mandag, mai 14, 2007

Livet, øyeblikk

Jeg vet ikke om jeg kan snakke sånn. Det er vanskelig å vite hvor språket strander, hvor det ekte og genuine, hvor det inderlige,
det som ikke er ofte nok sagt går over til å bli banalt og patetisk.

Det regner. Det vet jeg, det pøser ned. Jeg liker den lyden.
Det minner meg om trygg barndom, det minner meg om hyttene.
Av og til kan jeg bli glad av å se lyset falle inn på bordet, på tingene som ligger der. Måten lyset legger seg, klokka 18:25 en mandag.

2 Kommentarer:

Anonymous Anonym sa ...

Hei igjen, det var jeg som var "anonymous" i kommentarfeltet under forrige post. Det jeg egentlig responderte på, men som jeg vel antagelig bare sendte telepatisk ;-) var din beskrivelse av livet i esken. Det ga gjenklang. På samme måte som din opplevelse av regn, nydelig skrevet.

Jeg har "livet mitt" i en svart gammel pappkoffert på mørkloftet. Der ligger bla 52 kjærlighetsbrev fra min første ordentlige kjæreste sirlig buntet sammen med burgunderrøde silkebånd, 13 dagbøker fra jeg gikk i 4. klasse til ut videregående, egenproduserte dikt, brev fra venninner + + Flere tiår komprimert i en liten koffert...

Jeg driver nå og leser gjennom bloggen din post for post; og våre felles favoritter så langt er Joni Mitchell, Didion og Tom Waits.

Som sakt, jeg liker din måte å formulere deg på, ditt skråblikk på livet, og dine til tider originale ordvalg-og vendinger, og jeg synes det er helt fantastisk å få inspirasjon til å lese andre forfattere og lytte til andre artister enn hva jeg vanligvis gjør.

- og jeg blir helt varm inni meg når du skriver så fint
om bibliotek og bøker -

Keep on!
(en omstendelig og lang kommentar. Nok nå!)

14 mai, 2007 23:46  
Anonymous Anonym sa ...

Regn er fint

15 mai, 2007 08:43  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden