tirsdag, juni 18, 2013

Som en meditasjon, tror jeg

Jeg visste ikke at denne ferien skulle bli så hvilende. Jeg hadde ikke så lyst til å dra. Plutselig hadde jeg ikke lyst til å være alene, musikerne som skulle opptre på festivalen fristet meg ikke. Og så videre. Men det er grenser for hvor galt det kan gå, og så dro jeg.

Jeg maste lenge på forhånd med å bestemme meg for hvor jeg skulle bo. Alle stedene virket så overlesset. Hvis jeg skulle betale mye, ville jeg i det minste at rommet skulle ha luftige gardiner og bare se ut som en sånn såpereklame der alt er hvitt.

Jeg endte på et studenthjem. Det er helt stille her. Jeg har eget rom, med eget bad. Rommet får meg til å tenke mer på en klostercelle, enn et hotellrom. Og det er fint. Det er skap og hyller og kjøleskap og skrivebord. Ikke noe på veggene. Alle hyllene var tomme. Jeg har en hylle for skittentøy. En hylle er kjøkkenet, skjei og gaffel, brød ligger der. En hylle er for de tingene jeg ikke trenger bry meg med før jeg skal dra hjem. Klesskapet er nesten tomt. Det er lite her. Det er det som er fint.

Jeg var på Cut Piece, med Peaches. Yoko Ono hadde bedt henne lage en re-make av sin egen forestilling der hun sitter på scenen og publikum kommer opp en etter en og klipper vekk klærne til hun sitter igjen naken.


The point is, sa Peaches på forhånd, at publikum kan ta vekk det de vil fra kunstneren, i stedet for at kunstneren kan gi bort det hun vil. Jeg tenkte at det holder for meg med det kunstnere vil gi bort, jeg har ikke lyst til å ta vekk noe mer. Jeg forestilte meg at jeg gikk opp og så la saksen ned, men går ikke så ofte på scener og alle varianter ble gjort.

Når man sitter sånn og ikke har annet å gjøre enn å se på strømmen av mennesker som går opp, gjette hva de har tenkt seg, se at de klipper bittesmå biter, som ville de at dette aldri skulle ta slutt, noen må klippe slik at kjolen faller fra kroppen, noen må klippe BH-stroppen. Noen klippet av klesbiter av seg selv og la foran henne, noen dekket henne til, noen tok vekk. Jeg tenkte på hva vi vil ha av hverandre og hva vi vil gi. Jeg har skrevet om det før, kommer sikkert til å gjøre det igjen: Det er så godt å tenke når det skjer akkurat passe lite i synsfeltet.


Bildet var ikke ment å bli så uskarpt. Peaches satt der rolig, smilte noen ganger, så ut til å føle ubehag andre ganger.

På samme måte da jeg satte meg på bussen i går og tok den til endeholdeplassen. Etter å ha sett på butikker som reklamerte for kvalitetsvarer under ett pund, og affordable meals, beautysalonger, laundromater, skitnere skilt, og tenkt de samme, gamle tankene om klasseforskjeller så begynte de bare å flyte. Det tok en time, så tilbake igjen samme veien, der er en forestilling i langsom forandring, det er ferie.

0 Kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start