Dårlig stemning
Kan`ke jeg lage litt dårlig stemning da?
Jo, det tror jeg kanskje.
Det går et såkalt meme fra blogger til blogger, det er om å gjøre å ta kjerringtesten og bevise at man ikke er en. Jeg mener bestemt jeg tok en selv og sendte den videre i sin tid. Men, jo, dårlig stemning.
Jeg føler ømhet for disse arbeiderklasse-kjerringene som bor på landet og har blomsterpotte på TV-en, som er økonomisk og kjøper stort eller i Sverige og baker og sylter og har orden i fryseboksen sin og i undertøysskuffen, ikke glassbyggerstein på badet eller betong og rød murstein på kjøkkenet.
De planlegger søndagsmiddagen fordi de har slikt å tenke på og de uttrykker kjærlighet og tradisjon ved å lage den. Det de har å være stolte av er blomsterkassen og barnebarn og de viser dem frem på bilde. De bryr seg om familien fordi de er fra en tid da familie sto sterkere enn venner og tar initiativ til slektsstevne.
De var unge voksne i en tid da det å gå på Vinmonopolet var noe folk med penger gjorde, de prøver ikke så mye nytt og syns fortsatt tanken på å sette en sånn hurtigvin virker frisk.
De syns indisk gryte i Toropakke er frisk også. Og rekekabaret.
Middagsselskaper er også noe de med penger holdt på med da kjerringene var nyetablerte, derfor holder de fast ved tradisjonen med noe til kaffen og serverer fyrstekake, rullekake, smurt lefse eller smultringer, ikke ruccola og chiabatta som ordentlige folk som har vært i Toscana.
Fordi de har vært vant til å være økonomisk kjøper de julepynt i januar og ikke ny topp på H&M og kald hvitvin på bar bare fordi det er fredag. Derfor blir de også glad for en ny kjele eller såpe til jul, eller hvertfall later de som.
De utnytter middagsrestene, bruker teposen sålenge det er smak i den og bruker rømmebokser i stedet for å kjøpe nye fryseposer og oppfører seg egentlig som alle anbefaler oss for tiden: at vi prøver å nøye oss litt og ikke bare kjøpekjøpe.
De er også noen luringer og utnytter bokklubbenes introduksjonstilbud og skaffer seg nytt kaffeservice og dynetrekk.
De koser seg fortsatt med det som var stas da de var unge, Kongen av Danmark eller Honningkamfer. Eller sukkerbit som en gang var en attraktiv ting å stjele fra skuffen, den gangen folkehelsa ikke var så truet av diabetes. De har sukkerbit til kaffen, ikke melkeskum.
De liker å ha det behagelig og har med pute, paraply, gode sko og våtservietter når de skal kjøre langt i bil. Hun er fortsatt forfengelig og derfor svømmer hun som en hund for å ikke ødelegge den frisyren hun syns er fin.
Og magen min syns middag 19.00 er seint og derfor er jeg skikkelig sulten nå og i humør til å lage dårlig stemning...
Jo, det tror jeg kanskje.
Det går et såkalt meme fra blogger til blogger, det er om å gjøre å ta kjerringtesten og bevise at man ikke er en. Jeg mener bestemt jeg tok en selv og sendte den videre i sin tid. Men, jo, dårlig stemning.
Jeg føler ømhet for disse arbeiderklasse-kjerringene som bor på landet og har blomsterpotte på TV-en, som er økonomisk og kjøper stort eller i Sverige og baker og sylter og har orden i fryseboksen sin og i undertøysskuffen, ikke glassbyggerstein på badet eller betong og rød murstein på kjøkkenet.
De planlegger søndagsmiddagen fordi de har slikt å tenke på og de uttrykker kjærlighet og tradisjon ved å lage den. Det de har å være stolte av er blomsterkassen og barnebarn og de viser dem frem på bilde. De bryr seg om familien fordi de er fra en tid da familie sto sterkere enn venner og tar initiativ til slektsstevne.
De var unge voksne i en tid da det å gå på Vinmonopolet var noe folk med penger gjorde, de prøver ikke så mye nytt og syns fortsatt tanken på å sette en sånn hurtigvin virker frisk.
De syns indisk gryte i Toropakke er frisk også. Og rekekabaret.
Middagsselskaper er også noe de med penger holdt på med da kjerringene var nyetablerte, derfor holder de fast ved tradisjonen med noe til kaffen og serverer fyrstekake, rullekake, smurt lefse eller smultringer, ikke ruccola og chiabatta som ordentlige folk som har vært i Toscana.
Fordi de har vært vant til å være økonomisk kjøper de julepynt i januar og ikke ny topp på H&M og kald hvitvin på bar bare fordi det er fredag. Derfor blir de også glad for en ny kjele eller såpe til jul, eller hvertfall later de som.
De utnytter middagsrestene, bruker teposen sålenge det er smak i den og bruker rømmebokser i stedet for å kjøpe nye fryseposer og oppfører seg egentlig som alle anbefaler oss for tiden: at vi prøver å nøye oss litt og ikke bare kjøpekjøpe.
De er også noen luringer og utnytter bokklubbenes introduksjonstilbud og skaffer seg nytt kaffeservice og dynetrekk.
De koser seg fortsatt med det som var stas da de var unge, Kongen av Danmark eller Honningkamfer. Eller sukkerbit som en gang var en attraktiv ting å stjele fra skuffen, den gangen folkehelsa ikke var så truet av diabetes. De har sukkerbit til kaffen, ikke melkeskum.
De liker å ha det behagelig og har med pute, paraply, gode sko og våtservietter når de skal kjøre langt i bil. Hun er fortsatt forfengelig og derfor svømmer hun som en hund for å ikke ødelegge den frisyren hun syns er fin.
Og magen min syns middag 19.00 er seint og derfor er jeg skikkelig sulten nå og i humør til å lage dårlig stemning...
innlegg av fr.martinsen på
18:28
20 Kommentarer:
Det var en finfin vri på et litt oppbrukt meme.
Og ja, selvsagt er mange av oss (meg selv inkludert) redd for å være kjerring. Det tilhører en annen generasjon- eller i hvert fall så gjør spørsmålene i dette memet det. Hver generasjon har vel sin måte å være kjerring på, tenker jeg. Så det kan jo hende de som kommer etter oss ler av ciabattaene og latten vår, om noen år.
Surpomp!
;-)
De som kommer etter oss kan le av ciabattene og latten vår, selv om vel greia med "vår" generasjon er at vi finner nye måter å definere oss på, neste spelt, neste etellerannet.
Men de finner nok alltids noe å le av ja.
Og surpomp! Ja det er meg det.
Jeg ble litt glad, jeg nå. Av posten din. :o)
Så bra. Ikke bare misstemt altså..
Jeg skrev akkurat en kommentar et annet sted at noen år så vil nok denne kjerringtesten ha noen helt andre spørsmål.
Men jeg tenkte veldig mye på både mamma og svigermor når jeg tok testen, for mye av det er sånt som mamma brukte å gjøre (jeg arvet blant annet en hel bod full av tomme syltetøyglass). Jeg ser ikke noe negativt i dette, det er bare særegenhetene den forrige generasjonen har/ hadde.
Så egentlig så er det eneste som er negativt er vi selv ikke vil bli som våre mødre evt. bestemødre.
Du er sånt et fint menneske som stadig sier det jeg tenker inni meg, men ikke vet riktig hvordan jeg skal sette ord på. Jeg vet faktisk hvem du er, fordi jeg var sammen med datteren din (venninne av en venninne) hjemme hos deg 17. mai for et par år siden. Så jeg tenker på deg hver gang jeg putter buljong i vannet når jeg koker wienerpølser (fordi du forklarte at brunfargen ikke kom av noe eklere enn så).
"[…] Så det kan jo hende de som kommer etter oss ler av ciabattaene og latten vår, om noen år," ser jeg at De skriver, Flopsy.
Vet De, jeg tror ikke De behøver å vente så lenge, jeg. Det sitter nok av hånflirende "avantgardister" uti der, som grøsser ved tanken på hvor så 90-talls kaffebarkulturen var.
Ellers ha De jo rett: Det er en fryktelig forutsigbar og kjedelig syklus blitt, alt sammen.
Jeg kjenner at jeg er helt med deg om dette. Lenge leve "kjerringene"! Vi blir så nærsynte at vi tror vårt egen verden er den eneste, satdig vekk.
Det kommer en tesalong rett ved meg, det er nok hippere enn kaffebar med melkeskum. Men selv om jeg kjøper teen min i samme hippe tebutikk så tror jeg ikke jeg kommer til å gå på tesalong, jeg mistenker at de vil se stygt på meg når jeg trenger sukker eller sukketter.
Dette var jo et langt sidespor. Og det blir også, hei Mona! Men et hyggelig sidespor. Jeg husker deg også. Jeg mener du hadde morsomme bevegelser og en fin herre-dress-bukse som var grå. Men pølsevannet husker jeg ikke. Jeg syns det er morsomt å tenke på akkurat det, at du kanskje tenker på meg når du lager pølsevann i årevis. Sånn som jeg tenker på Anne Chris hver gang jeg skal ha gjester og tar på lebestift og setter frem askebeger.
Sånn, der var sidesporene tatt, nå kan dere andre snakke videre på den bra måten dere gjør. Jeg kommer tilbake etter hvert.
Me like. :) Nei, man skal ikke hovere uten å ha respekt og forståelse for andre mennesker og deres vaner. ;)
Hver tid sine verdier og besvær. Dette handler vel litt om hvilken verdi omsorg har i dag, det at vi ler litt til de som tida har gått i fra, og er så rørende opptatt av hjemmelaga mat og tomme syltetøyglass? Vi lever jo i individualistenes tidsalder , og tid til omsorg for hverandre er kanskje ikke så prioritert og ansett ? Det går vel mest på nettverksbygging for å sikre egen karriere.
En digresjon:
Gamle , senile damer på aldershjem pleier jo å tro at de vasker og lager mat - mens fem sultne småbarn venter ved kjøkkenbordet. Hva vil vi gjøre som forfalne kjerringer på" Alders hvile", tro? Tromme med fingrene på veggene og tro vi skriver en kommentar på det forgagne Facebook ?
Jeg kjenner ganske mange kjerringer, slik du beskrev dem så flott her. Vokste opp omgitt av dem, og på bygda der jeg fortsatt kjenner at røttene mine er, der lever de ennå. Og det vil jeg bare ha sagt, at mange av disse "kjerringene" er de sterkeste, flotteste, tøffeste, modigste, mest omsorgsfulle, handlekaftige mennesker jeg noen gang har kjente. De bakte brød, laget brunsaus, kjørte traktor, plastra skrubbsår, hesja nyslått gress, skiftet bleier, kjørte høy, malte huset, kløyvde ved, vaska gulv, melka kyr, fora sauer, plukka bær og laget syltetøy, oppdro rakkerunger (egne og naboenes), stikka votter, serverte kaffe, gikk på dans, stelte gamle foreldre, og alt sammen gjerne på samme dag. Og når Ingrid Espelid fortalte om eksotiske ting som pizza og oregano på Fjernsyskjøkkenet, så sto de i kø på Samvirkelaget for å prøve det, dagen etterpå. Og kom det ei innsamligsbøsse forbi for å samle penger til noen som trengte det langt borte i Afrika, så gikk ikke den tom videre heller.
Og som du sier, snart er det kjerringene som er i forkant, nå er det de som kan være forbildene, nå blir vi tvunget til å finne tilbake til gjenbruket og den foraktelige "sparsommeligheten"?
Skulle ønske jeg var mye mer "kjerring", jeg!
Hyggelig med nye i kommentarfeltet, og gamle..
Hei anonym (som jeg nesten er fristet til å finne opp nick til, bare for å trøste meg selv, jeg syns det er litt utrivelig å snakke med en absolutt anonym.. ta gjerne til deg en bokstav neste gang) men enn så lenge, hei anonym.
Enig i at "tid til omsorg for hverandre er kanskje ikke så prioritert og ansett?" dvs. når den foregår inne i hjemmet i alle fall. Ellers er jeg nok ikke helt enig i "Det går vel mest på nettverksbygging for å sikre egen karriere." men det kan vi godt la ligge nå.
Morsom digresjon, den har jeg ikke tenkt på, men jeg tenker på den nå.
Jeg kommer vel til å vente på de jeg er glad i, planlegge reiser, si "men på den annen side" og ville sjekke bloggen for nye kommentarer, tenker jeg.
Hei tb, du beskriver nesten mormor. Hun gjorde omtrent alle de tingene, hun hadde 8 unger og kjørte traktor og drev en relativt stor gård alene de periodene morfar var på fiske. Og hun strikket og strikket, og sydde om nettene fordi hun måtte, men også fordi hun var opptatt av mote og likte sying, selv om hun var bonkjærring i nordnorge.
Jeg hadde henne i tankene mange ganger da jeg var alene med en unge og mange tilbød meg sutremulighet og jeg ikke hadde lyst til å sutre.
Livet til mormor var et nyttig korrektiv og hjalp meg til å være takknemlig, for trygdesystemet vi har, for vaskemaskinen og varmvannet.
Og ja, den foraktelige sparsommeligheten, det er rart med den. Man skulle tro at nøden var såpass langt unna oss nå at den kunne komme til heder igjen.
Likevel, vi blir liksom ikke mette, vi vil ha alt billigere og mer. Og nå er det like før jeg sier "i verdens rikeste land"
Det er mange måter å være kjerring på, i alle fall. Jeg har gått på kunstskole med massevis av urbane kjerringer i alle aldre (og jeg er frista til å si av begge kjønn), som, selv om de var gode på det med kaffebar og mingling nettopp var kjerringer. Opptatt av pene ting og pene mennesker, og å være litt rampete noenganger.... De var så opptatte av å være individualister, at de ble helt like hverandre. Og det var ikke mange tanker der, som man ikke først hadde plukket opp i kunstmiljøene. Jeg tipper at de kjerringene har slutta med kaffe latte, og drikker sin te av små teboller....
Jarle Petterson: Det er jo kjekt at jeg kan ha litt rett av og til også :-)
Og ja, det forandrer seg mye fortere nå enn før. Skal ikke lange tida til før noe er helt avlegs. Jeg tror mange sliter seg ut i forsøket på å være oppdaterte og moderne. Det er godt man ikke har slike tilbøyeligheter...
fr.martinsen: Ja, hva er egentlig galt med sukker i teen? Den smaker jo mye bedre med litt sukker!
Ja det gjør den jo!
De har smaksprøver i tebutikken, og det prøvde jeg. Men ikke et sukkerkorn i sikte. Og de damene så så strenge ut at jeg turte ikke spørre heller, pysete meg.
Latte er jo såååå 1990 då. Og chiabatta er slikt mamma har:p
Sånn for å kommentera kommentaren til Flopsy.. (dette var avsporingssporet)
Elles: Interessant post. Eg har ikkje tenkt på dette memeet som disrespekt for dei godt vaksne kjerringane. Ikkje er eg så redd for å vera kjerring, i den eine eller andre tydinga, heller.
Det er og interessant at den som har fått høgast poengsum er unge Virrvarr...
Og så må ein jo ikkje laga gratengar eller puddingar for å eta opp restar. Eg pleier å putta restane i ein nistebok og ta dei med til lunsj neste dag. Eg ser rett og slett ikkje at det er nødvendig å laga mat som allereie er ferdiglaga ei gong til. Ofte kan ting gjort på ulike måtar ha akkurat det same resultatet. Både med restar i nisteboksen og puddingdømet er jo resultatet at maten vert eten, ikkje kasta :)
Dett var den beste kommentar/ refleksjon på om en er kjærring eller ei. Hvorfor tenkte ikke jeg slik?
Hvorfor er de fleste jenter så livredde for å bli lik sin mor (jeg er)? er det ikke det det egentlig dreier seg om?
Hvorfor tenkte jeg, ei gammel furie på 55, at NEI jeg vil ikke være kjerring? og ble lettet da jeg ikke var det etter disse spørsmålene. Men hva hjelper vel det? Kanskje vi heller skulle være stolte om vi var det.
Kanskje vi burde reise kjærringa?
Nei, hvorfor tenkte du ikke slik. Vi er jo så innsausa i kulturen alle mann, jeg og. Det gjelder å løfte opp på sin egen torv og se hva vi finner i myra vår.. Var ikke det et knall bilde, he-he.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden