Jeg er feminist

Jeg liker ikke meninger som sitter sammen i klynger.
Noen meninger hører logisk sammen i en klomp, andre meninger sitter unødig tett sammen.

Jeg tror ikke på at egenskaper er låst fast i kjønn,
jeg tror vi har lært oss dem.

Jeg mener at vi har dype strukturer i samfunnet som ikke gir kvinner nok makt og at det ikke er nok å gi begge kjønn like rettigheter for at dette skal forandre seg, på samme måte som jeg ikke tror klasseulikheter og de vanskelighetene språkminoriteter og andre kulturelle minoriteter har i samfunnet vårt løser seg ved å bare gi like rettigheter. Dette gjør meg ikke til en pusefeminist.

De som bare snakker om at de er for like rettigheter
(hva ellers skulle de være?) sammenlikner jeg med en FrP-tenkere, feminister er de javist.

Men jeg er ikke en sånn feminist

På noen områder gjelder skjevheten menn.
Jeg mener også at de dype strukturene fins i tankesettene våre,
i kulturen vår, de gjør at både menn og kvinner er unødig låst fast i mønstre som ikke gir nok frihet, men jeg mener at det vi anser for å tilhøre kvinnekjønnet fortsatt vipper over i en annen kategori enn det vi tenker på som mannlig, det vi anser som kvinnetilhørt er på siden, det vi anser som mannetilhørt er det egentlige i stor grad.

Ja, jeg kan stave de Beauvoir

Men den irritasjonen jeg ser blant en del kvinner om at de føler seg sviktet av feministene fordi de velger å være hjemme med barn og prioritere de verdiene som ligger i det, den skjønner jeg godt:
Skulle ikke feminismen oppgradere det kvinnelige?

Og nå har jeg jo sagt at jeg ikke mener at det fins noe fast kvinnelig, men skulle ikke feminismen også kjempe for de verdiene som kvinner har pleid å stå for, skulle "alle bli menn" liksom?

Jeg skjønner den irritasjonen

Jeg mener det er viktig at begge kjønn har lik makt i arbeidsliv og i samfunnsliv og i det som foregår hjemme, men jeg ser en nedgradering av det som foregår hjemme.

Det er en vanlig prossess i kamper som denne, man fokuserer i en retning. Den mest undertrykte, i dette tilfellet kvinner, vil kjempe seg inn på de områdene kvinner har maktunderskudd, menn får selv kjempe seg inn i hjemmet der det foregår viktige ting. Men på denne veien ligger dessverre det kulturelle must-et i en undervurdering av det som foregår hjemme.

Vi snakker om hvor lite stimulerende det er hjemme,
det er bare la-la og herregud så godt det er å komme seg ut av huset, der det er folk, der det er makt. Og da overser vi den makten som fins hjemme og vi overser også at det vi godt kan kalle folk flest, ikke oss som jamt over sitter og diskuterer disse tingene, ikke nødvendigvis har så masse makt på jobbene sine.

Når barna er små og vi er unge er jobben the best place to be,
det er vi enige om, og vi tørker tårer når vi går fra barnehagen mens vi forteller hverandre hvor deilig det er å gå derfra samtidig som vi fantaserer om et år på loffen i Thailand, bare vi tre.

Og senere, når vi blir 60, fantaserer vi om pensjonstiden som skal vare i 20 herlige, ledige år. Men det er sant, vi skal posisjonere oss i arbeidslivet når vi er 30, der må vi også rydde,

age-ism

Og jeg mener at vi må endre strukturene slik at ikke alltid kvinner og ikke menn er den som velger mindre pensjonspoeng og mindre samfunnsmakt.

Men likevel

Jeg mener likevel at det ligger i den strukturen jeg snakket om over her, at vi undervurderer det kvinner tradisjonelt har hatt makt over, og de verdiene vi tradisjonelt har vært heldige å forvalte.

Og dette gjør meg til den utskjelte Døving tror jeg

Men sånn er det.