. De har jo ikke peiling, og er så arrogante. Unntatt noen få som er på nettet selv. Men det er jo sjelden dem som snakker.
Godt sagt at nettet ikke må bli ei bygd så vi med anlegg for klaus må flytte til byen. Ville det bli slik om anonyme nick forsvant, tror du, eller er det andre ting som gjelder?
Jeg er heller ikke ferdigtenkt på dette. Er vi ferdigtenkt på noe egentlig?
Men når vi snakker om anonymitet på nettet så syns jeg vi ofte har som forutsetning hvordan nettsamtalene under Dagblad-artiklene fungerer, og det er jo bare en flik av konsekvensen av anonymitet på nett.
Og det er virkelig et fåtall av oss som er så dårlig artikulerte at vi går rundt og sier at noen er en dust?
I den ikke-nettlige verden er det også folk som kaller hverandre duster, hvordan håndterer vi dem?
Der kom du innimellom bharfot.
Jeg blir også irritert over journalister som snakker om nett men som ikke er der selv. Det minner meg om voksne som snakket om rockekonserter og dansetilstelninger uten å ha vært på en.
Jeg tror jo ikke anonyme nick forsvinner, men jeg syns ikke samtalen om anonyme nick burde fortsette sånn at den store offentlige samtalen prøver å marginalisere den delen av nettet som ikke er på møte på Folkets Hus hele tiden.
Det ville være dumt av den store offentlige samtalen, syns jeg. For da begrenser den forståelsen av hvordan nettet fungerer.
Du skal ikke se bort fra at jeg i så fall kunne hatt både èn øl eller fem innabords sjæl også! :-)
Sjefen
Javisst. Så kunne vi møtt hverandre i en annen setting enn jobben og våre vanlige jobb-jeg.
Akkurat som vi kan på nettet, innimellom bryte grensene for hvem som snakker med hvem, om hva.
Noe jeg har tenkt på, er at når man diskuterer på Folkets Hus er det ikke sånn at alt man sier blir tatt opp, transkribert, knyttet til navnet ens og lagret i en database som er søkbar for hele verden i all overskuelig fremtid. Selv om man står for det man sier på FH, kan det vel hende at man ville være skeptisk dersom noen ville innføre en sånn ordning?
For meg handler anonymitet i stor grad om Google. Det er ikke farlig for meg om de som leser hos meg vet hvem jeg er. (De fleste vet hva jeg heter allerede - gjennom utenomblogglig kommunikasjon.) Jeg har vurdert å legge ut navnet mitt i en bildefil. Aberet da er jo at alle som leser hos meg kan søke på meg og krysskoble informasjon. Jeg er ikke så glad i å bli krysskoblet. Selv om jeg setter pris på å gla'stalke. Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør!
(Selvsensur har jeg ordnet gjennom at mange jeg kjenner leser hos meg. Mamma og pappa leser. Venner og ekser leser. Kjæresten leser. Broren min kommenterer innimellom.)
Og egentlig tror jeg at jeg har skrevet hele denne kommentaren hos deg før, eller noe som lignet veldig, fr.martinsen? Det er en interessant diskusjon. Jeg syns at sammenligningen med Folkets Hus er god.
Og jeg har visst gitt opp ideen om å ikke gjenta meg på nett, så bare gjenta deg Strekker, her er det rom for gjentakelser.
Og jeg trenger hjelp til å tenke ettersom det nærmer seg fristen for å levere tekst nr 3 til Journalisten.
Og ettersom den skal inneholde helt nye tanker i en kunstnerisk form så synker ikke akkurat fryktnivået.
Nettet er masse småbyer, masse små bygder og grender. De ligger tett inntil hverandre, folk titter av vog til over i nabobygda, og av og til tar de et besøk også, men det betyr ikke at de egentlig henger sammen så veldig likevel. Men slik er de tjo med storbyer i det materielle også, de er bare masse små grender som ligger ved siden av hverandre.
Tror jeg, akkurat nå.
Jeg tror fortsatt nettet er en storby, jeg tror nettet er New York, det er sånn det føles for meg i alle fall og det jeg har lyst til å rope hver gang et lite miljø på nettet murer seg inne i et hjørne.
Da vil jeg rope at nettet ikke er ei trang bygd, vi er en storby og du kan bare gå rundt hjørnet så er du i ei ny gate. Og hvis jeg bruker fler metaforer (som ikke henger sammen engang) nå så kaster jeg opp..
New York er heller ikke en storby, for dem som bor der? Den er maangge,mange små lokalsamfunn? Er det mulig å leve i noe annet?
Men i storbyen kan man mer velge hvor involvert man vil være med naboen og grønnsaksdamen. Og man kan hoppe mellom flere miljøer hurtigere?
Jeg aner at noen tror de vet hva bygda i dag er , men det er ikke garantert at bygda er hva den en gang var . Sladderkjerringa sitter antakelig ikke bak gardinene lengre, enten er hun på jobb eller nervesanatorium.
Det kan også være at hun er så opptatt med å chatte på nett og div. møteplasser der, slik at hun ikke trenger naboen lengre for å gjøre eget liv interessant . Hun er kanskje i syden i form av en liten ferie ( hunkjønnet framholdes fordi hun som oftest nevnes i forbindelse med sosial kontroll ) som bestilles billig på nett , eller så trener hun yoga eller spinn på nærmeste treningsstudio, som selv den aller minste avkrok er utstyrt med.
Med andre ord har den urbane livsstil inntatt også bygda, og det påvirker sosial omgangsform .
Jeg er derfor ikke sikker på at bylivet nødvendigvis er så forskjellig fra en bygd av litt størrelse i dag.
Jeg aner en undertone om at å senes til bygda, ikke er en ønskesituajon .
Men omgåes byfolk flere personer på sin jobb ? Er det flere og bedre kurs ?Får man flere impulser, når medieverdenen er som den en gang er ? Jovisst er det mer kultur,og mye mer av alt,men dette skal man jammen ha tid til å dyrke .
Dette innlegget ble litt langt unna det å være anonym på nett , men hovedpoenget er at å bo på bygda i dag , neppe kan sammenlignes med å slutte å bruke nick.
Pingla
Hei Pingla.
Jeg tenkte nok bygda som et eksempel på sosial kontroll, at vi vet hvem alle er, ved navn, hvem foreldrene er og at alle de ulike rollene vi kan ha er mer oversiktlig og gjennomsiktig på et lite sted.
Så sånn sett er ei bygd å sammenlikne med den som ønsker seg en kontroll på nettet, ved at vi skal ferdes der under ett navn, vårt vanlige navn.
Jeg kjenner fortsatt bygda.
Og byen.
Og mener nok at selv om mye har skjedd i bygdene så er det fortsatt mer gjennomsiktig enn i en stor by.
For meg passer byen best. Og jeg bruker byens tilbud og har tid til det. Men jeg merker godt at kulturelle impulser flyter raskere nå enn da jeg selv vokste opp i ei bygd.
Som du sier, når medieverdenen er som den er i dag.
Du kan ta gutten ut av bygda, men du kan aldri ta bygda ut av gutten, sies det. Derfor er jeg fortsatt bygdegutt, til tross for 30 år mer eller mindre sammenhengende i by. Og jeg besøker min barndoms bygd jevnlig, flere ganger i måneden. Og jeg er ganske enig med Pingla. Forskjellene er ikke så store mellom byen og landet. Den norsk ebygda har blit tmer urban, og den norske byen har alltid vært ganske rural? Jeg lever kanskje i en for liten by, men opplever på mange måter nabolaget mitt i byen som like "bygdete" i den forstand du bruker det Fr., som det jeg opplever bygda som. (Og på Facebook treffer jeg jo folk fra bygda "mi" også, ting glir over i hverandre) Og har ikke byen bestandig vært slik, nabolaget og grenda er fundamentalt like enheter? Ellers har jeg vel aldri opplevd bygda som så kontrollert heller, kanskje? Folk der også har bestandig sett ut over bygda og grenda? Uansett så tror jeg kanskje muligens at vi alltid må/ønsker å/vil forholde oss til et lite nærmiljø, en relativt liten gruppe, definert geografisk og/eller på annen måte, å skulle forholde seg til alle, til alt på en gang, selv om alt henger sammen med alt, ville jo få oss til å tørne bananas ganske kjapt?? Information overload. Vi trenger noe nært og stabilt og oversiktlig? (Litt som med blogger; jeg bor i ei lita bloggegrend (ok, er gjest da, s iden jeg ikke blogger selv) bestående av deg og noen ganske få andre. Det er alt jeg orker. Også leser jeg andre av og til, slik jeg leser avisa, for å se litt hva som rører seg) Derfor lever vi alle i ei grend, uansett hvor stor byen rundt oss er?? Men med Nettet har denne grenda blitt enda mer løsrevet fra det geografiske? Litt mer i alle fall?
Jeg er litt usikker på om vi er uenige eller snakker litt forbi hverandre?
Jeg syns det er en vesensforskjell i byen at jeg går ut i gata og at menneskene jeg møter stort sett ikke aner hvem jeg er. Og jeg syns også det er en vesensforskjell at det tildels er vanntette skott mellom ulike sosiale grupper jeg vanker i.
"Ellers har jeg vel aldri opplevd bygda som så kontrollert heller, kanskje? Folk der også har bestandig sett ut over bygda og grenda?"
Jeg tenker at det er to forskjellige ting. Selv om bygda ser ut i verden så gjenstår jo det med at det lille samfunnet er svært oversiktlig?
"Uansett så tror jeg kanskje muligens at vi alltid må/ønsker å/vil forholde oss til et lite nærmiljø, en relativt liten gruppe, definert geografisk og/eller på annen måte, å skulle forholde seg til alle, til alt på en gang, selv om alt henger sammen med alt, ville jo få oss til å tørne bananas ganske kjapt??"
Det jeg tenker på er at på konkret bygde-by-nivå så vil jo jeg også tilhøre grupper, men altså gjerne flere, ikke bare en. Jeg liker muligheten jeg har til å vise ulike sider ved meg i ulike miljøer og også kunne redefinere meg lettere. Jeg er klar over at det med å redefinere får mange til å kaste opp, men sånn er det altså, jeg liker følelsen av å ikke bli holdt fast i en oppfatning.
Det er jo en av de tingene jeg liker ved å blogge, at fremmede kan lese det jeg skriver uten å la seg forstyrre av at jeg f.eks "er ei gammel kjerring".
Og en av de tingene jeg ikke liker så godt med noen miljøer rundt Bloggrevyen, at mange skriver som om de er i ei bygd.
Hvis vi overfører dette til nettet så kan jeg jo da f.eks ha en identitet som fr.martinsen, jeg kan skille ut en side ved meg og ha en håndarbeidsblogg, en it-blogg, en familieblogg, jeg kan diskutere på nettaviser under eget navn og være på amerikanske musikksider under navnet Lauriegirl.
Jeg irriterer meg over det jeg oppfatter som et ønske om å bare trykke meg ut i en pepperkake.
Og så irriterer jeg meg over at man bare ser ut til å diskutere anonymitet på nett som et redskap for å få bedre nettavisdebatter og og i samme farta ikke tar med de andre funksjonene av å kunne være anonym eller psevdonym.
Det var dagens foreløpige irritasjoner..
Snakker litt forbi hverandre, er litt uenige, og ganske enige om ganske mye, tror jeg? Jeg synes anonymitet på nett er en fin ting (og en helt jævlig ting, på samme tid, men sånn er det jo ofte, og hvordan håndterer vi slike dualiteter, der hvitt blir svart og svart blir hvitt og ingen ting er svart/hvitt lenger). Det er som med ytringsfrihet, hadde alle hatt vanlig folkeskikk, så hadde alt vært greit? Og det er fint at ingen vet at jeg er en hund (eller ei gammel kjerring) når jeg er anonym på nett. Men hva er det som er så galt med å være en hund (eller ei gammel kjerring), da?
Og jeg var da med i flere ulike grupper da jeg levde på bygda også? Slik jeg er nå. Og da som nå så var jeg visst stort sett den samme i alle de gruppene? Jeg har stor sans for Peer Gynt, og bildet av oss alle som løker, med lag på lag, skapt av erfaring og vekst, men ingen kjerne. Men likevel opplever jeg vel å ha en stabil personlighet, dannet av de samme skallene, uansett hvilken gruppe jeg inngår i? Uansett om det er sjakk-klubben, SMiL, Unge Venstre, Bondeungdomslaget eller supporterklubben Kjernen som er dagens møteplass (bare for å nevne fire grupper jeg ikke frekventerer)?
(men kanskje det bare var bygdegutten i meg som gikk i forsvarsposisjon pga det jeg leste som begreps-/billedparet bygda=dårlig, storbyen=bra? kanskje det er noe med at metaforer er så fortolkningsmessig fleksible greier?)
Men jeg vet ikke, jeg...
At verden ikke er i svart og hvitt er vi vel ganske flonke på i dette kommentarfeltet syns jeg. Og er glad for det.
Jeg er i og for seg enig i at det er en god ting å stå for alle delene av seg og f.eks ikke måtte opprettholde en fasade i noen sammenhenger.
Likevel, jeg tror det er en god ting at vi har den muligheten.
Jeg er enig i at det fins en kjerne av personlighet i midten, det er sånn det føles ja, men jeg viser ikke hele meg frem hele tiden.
Nå kan jeg koste på meg å si at jeg kanskje er ekstra uredd i å la folk vite også ustilige detaljer om meg, nettopp i en slags misjoneringsånd om at vi er alle små mennesker.
Men la meg ta et eksempel, på foreldremøte på skolen syns jeg det er greit om de andre har et begrenset inntrykk av meg så lenge de ikke kjenner meg godt. Da vil jeg at de skal høre på et muligens fornuftig menneske og hennes argumenter som er uvante men ok la oss høre, uten at de lar seg forstyrre av alle detaljene i mitt liv som kanskje ville stengt for det de hører?
Men det er det som er poenget , Fr. Martinsen , at på bygda kan man også leve med sine forskjellige lag , som ikke trenger skrelles av mer enn man selv vil. Muligheten til å vise seg fram er absolutt til stede , men det som er av betydning i denne sammenhenhengen er hva man byr på av seg selv, og til hvem. Vil du vise deg fram i lokalavisa kan du det - men du kan sannelig la være også .
Jeg lever i ei middels stor bygd , men vet faktisk ikke hvem naboen er , og ofrer det ikke en tanke .
Det handler sikkert om nyskjerrighet , men hvorfor skulle jeg ha mere interesse for naboen enn en byboer? Jeg har ikke så få impulser at jeg trenger opplysningene til å berike livet mitt med , og det håper jeg gjelder naboen også .
Sånn sett kan man vel kanskje sammenligne en middels blokk i byen uten altfor mye sirkulasjon å nevne , med en passe stor bygd, hva gjelder mulighetene/ interessen for innsyn i naboens liv ?
De fleste mennesker er sammensatte ,og antakelig påvirkelig for nye strømninger - i det vi har lag på lag med behov og motiv - og at en måte å leve det ut på , kan vel være nettopp på nett?
Pingla
Herregud så hårsåre folk er her. Hvis man skriker opp om hvor likt det er på landet og i byen, tyder ikke det på etslags kompleks? Og hvorfor er det da så mange som flytter fra byen, eller ihvertfall Oslo, i en viss livsfase? Nok om det.
Når det gjelder nettet så er jeg også lei av den interne sirkeltreninga rundt Bloggrevyen. Det finnes utrolig mye folk som blogger, ikke minst i såkalt kreative yrker, som aldri er innom det miljøet. Jeg oppdager stadig flere, senest Baron von Bulldog igår. Men disse folka bygger ikke bloggenettverk som de fleste rundt bloggrevyen, og det er noe befriende i dette også - at det finnes flere metoder, med større og mindre sosial kontroll. Jeg synes det er som du sier, nettet er som en storby hvor du går rundt hjørnet og finner ei ny gate, en helt annen bydel, og noen er tette, andre bebodd av individualister. For dem som holder seg i ett nabolag kan det se ut som bygda er den beste metaforen, jfr VG-bloggene etc, eller vinterens debatt om Bloggebykartet til Esquil. Men heldigvis kan vi andre trekke på skuldrene og vite at de tar feil, de ukjente gatene er rundt dem.
hårsår? kompleks? du verden...
Jeg syns fortsatt dere misforstår meg litt her. Jeg tenker ikke at vi er EN løk, og denne løkmetaforen halter i forhold til det jeg prøvde meg på å si uansett. Men hvis vi holder oss til løkverdenen så mener jeg at å være i en stor by eller på nettet mer er å sammenlikne med å være en hel pose med sjalottløk når det gjelder muligheten av omgang med folk.
Takk Bharfot, la oss se om vi kan komme tilbake til nettet litt? Det er jeg som sitter her og strever med en tekst om anonymitet på nettet og det er teksten som skal leveres på mandag..
For nettet er jo ikke bare nettaviser med kommentarer som de fleste som diskuterer synes å tenke, eller bloggere som bloggere synes å diskutere ut fra
- nettet er jo alt (husker på halm-metaforen til Morten Harket) og jeg kan være ulike identiteter i
en personlig blogg,
i en fotballblogg,
i en håndarbeidsblogg,
i Laurie Andersonforum,
i nettavis
og så videre,
det er ikke nødvendig at alle disse henger sammen.
Jeg hadde tenkt å skrive en egen post om dette, men har ikke tid til å forfølge alle bloggetankene for tiden. Nåvel, det kommer nok en post før eller siden.
Men jeg skjønner hva Fr.Sjalottløk mener her altså. Livet på bygda eller i småbyen legger noen begrensninger på en, og av og til føles ihvertfall bloggebyen også som en småby, der man står i fare for å begrense seg selv på noen områder. Man kan ikke kommentere der, fordi da vil den kanskje reagere, eller man kan ikke være uenig med ditt, for ditt er venn med datt, og jeg er også venn med datt, og i det hele tatt.
Og jo mer bygdete bloggebyen blir, jo kjedeligere, trangere, og begrensende blir den jo. Jeg lurer på om ikke 0803-bloggen er et godt eksempel på det? Første året var det en del gode innlegg, og mange fine diskusjoner i kommentarfeltene. Året etter var det kanskje enda flere gode innlegg, men mye mindre diskusjon i kommentarfeltene. Og det var ikke noe bedre nå i år.
Altså, selv om det blir stadig flere blogger så er det en tendens til at miljøet har blitt trangere, mer bygdete om du vil, de siste tre årene?
Og jeg vil jo helst at nettet skal være en storby.
Og nå har dette blitt så langt at jeg ikke får plass til å si noe om utfordringene f.eks ved å jobbe i helsevesenet i en liten by eller bygd der du tilfeldigvis har vokst opp og alle kjenner deg eller foreldrene dine, men det er nå uansett mest Flopsys domene.
Jeg er lei av den selvsagtheten mange snakker om anonymitet i nettaviser på: At det er selvsagt at det er en bra ting å stå der under Fullt Navn. For hvis du ikke har noe å skjule så gjør det jo ikke noe, ikke sant?
Og det minner meg om gjennomsiktigheten i ei bygd.
Det er viktig å huske på det Bharfot skriver litt lengre opp, det er andre norske bloggere rundt oss også, rett rundt hjørnet.
Det er synd at årets 8.mars-prosjekt på Sonitus ikke ga så gode samtaler. Den kom vel litt skeivt ut? Og så var vi nok litt få deltakere tror jeg. Ytring på http://sonitus.org/ tok heller ikke helt av? Det peker mot et annet gammelt poeng, det vanskeligste med nettet er oftest ikke at noen ser deg men at de ikke gjør det.
Jeg er anonym på nett, og konsekvensen er selvfølgelig at jeg forsvinner i mengden, men det er et valg jeg har tatt.
Allikevel ser jeg at jeg berøres av det som svares , ved at " mitt sanne selv " blir utfordret . Hadde jeg brukt min identitet , ble det mer mitt " sosiale selv " som jeg kanskje trengte næring til å utfordre.
Men det er ganske merkelig , fordi jeg aner jo ikke om det er en fjott eller en psykolog som gir meg respons .
I bygda eller byen hadde vi visst det , om vi begge stod fram med våre identiteter , men antakelig hadde vi aldri heller kommet i dialog da .
Jeg oppfatter det slik at mitt
" sanne selv " får næring på nett , selv om det aldri kan gi meg noen staus sosialt,noe jeg heller ikke er ute etter .
Å være anonym på nett er min egen lille ego - tripp !
Pingla
"Anonym" er ikke en motsetning til "ærlig". "Anonym" er ikke det samme som "falsk". Det synes jeg er viktig, og derfor velger jeg å være anonym, tb, selv om det ikke er noen grunn til det. Anonymitet er en fin ting. Samtidig er jeg imot at noen bruker anonymitet, og ulike "personligheter" for å manipulere og "lure" andre, for å framprovosere bestemte rekasjoner osv. Hvis jeg plutselig blir 17-årige Lise, for å lure godtroende/ensomme gutter på nett, da har jeg passert grensa, for å si det slik. eller hvis jeg hiver meg inn i en nettdebaatt under "falskt" pseudonym, for å framprovisere ett elleer annet. Når anonymiteten bblir et "ekspriment" med levende mennesker, da melder jeg meg av. Da blir anonymiteten til falskspill, i mine øyne. Ja, jeg har gjennom årene på nett blitt mer og mer opptatt av de håpløst u-postmoderne begrepene "ekte" og "ærlig" og sånn bortetter. Mistet litt "troen" på alle de parallelle identitetene vi alle en stund var satt sammen av. Vissheten om at de ordene på skjeermen der er ett av skallene, et av ansiktene til et levende, følende menneske, og ikke bare en flimrende, flyktig og uforpliktende rollefigur uten materialitet bak seg, synes jeg er noe av det aller viktigste vi tar md oss inn i et vertuelt samfunn. "Vi er alle i virkeligheten", for å sitere Ole Brumm.
Selvsagt viser vi ulike skall og overflater i ulike sammenhenger, men det er fortsatt den samme løken (jepp, har laget salat til middag i to dage nå, sså er litt på grønnsakskjøret). Jeg er i alle fall ikke en pose med sjalottløker, som ikke henger sammen med hverandre? Og tror ikke andre er det heller? Det er en slags rød tråd i oss, en kontinuitet?
Det som gjør bloggbyen tidvis og stedvis og delvis uspiselig for meg, Horthen, er ikke at den er bygdete (altså at folk som "kjenner" hverandre snakeker og diskuterer vennlig, men når den utbane (eller rurale) "temperaturen" kommer inn i bildet. Det kan jo være det som får dialogen til å stoppe opp også, i blogger, slik det i alle fall ofte er i nettavisdebattene, ingen vil diskutere når det er anonyme nettpsykoer som dominerer "debatten"? (Nå er ikke blogger noe godt redksap for dialog, forrersten, blogger er talerstoler, og talerstoler egner seg mye bedre for monloger (med noen utvaalgte og få replikker fra plenum etterpå) enn for dialoger)
Ja til anonymitet (og mangfold), nei til falskpill, det blir visst mitt litt forvirrede, høyttenkende svar på alt dette.
(og beklager at min etter hvert velutviklede skepsis (et hårsårt kompleks?) til urbanister (og til bygde-romantikere) kanskje fikk lov til å komme fram der. Men jeg mener det er relevant, i alle fall det jeg trodde at jeg prøvde å si, at gemeinschaft og gesellschaft (for å hente fram en av sosiologiens klassikere) på mange måter vokser sammen og eksistere parallellt og ikke gjensidig utelukkende i ulike samfunnsformasjoner, og særlig i virtuelle samfunn)
hmmm, lurer på hva jeg har prøvd å si her?
kanskje noe av dette, sjøl om det er gammelt og forlengst gjentenkt og omtenkt på mange måter:
http://www.samtiden.no/01_1/art3.html
Jeg snakker ikke om min identitet, om den er en rød løk eller en pose sjalottløker, men hvor mye av meg jeg viser frem. Jeg snakker ikke om hva jeg er men hvordan jeg fremstår. Jeg tenker på meg selv som hel ved, men jeg går ikke rundt som en fullstendig åpen bok kontinuerlig til alle til enhver tid, i den ikke-nettlige verden og i den nettlige.
(for en overflod av metaforer..)
Som Samtidenessayet tar opp:
- Som blant annet Goffman (1959) har vist, innebærer også "vanlig" sosial interaksjon en kontinuerlig konstruksjon og kontroll av eget image, av egen rolle og egenpresentasjon. Også i den fysiske verden inneholder sosial interaksjon presentasjon av masker og manipulering av symboler. Viktige deler av sosial interaksjon i den fysiske verden er med andre ord også symbolsk, eller "virtuell"
De eksemplene du nevner tb med folk som beveger seg i samme samtale i et nettsamfunn under ulike identiteter høres manipulerende ut, men jeg blir likevel lei av at snakken rundt hvordan vi er på nettet er så sentrert rundt det negative. Det er greit at det fins uheldige utslag, og det kan vi snakke om. Men når anonymitetssamtalen er såpass entydig som jeg oppfatter den så får jeg lyst til å protestere. Det fins en viss porsjon slemminger alle steder vel.
Så klart det er et kjøttmenneske med følelser under all kommunikasjon. Derfor skulle jeg gjerne se journalistene med i samtalene under nettartikler f.eks, jeg tror det ville kunne endre tonen endel hos de som kommenterer.
Jeg bryr meg i liten grad om de problemene du viser til i bloggbyen (et ord jeg misliker). Jeg trekker på skuldrene og tenker at den personen som skriver slik den passer ikke for meg å ha så mye å gjøre med, evt kan vi utveksle et lite synspunkt en sjelden gang, omtrent som i det ikke-nettlige liv. Jeg tar et hei på en fest men vi trenger ikke komme hjem til hverandre. Og så skal det sies at jeg leser endel av de villeste som jeg leser Se og Hør.
Nei, jeg ønsker meg å finne flere mennesker å snakke med nettet, flere som liker å snakke omtrent som meg, flere som interesserer seg omtrent for de tingene jeg gjør.
Den var forresten interessant denne,
"Nå er ikke blogger noe godt redskap for dialog, forresten, blogger er talerstoler, og talerstoler egner seg mye bedre for monologer (med noen utvalgte og få replikker fra plenum etterpå) enn for dialoger."
Jeg pleier å tenke på det som et lite selskap, med bloggeren som en dominerende, eller omtenksom, vert.
Jeg er for anonymitet på net, jeg. Bare for å ha sagt det igjen.
Ja, selvsagt vet du og jeg og mange andre at det er mennesker vi omgir oss med, og at det er stygt å manipuldere og spille falskt. Men samtidig er det så mange som ikke skjønner det, eller gir faen, eller elsker det, at det på en måte føles utrygt? Enig i at vi også skal konsentrere oss om det positive, med nettet og med anonymitet. Men det negative er også der. Anonymiteten gir frihet, men også frihet til det man ikke burde ha frihet til. (Jeg fikk vel kanskje en overdose av nett-utopisme en gang på 90-tallet, og ble trøtt av å høre hvor jævla flott på alle måter denne virtuelle verden var. Kanskje derfor jeg tenderer til den motsatte ytterligheten av og til?)
Det er jo forskjell på blogger, ja. Noen er nok mer selskap, slik du beskriver det. I noen finner du masse dialog, sentrert rindt en vennelig vert. Hjorthen sin. Din. For bare å nevne to. Men uansett består de av en som definerer tema og dagsorden, og mange eller få tilhørere, som kan kommentere temaet og følge dagsordenen. Var det jeg mente. Sånn omtrent.
Egentlig liker jeg bedre forum med litt flatere struktur, mer kolleketivt konstruerte rom. Speliselag? Derfor jeg la ned mitt eget forsøk på blogg så fort, likte ikke å snakke til folk, eller for den saks skyld til fravær av folk, likte ikke å være den som skulle sette dagsorden.(kan ha vært fordi jeg innså at den var drittdårlig også, sjølsagt, men det høres bedre ut på den andre måten)
Men på den andre siden, så slår jeg meg sikkert sjøl på kjeften, møter meg i svingdøra osv, stort sett hele tiden. Så nå skal jeg prøve å tenke på noe annet i stedet.
Interessant samtale var det i alle fall. For SAMtale var det.
Ja, var det ikke det da?
Det er sant at bloggen lar bloggeieren definere tema, jeg syns talestolbildet ditt var godt.
Jeg har ikke hatt noen dose med nettutopisme, du begynte nok å bruke nett før meg. Jeg har mer kommet inn og blitt en ivrig bruker etterhvert som de engstelige røstene har kommet frem.
Du er god på samtaler. Og du er god til å få folk til å tenke. Til og med nye taker.
Nå har jeg tentk at vi egentlgi er enige om nestern alt. Bare noen metaforer som kom forstyrrende inn i bildet.
Hva! Er vi enige om nesten alt, nei nei, det går jeg ikke med på nå som vi hadde rotet oss frem til en ekte uenighet.
Hvis det skal være på den måten må jeg nok skrive en egen post om hva jeg faktisk syns om bygda.
Takk forresten. Jeg prøver å få meg selv til å tenke det er saken. Hvis jeg kommer til grensen av hva jeg kan tenke, kan ikke dere komme å dytte meg videre? Det er målet mitt innimellom nemlig.
Trist men sant. Stort sett enige, ja. Tror jeg. I alle fall om det du egentlig snakke om. Anonymitet på nett. Sånn kan det gå?
Men jeg ser noen uløselige(?) dilemmaer rundt dette med nett og anonymitet og slikt. Og uløselige dilemmaer, hva gjør vi egentlig gmed sånne? Lever med dem og tar dem når de dukker opp? Frihet uten ansvar blir så lett til barbari? (huff... høres jeg plutselig neesten ut som Bakunin nå? talende i paroler?)
(Sånn ca slik er det: Anonymitet på nett det er en fin greie! Av de fleste av de grunnene du har nevnt, og et par andre. Men det øyeblikk jeg oppdager at min datter på 14, som akkurat nå sitter lykkelig og surfer og chatter og blogger (jeg er plutselig den eneste i familien som ikke har blogg. Jeg og katta. Men så har visst katta en likevel..) på rommet sitt, blir trakassert av en eller annen nettpsyko skjult av anonymiteten på nett, da tar jeg fram mitt andre sett av prinsipper. Tror jeg)
Huff, nå skulle jeg tenke på noe annet, ikke sant. Og holde kjeft om dette. Har spammet denne tråden lenge nok, og bidratt til å holde andre ute av samtalen...
Andre er velkommen inn også, hele tiden, hører dere..
"Uløselige dilemmaer, hva gjør vi egentlig med sånne? Lever med dem og tar dem når de dukker opp?"
Ja hvilke alternativer har vi da?
Alltid alltid sammenlikne nettliv med det ikke-nettlige liv tenker jeg:
Hvis noen hadde trakassert datteren din i det ikke-nettlige livet så ville du blitt rasende, anmeldt, men antakelig ikke gått til ytterligheter som å be om prinsipper som skulle holde alle menn som noen gang har begått overgrep borte fra gatene for alltid?
Jeg gjetter du ville tenkt at vi må ha prinsipper som holder for alle situasjoner og som dermed også tillater usikkerhet og utrygghet i samfunnet?
Enig i det der med likhet; jeg mener jo at nettliv og ikke-nettliv i hovedtrkk er det sammen, bare to aaspeker av det samme, materielle liv. Derfor må vi ha de samme prisnipper på og utenfor nettet. Tror jeg. Og hadde f.eks. noen av ungene mine blitt trakassert i det ikke-nettlige liv, ville jeg i alle fall motsatt meg på det sterkeste at de somk gjorde det skulle kunne skjule seg bak en usynlighetskappe, unndra seg reaksjoner og få mulighet til å fortsette sin virksomhet dekket av anonymitet?? Hvis ungene ble mobba på skolen, og man ikke visste hvem mobberen var, ville jeg jo be skolen sette alt inn på å finne ut hvem det var, bryte anonymiteten, slik at man kunne reagere på det?! På nett som utenfor nett.
Ikke stenge alle menn inne (ok, det kunne sikkert finnes gode argumenter for det), men ikke la de som faktisk forgripe seg få lov til å iføre seg en usylighetskappe, og fortsette å forgripe seg?
Blir jeg aldri ferdig med dette her da?!
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden