Nei, la oss ikke det
Let´s walk to the end of cancer? Jeg er ikke så sikker på det, nei, hvis det kan få være opp til meg. I enden av kreft-gata bor heldigvis ofte friskhet, men sannelig også altfor for tidlig død. For et tåpelig slagord.
Og visst lunker jeg på gammel irritasjon, den blir stadig gitt ny fyr, i dag ved en plakat på T-banen i New York. For hvis vi bare går ti kilometer sammen med plakater og artige rosa sløyfer og gir en hundrings til arrangementet og litt til forskning så fikser dette seg snart?
Det er fint at folk går turer. Det er fint at de finner samhold. Men mer effektivt med skatt og forskningsmidler over statsbudsjettet. Og så er det dette som er så vanskelig for folk å forsone seg med i den tiden vi lever i: Vi kan ikke bare bestemme oss for å finne en løsning på alle problemer. Noen ting er vanskelig å finne ut av. Noen ting ved livet er usikkert.
.jpg)
Og visst lunker jeg på gammel irritasjon, den blir stadig gitt ny fyr, i dag ved en plakat på T-banen i New York. For hvis vi bare går ti kilometer sammen med plakater og artige rosa sløyfer og gir en hundrings til arrangementet og litt til forskning så fikser dette seg snart?
Det er fint at folk går turer. Det er fint at de finner samhold. Men mer effektivt med skatt og forskningsmidler over statsbudsjettet. Og så er det dette som er så vanskelig for folk å forsone seg med i den tiden vi lever i: Vi kan ikke bare bestemme oss for å finne en løsning på alle problemer. Noen ting er vanskelig å finne ut av. Noen ting ved livet er usikkert.
.jpg)
innlegg av fr.martinsen på
05:52
8 Kommentarer:
Tiltredes. Noe så til de grader: Tiltredes!
Takk for at du utvider rommet for at det er greit ikke å ha det greit med ting! Tvi vøre å skulle få kreft og å måtte se det som en gave og et veldedig formål i samme slengen.
Nå ble jeg så glad på Per Fugelli også, jeg hørte akkurat råstoffet til Dagsrevyen-intervjuet.
Han ga meg ord jeg trenger: "sykdommens blandede regnskap" - for selv om jeg reagerer med stor irritasjon over enkeltes romantisering over hva sykdom gjør med ens livsfølelse, så er det jo noe der, en flik av - hva skal jeg si, jeg vegrer meg virkelig mot å ta i bruk positive ord, jeg blir sint av å smake på dem til og med.
Men jo, det er et blandet regnskap.
http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.11255237
Nå er det ikke noen sykdom i seg selv, det siste jeg har blogget om (senvirkninger av å ha arbeidet i Regjeringskvartalet 22. juli 2011), men også mine plager utgjør et blandet regnskap. Jeg har måttet snevre inn livet mitt og prioritere strengt, fordi jeg har orket så mye mindre enn før. Det har vært trist, men det har også gitt en klarhet i livet og i verdiene, som i alle fall jeg neppe ville fått om jeg kunne ha holdt normalt tempo. Det er vel det, med sykdom og kriser, at det setter livet på spissen, selv om man skal fritas for måtte se lyst på det når man står midt oppi. Jeg syntes jeg merket en veldig, kanskje forsterket, livsglede i noen av reiseinnleggene du skrev etter friskmeldingen.
Jeg svarer på denne når jeg kommer hjem fra ferien, til effektiviteten av mitt eget tastatur.
Ja, de gjør vel det, krisene og sykdommene, dødsfallene rundt oss: Setter livet på spissen.
Jeg har tenkt på dette svaret jeg skulle skrive noen dager, når jeg går til jobb f.eks. Det er vanskelig å svare fordi dette ikke er klart for meg selv. Hva innebærer det for min livsfølelse at jeg fikk kreft for et år siden (og kanskje er frisk)? Hva innebærer det at en gammel venn døde? Hva innebærer et kjærlighetsbrudd for hvordan livet kjennes? Spørsmålet er svært.
Men jeg mener du tar feil i det at du ser en forsterket livsfølelse i mine blogginnlegg, eller - jeg tror det er i deg, i din tolkning, ikke i meg.
Jeg har visst alltid vært temmelig bevisst døden, livets korthet. Men det skrur seg til med hendelser som kommer til i livet, det er sant.
Jeg tror også jeg nesten alltid har hatt en sterk livsfølelse, sterke gleder og sorger over aspekter ved livet, også små biter av det, synet av steikepanna som har vært med meg så lenge, kveldslyset på bjørkeløvet utenfor. Folk kan bli provosert av meg når jeg sier at jeg kjenner mange lykke-peaker hver uke hvis ikke noe avgjørende står på spill, hvis ikke noe rystende foregår i livet mitt.
Det er som om vi skal kvernes gjennom faser i livet der vi mister kjære, der vi frykter egen fremtid, der vi ser med åpnere øyne mot vår egen og andres slutt i livet. Jeg tror det er av det gode å forberede seg på død, men jeg vil ikke ha det nært enda.
Jeg vil ikke våkne om natta, vil ikke være så trøtt, innimellom grunnleggende redd, vil ikke erkjenne at noen rystende nok er vekk.
Så jeg gjentar meg nok. Det er sant alt sammen. Jeg har blitt svakere, ikke sterkere av sykdom. Jeg hadde sterk nok livsfølelse fra før.
Ja, du har sikkert rett i at det er jeg som leser livsgleden inn i det du har skrevet.
Som jeg hadde jeg en sterk livsfølelse fra før, men har også vært sårbar fordi jeg har hatt en oppvekst der jeg har vært veldig ytrestyrt, og har hatt problemer med å skjelne mellom andres og egne behov. Når evnen til å dekke andres behov har blitt svekket hos meg, har jeg måttet lære meg å kjenne igjen egne behov. Dét har jeg fått gjennom den krisen jeg selv står oppe i, og det tror jeg kan gjøre livet etterpå lettere enn livet før.
Samtidig forstår jeg hva du mener når du skriver at du har blitt svakere. Det føler jeg også, på alle måter. Det er noen lagre av livstro som er tappet helt tomme, og på grunn av utmattelsen har jeg gått glipp av mesteparten av spedbarndstiden til nevøene mine, for eksempel. Det er minner jeg aldri fikk og som jeg vil sørge over. Jeg har også fått en skrekk for at det forferdelige og sjokkerende kan ramme også meg og mine. Noe ble ødelagt i meg da bomben smalt, og det blir nok aldri helt bra igjen. Jeg mente ikke å romantisere sykdom og livslyst, men det virker det som om du forstår.
Ja, jeg skjønte det.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden