onsdag, juli 02, 2014

Jeg visste jo..

..at ikke noe er sikkert, at selv om behandlingen er vellykket, så betyr ikke det at sykdommen er vekk. Den kan være det, men den kan også vise seg igjen, og det temmelig raskt. Selv om konkrete tanker om sykdomsforløp som ikke går bra, og døden, dukker opp hver dag, er det noe annet å sitte hos legen og høre det med detaljerte ord. Jeg blir jeg påvirket på en annen måte, dager etterpå og dager før. Mulighetene blir tydeligere.

Jeg skrev om vanskelighetene med å snakke om fremtiden med legen før jeg skulle dit: Svart på hvitt og hardt.

Legen var fin. Vi snakket godt sammen. Vi var enige om at prosentandeler ikke er det beste å legge vekt på og at skjemaer og ord som er skrevne kan bli voldsomt konkrete. Snakking gir flere nyanser, mykner innholdet, om ikke nok. Innholdet er hardt i seg selv. Hvis den raske typen lymfekreft viser seg igjen kommer den gjerne tilbake i løpet av det første året, i mindre grad det andre. Hvis den kommer tilbake vil legene mest sannsynlig går voldsommere til verks. Det var ord som hardere kur, å bryte immunforsvaret helt ned, isolat, ryggmarg, stamceller, donor. Ord, som når de er ukjente som brukt om noe som kan skje med meg, er skremmende.

Det slo meg at mens jeg har tenkt på høsten foran meg som et tid der jeg skal bygge opp formen, kan de aller nærmeste månedene like gjerne være en tid der formen er god i forhold til månedene etter. Den formen jeg har nå vil jeg bruke så godt jeg kan få til. Og så gjelder det å holde fast ved noe legen sa: Slaget er ikke tapt selv om det skulle komme et tilbakefall.

8 Kommentarer:

Anonymous Anonym sa ...

Bare for å si at jeg leser ordene dine, heier på deg og gode måneder og ønsker deg god sommer!

_nora

03 juli, 2014 08:59  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg liker å vite at noen leser ordene mine. God sommer til deg også.

03 juli, 2014 10:29  
Anonymous Strekker sa ...

Jeg leser også. Og heier!

03 juli, 2014 18:50  
Anonymous Hege sa ...

Klart vi heier på deg.

Jeg håper du klarer å parkere engstelsen på en plass der den ikke synes hele tida, sånn at du får en god sommer med mange gleder.

Og jeg må bare minne om at Scarlett O'Hara av og til var inne på noe: I can't think about that right now. I'll think about that tomorrow.

God sommer!

04 juli, 2014 21:29  
Anonymous Strekker sa ...

Jeg håper, som Hege, at du kan parkere bekymringene. Det synes jeg var et godt bilde.

Jeg ble litt nysgjerrig på legenes språk når jeg så hvordan du gjenga legen her: "slaget er ikke tapt". Du har jo skrevet noe om kreftspråket, jeg har forstått at du tenker mye på det, og jeg vet at du ikke er så begeistret for krigsmetaforene. Hvordan snakker lengene om kreften? Bruker de mange krigsmetaforer? Du har vel nok med ditt, men om du har tid og ork til å skrive litt om dette, ville jeg vært veldig interessert i å lese det.

06 juli, 2014 13:38  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg liker ikke krigsmetaforer, og bruker dem ikke selv. Selv om det som foregår i kroppen er en kamp mellom medisin og sykdom, så ligger krigsspråket altfor tett opptil tanker om at ens egen positivitet er det som skal til.

Når jeg snakker med legene bruker jeg mitt språk, jeg sier den raske kreften og den langsomme, ikke den aggressive, eller hodgins/non-hodgins som jeg surrer med å huske forskjell på. Kreftmedisin, ikke cellergift. Jeg vil ha hverdagslige, håndterbare ord.

Jeg tror ikke legene bruker mange krigsmetaforer, men jeg er ikke sikker på i hvilken grad jeg ville legge merke til det. Men den metaforen jeg ha likt best denne sommeren er legen som sa: Vi har fortsatt mange piller igjen i skuffen.

Når legen bruker krigsspråks bruker ikke hjernen min tid til å irritere seg over det. Jeg irriterer meg over språk i massevis, men det er hjemme og det er gjerne andre enn legene. Det å irritere seg er et overskuddsfenomen tror jeg. Det kjennes grunnleggende nødvendig for meg å være på lag med legene. Det er ikke fordi jeg har bestemt meg for det, det er før bestemmelsen. Hele meg er innstilt på å kommunisere godt og å være på lag med de eneste som har sjanse til å hjelpe meg.

Jeg fortsetter gjerne samtalen om dette, Strekker. Det interesserer meg.

06 juli, 2014 15:02  
Blogger fr.martinsen sa ...

Om å parkere engstelse, eller andre ubehagelige tanker, tanker som kan okkupere hjernen og skygge over det som ellers gir tilværelsen mening og glede.

Den erfaringen jeg har med livskriser, ikke all verdens, men noen har det vært, har lært meg at i alle fall kan ikke jeg styre de største bevegerne for tankene mine.

Hvis frykt for egen eller andres død, tap av mennesker som er nær meg enten fordi de dør eller forlater meg, hvis de tankene, eller følelsene egentlig, har lagt seg som et teppe over alt annet, så får ikke jeg dem vekk.

Og da blir andres råd om å sørge for å gå på trening eller liknende som irriterende ukeblad-tips.

Derimot, hvis følelsene ligger i et lettere lag så og si, som med meg denne våren og sommeren, at tankene er noe som dukker opp daglig, men de er likevel ikke lammende. Da kan jeg ha dem der, tenke på det farlige, om igjen og igjen, tenke på det praktiske, tenke på sorger, men likevel velge å ikke gå så langt inn dem, ikke bli der inne. Da kan jeg gå på trening og utnytte adrenalinet positivt til å samle krefter, ri videre på den bølgen.

For meg er de to tilstandene helt ulike, og det er ikke logisk for meg hva som sender meg inn i den ene eller den andre tilstanden.

Jeg synes også dette er interessant, vil egentlig vite mer om det. Vil egentlig tenke bedre om det.

Men ja, denne sommeren har allerede gitt meg mange gleder, og flere står rett foran meg. Og takk for omtanken.

06 juli, 2014 15:19  
Anonymous marianne. sa ...

Vil bare si hei. Og fortsatt god sommer.

11 juli, 2014 10:06  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden