Jeg visste jo..

..at ikke noe er sikkert, at selv om behandlingen er vellykket, så betyr ikke det at sykdommen er vekk. Den kan være det, men den kan også vise seg igjen, og det temmelig raskt. Selv om konkrete tanker om sykdomsforløp som ikke går bra, og døden, dukker opp hver dag, er det noe annet å sitte hos legen og høre det med detaljerte ord. Jeg blir jeg påvirket på en annen måte, dager etterpå og dager før. Mulighetene blir tydeligere.

Jeg skrev om vanskelighetene med å snakke om fremtiden med legen før jeg skulle dit: Svart på hvitt og hardt.

Legen var fin. Vi snakket godt sammen. Vi var enige om at prosentandeler ikke er det beste å legge vekt på og at skjemaer og ord som er skrevne kan bli voldsomt konkrete. Snakking gir flere nyanser, mykner innholdet, om ikke nok. Innholdet er hardt i seg selv. Hvis den raske typen lymfekreft viser seg igjen kommer den gjerne tilbake i løpet av det første året, i mindre grad det andre. Hvis den kommer tilbake vil legene mest sannsynlig går voldsommere til verks. Det var ord som hardere kur, å bryte immunforsvaret helt ned, isolat, ryggmarg, stamceller, donor. Ord, som når de er ukjente som brukt om noe som kan skje med meg, er skremmende.

Det slo meg at mens jeg har tenkt på høsten foran meg som et tid der jeg skal bygge opp formen, kan de aller nærmeste månedene like gjerne være en tid der formen er god i forhold til månedene etter. Den formen jeg har nå vil jeg bruke så godt jeg kan få til. Og så gjelder det å holde fast ved noe legen sa: Slaget er ikke tapt selv om det skulle komme et tilbakefall.