Lydia Davis!

Det er sjelden jeg blir skikkelig begeistret. Det er en kjedelig ting ved å bli eldre, at det er færre ting å oppdage som overrasker en. Det er en fin ting ved å bli eldre også, bevares. Uansett, jeg savner å bli begeistret, særlig av musikk, men også av bøker. Sist jeg ble begeistret på samme måte var da jeg leste Édouard Levés Selvportrett, det er to år siden.

En venn ga meg den norske oversettelsen av en samling tekster av Lydia Davis: "Det hun visste" fordi hun trodde jeg kom til å like den. Hun hadde rett.

Jeg vet ikke nøyaktig hva det er. Det er noe som kjennes åpent med de tekstene, åpent og upretensiøst, underlige beskrivelser, med humoristisk letthet, sånn som dette:

"Men hvorfor skulle en cowboy ville ha en kvinne som meg - en engelskprofessor, datter av en annen engelskprofessor, som ikke er særlig omgjengelig? Hvis jeg tar meg en drink eller to blir jeg mer omgjengelig, men jeg snakker fortsatt korrekt og vet ikke hvordan jeg skal spøke med folk med mindre jeg kjenner dem godt, og ofte er dette universitetsfolk eller folk de bor sammen med, som også snakker korrekt. Selv om jeg ikke har noe imot dem, føler jeg meg avskåret fra alle de andre menneskene i landet - for bare å nevne dette landet.

Jeg sa til meg selv at jeg likte måten cowboyer kledde seg på, for det første hatten, og hvor godt de trivdes i klærne sine, så praktisk, av hensyn til jobben deres. Mange professorer virker som om de kler seg slik de tror en professor bør kle seg, uten noen virkelig interesse eller lidenskap. Klærne deres er for trange eller ble umoderne for noen år siden, og bare understreker hvor klossete de er i kroppen.

Når jeg nå skulle velge bilde av Lydia Davis så var det noen å velge mellom på google, og de var ganske forskjellige. De ga et veldig ulikt inntrykk av henne syns jeg. Og nå skulle jeg bestemme hvilket som var mest "henne" - hvordan jeg nå kunne innbille meg at jeg vet det, og hvilket bilde som ellers er riktig å velge utfra litt ulike kriterier. På ett henger armene for slapt ned, som var det noe galt med henne, på ett biter hun smilet fast i en grimase, ett er opplagt et promobilde, det er fint, men jeg går gjerne for en mer alminnelig versjon. På de fleste minner hun litt om Siri Hustvedt, på ulike vis og jeg klarer ikke la være å merke meg det. Lydia Davis var gift med Paul Auster før Siri Hustvedt.
Nå som jeg googler Lydia finner jeg et intervju i Morgenbladet fra i høst da den norske oversettelsen ble lansert og jeg fortsatt ikke ante at Lydia Vadis finnes.

– Vi som ikke er forfattere selv, lurer gjerne på hvordan man egentlig går frem for å lage en slik fiktiv tankestrøm. Tar man bare utgangspunkt i sine egne tanker, og vrir videre på dem?

– Ja, noen av historiene er basert på min egen personlighet, andre på mennesker jeg kjenner. Du vet, på den vanlige måten.

– Hva er egentlig den vanlige måten?

"Jeg vil ikke fornærme forfattere som jobber hardt med å skape nye fiktive personer, og som er i stand til å finne på karakterer og så sette dem i oppdiktede situasjoner. Det er bare noe jeg ikke lenger ønsker å gjøre. Jeg tror jeg sluttet å ville skrive vanlig fiksjon for lenge siden. På 1980-tallet tror jeg at det gikk et slags lys opp for meg, at jeg kunne fortelle historier som i bunn og grunn var hentet fra det virkelige livet, og forme det, uten at jeg trengte."

Etterskrift: Denne teksten begynte jeg å kladde på tidligere i vår, kanskje var det tilogmed vinter. I mellomtiden har jeg blitt begeistret og skrevet om Lena Anderssons roman, og nå er jeg i, og begeistret for Siri Hustvedts siste roman (hun er forsåvidt ikke et nytt bekjentskap).

Tror boka var ganske nyoversatt til norsk da jeg fikk den. Jeg bestilte akkurat et par eksemplarer for å ha som gaver. Da ville bokbutikken på Grunerløkka ikke ta inn noen ekstra til å ha i butikken fordi den kommer i pocket til høsten. Men bestille kan man. Jeg har forresten fått dem til å ta inn en god del eksemplarer av Lena Andersson, til min ergrelse tok ikke kjedene inn denne norskoversatte, lett tilgjengelige og gode boka.