Konkave mager
Det er den snart 90 år gamle Cosmopolitan-redaktøren Helen Gurley Brown som sannelig skulle være tynn nok, som en gang sa at hun ikke ville gi seg før magen var konkav. Noe hun foreløpig ikke har oppnådd, melder hun selv.
Jeg kom til å tenke på det i formiddag da jeg leste Susan Sontags Sykdom som metafor.
Hun skrev om hvilke ulike forestillinger vi gjør oss om tuberkulose kontra kreft, og det kan se ut som om det romantiske synet på den tuberkuløse har påvirket oss alle mann, om ikke i en så ekstrem grad som den har påvirket Helen Gurley Brown.
På 1800-tallet var et sykelig utseende tegn på dannelse.
Det var mondent å være blek og uttært. Kraftløshet ble omskrevet til følsomhet, lidelse ble romantisk.
- Jeg hoster ustanselig, skrev 24-åringen Marie som senere døde av tuberkulosen, men det er et under, for så langt fra å gjøre meg stygg, gir det meg et preg av svakhet som er meget kledelig.
Er det romantiseringen av tuberkulose som får oss til å spise suketter? Jeg syns det er på tide å kaste TUB-ER-POP-slagordet på båten snart.
innlegg av fr.martinsen på
15:17
15 Kommentarer:
Jeg har lest det Sontag-essayet, og det er veldig interessant. Jeg har det i bokrotet mitt et sted, men klarer ikke å finne det. (Posten din ga meg lyst til å lese essayet på nytt, det er ganske kort.) Noe av det mest glamorøse eurofiffen kunne dra på, på 1800-tallet var jo de kurstedene for rike, tuberkuløse mennesker. Der spilte man kort, sladret, snakket lavt og dannet om kunst og litteratur, innledet forhold og døde. Vakkert. Estetiseringen av noe så grusomt som tuberkulose, var ganske formidabel.
Ja, det var både kort og lett å lese det essayet, nå holder jeg på med det om fotografi, det er lengre.
Jeg hadde sånn vanskelig-følelse på Sontag, men det er mulig jeg bare har prøvd å lese det med kitsch og camp før på engelsk, og jeg er så sørgelig dust på engelsk altså.
Dessuten er jeg en latsabb dessverre, jeg liker ikke liten skrift.
Hvis ikke hennes mage er konkav, så vet ikke jeg hva som skal til.... :-)
Betty
Nei nettopp.
Men hun klager over den selv, hvor u-konkav den er.
Helen Gurley Brown syns magen sin buler.
Herlighet!
*gape*
Jeg får lyst til å ta tak i skuldrene på dama og riste henne til fornuft, men da hadde hun vel brukket i to, eventuelt smuldret til en u-konkav liten haug.
Er denne estetiseringen av tuberkolosen en av røttene til noen av goth-kulturen uttrykksformer? Det bleke, lidende og magre som moteutrykk? Nemi kunne passet godt inn der? ;-)(utseendemessig i alle fall?) Vampyren kan jo også sees som et bilde på den romantisk-tragisk døende (eller døde, faktisk ;-)), blek og kald og tynn og herjet, og samtidig attraktiv? Tub-chic sammenfaller jo både i tid og delvis uttrykk med romantikken også? Shelly og Byron og de gutta der. Og det er vel en annen goth-inspirasjonskilde?
Må lese det Sontag-essayet, skjønner jeg.
Gurley Brown er litt fascinerende. På en skremmende måte. Gir meg science fiction-assosiasjoner.. Brazil, kanskje?
Tub-chic er fint ord.
Og det er et flott skritt videre fra å bruke estetikken fra den døende til den faktisk døde.
Shelley og Byron er bare navn med vage assosiasjoner for meg, hva holdt de på meg, led de og resiterte for kvinner i England?
Jeg så et bilde av Gurley Brown da hun var her for å lansere den norske utgaven av Cosmopolitan, et bilde jeg ikke fant å dessverre, men jeg har sjelden sett et bilde der knærne har stått så ut i forhold til lår. Det var mye bedre enn det jeg fant.
Shelly og Byron var sentrale britiske romatiske poeter; fulle av lidenskap, lidelse, angst og begjær, voldsomme følelser og mørke herregårder, dessuten var de sin tids rockestjerner, masse sex&drugs&poetry, og dro damer og menn i fleng, levde et liv til det moralske borgerskaps forargelse, og underholdning... Se Ken Russels film Gotic, om den sommeren i Sveits da Mary Shelly etter hvert skrev det som skulle komme til å bli Frankenstein, for en fargerik beskrivelse av gjengen og miljøet. Lord Byron ble beskrevet/beskrev seg selv som "mad, bad and dangerous to know", måtte vel rømme England pga diverse beskyndlinger om seksuelle aktiviteter, og ble dessuten nasjonalhelt i Helles, pga sin innsats i grekernes frigjøringskamp mot tyrkerne.
Ok, ikke bleke og passivt døende akkurat, men noe av det samme, mye lidende beiling til menn og kvinner manikke kunne få, og brå og volfdsom død
Yes, Mary Shelley ja. Datter av Mary Wollstonecraft.
Som alltid er det Se-og-Hør-kunnskapene mine som står igjen i hjernen...
Mary var datter av Mary Wollstonecraft og William Godwin, ja. http://www.kimwoodbridge.com/maryshel/life.shtml
Og Byron var far til Ada Byron, Lady Lovelace, og uten henne hadde neppe Chalres Babbage vært regnet som en av datamaskinens tidlige fedre..
http://www.agnesscott.edu/lriddle/WOMEN/love.htm
Mye sterke kvinner rundt de småhysteriske mennene der i alle fall
Jøss, det var voldsomt til tetthet av storheter som nettet seg ut fra utgangspunktet for konkave gothmager, Godwin og Ada Lovelace er forgagne helter fra henholdsvis ungdomsanarkistdager og informasjonsstudiedager.
Men hva var linken mellom Mary Shelley og John Stuart Mill?
Nå skal jeg forresten innrømme en lite sak. Når man har snakket om Shelley og Byron så har jeg alltid sett for meg to poetiske menn.
Mens Mary Shelley, vel det var hun med Frankenstein.
Jepp, og skrittet mellom poetiske menn og Frankestein var svært så kort. Frankenstein er jo en poetisk og filosofisk (og relativt tung) gotisk roman, omtrent i samme gata som mye av den poesien Byron og Shelly presterte?
Byron begynte forøvrig også på en roman den kvelden i Sveits, da de kjedet seg og skulle konkurrere om å skrive grøsserhistorier (Dr. Polidori, som også var til stede, skrev en vampyrroman som også ble utgitt), men den store poet ble lei av den trivielle prosaformen ganske kjapt, og ga vel opp etter et par sider. Hva som kunne blitt resultatet hvis han hadde fortsatt, kan man lese om i romanen Lord Byron's Novel, av John Crowley. Og der kan man også lese ganske mye om Ada Byron Lovelace, og hennes forhold til sin far... En nydelig bok!
Bare sånn fordi jeg er vanskelig så er blek, lidende og frodig et vel så ledende moteuttrykk i gothmiljøet som blek, lidende og mager.
Sjelden man ser så mange med former, pupper og lår som synes de er lekre. Må ha noe med kjolene å gjøre - noenting ser bare best ut når de fylles ut "her og der".
Og der har jaggu siste taler helt rett.. Kjenner/har kjent langt flere frodige enn magre goth-damer i alle fall. Og det er man helt for! :-)
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden