Språket til kreftbloggere

Denne teksten hadde falt ut av bloggen, og jeg skjønner virkelig ikke hvordan. Jeg kan ikke ha slettet den selv, og jeg ser ingen grunn til at noen annen skulle gjort det heller. Uansett, her er den igjen.

Jeg skulle svare Madamknipe på Twitter, men det ble så keitete med de få tegnene. Jeg hadde skrevet at det er mange kreftblogger på nettet, og at de dessverre er ganske like hverandre. Madamknipe spurte: Litt rart så mange er like? Skjønar, men indiv erf og reaks. Oppl du d likt, men vil bev skrive & fokus annl.

Dere ser hvordan det kan gå med så få tegn. Jeg svarer nogenlunde på det jeg tror hun spør om.

Jeg leste mer kreftblogging før jeg selv ble syk. Nå skjermer jeg meg fra mye ulik tekst. Men språkkultur på nettet har interessert meg i årevis, og jeg har gjennom tiden lest en god del bloggere som skriver om kreft. Min opplevelse av disse er at de i stor grad skriver konkret og i dagboksformat. Bloggen blir ofte opprettet idet sykdommen er annonsert og den starter dessverre gjerne med at her skal det kjempes og ender noen år seinere med at mannen skriver at kjæresten er død.

Så når jeg savner flere språklige uttrykk i tekster om kreft så tror jeg mye av svaret ligger i at de fleste tekstene skrives av folk som ikke har skrevet så mye før. Tekstene kommer fra et ønske om å samle tanker, skape orden i en kaotisk og ny situasjon, noen ganger også å informere kjente om konkrete endringer. Tekstene skrives i liten grad med tanke på et publikum som ikke kjenner den som skriver.

Så er spørsmålet hvorfor ikke flere av de mange som skriver og som har kreft ikke deler dette i sitt språk. Jeg tror mange synes slike opplevelser og følelser blir for privat for deling, det er min gjetning. Det er synd, vi trenger tekster om alle livshendelser i mange ulike språk, for vi er mange med ulike språkpreferanser som trenger å lese.

Det samme gjelder i journalistikken, og jeg har skrevet om det i Journalisten i Virkeligheten er upresis.