lørdag, juni 15, 2013

Kulturdokk i London

Jeg velter rundt i London, ruller fra side til side i sommerens kulturdokk, skjønner bare halveis hva jeg driver med. I går startet jeg dagen på jobb 05.00, fløy til London, surret i gatene til jeg fant herberget jeg bor på, kjøpte adapter slik at jeg kan lade dingser, hentet ut ukas billetter i billettluken og vaglet meg på konserten til Yoko Ono, måtte samtidig utstå sønnen Seans jævla prat og mas og ideer om hva gutter og jenter liker (tog, ikke tog), sovnet periodevis på stolen, men fikk høre Yoko Ono og Peaches synge Yes, I`m a Witch. Med mere.

Meltdown er en årlig festival der en musiker får kuratere hele festivalen (en uke, opp mot to). Dette er tredje gangen jeg er her, og Yoko Ono begrenser seg ikke til å bruke kveldene og konsertsalene hun har til rådighet, hun kjører på i hele området, typisk! Bra. I dag var det aktivismedag med foredrag og samtaler. Jeg hadde tenkt meg på Cory Doctorow med flere om digitale medier og aktivisme, men ruslet uforvarende inn i en sidesal 3 på da det skulle begynne og satte meg på ledig plass på første rad rett foran Peaches som kom på scenen, Peaches som jeg ikke visste om før i går. Peaches er elektronisk musiker og scenekunstner som roter rundt i trange kjønnsformer.

Peaches snakket om å gjøre ting man ikke er kjent med, å få til å bruke kreativitet fordi man ikke kan konvensjonene, eller klarer fristille seg dem i det minste. Hun var glad hvis noen kunne hente noe ut av det hun holdt på med, hvis noe hun gjorde kunne åpne opp tanken for en annen, eller hvis ikke så pass, om musikken bare kunne fuck the pain away i det minste.

Peaches snakket om hvordan hun ville gjøre nytte av den statusen hun hadde til å peke mot Pussy Riot da de ble fengslet og hun lagde en video og 250.000 mennesker skrev under et brev til Putin som han rev i stykker og hun virket ikke entusiastisk i troen på hvor voldsom betydning noe slikt egentlig har. Peaches gikk.

Andre folk kom på scenen, de hadde lagd Pussy Riot-bok og jeg falt av. De var så unge plutselig, det var så lenge siden. En av kvinnene har den nye rare måten å bevege fjeset på sånn at jeg ikke skjønner hvilken kategori hun hører hjemme i, til pass for meg, de er 24 og har en master og falske øyevipper og de sperrer øynene opp når de snakker, de smiler, de hyper-mimikker, de ansiktsposerer. Oh well. Nei faen, de må slutte med det der. Legge litt pepper inn i sukkeret i det minste.

Raphael Fox, kunstner, snakket om at han hadde no regrets og han mente sikkert noe spesifikt men jeg tenkte på hvem som får til å gå gjennom livet uten anger. Hvem får til det? Fox hadde lagd noe som het Trans Media Action og de drakk kaffe med mediesjefer og opplyste dem, det hørtes vel og bra ut og nå fins det gender questioning kids, det høres lurt ut, burde vi ikke alle.

Katya i Pussy Riot kom på Skype-overføring, hun fikk si noe om fryktløshet og uavhengighet på en råtten linje. Så kom to andre kunstnere i Pussy Riot på scenen, de kunne sin dramaturgi de bok-aktivistene. De satt der med fargede balaklavaer og snakket med forvrengte stemmer via mikrofonen, men de ble mest spurt om seg, ikke hva de lager. Hvorfor vil de være anonyme (vil ikke være famous people). Hvor ofte får de to fortsatt i fengsel se barna sine (en gang i året), hvordan er det å være dem kort sagt.

Det er sånt de lurer på nå de som har jobbet lenge med boka: Hvorfor er du så kul? men de gjerder jo inne Pussy Riot og trekker opp stigen etter seg, gi nå folk sjansen til å høre noe om Russland og forholdene der. Snakk til folk, åpne opp. It`s a fight for art, det er kjernen i prosjektet, det fikk de sagt. Og mens vi satt 40 mennesker i en sal i London og hørte Pussy Riot snakke og ingen Instagrammet (glemte adapter på kafé) og ingen twitret, så twitret andre mennesker om at Paul McCartney sto på scenen i Manchester og sang Back in the USSR og viste frem Pussy Riot-banner.

Det kanskje var det Sean Lennon gjorde i går mot slutten av konserten, åpnet opp, snakket til folk, da han fortalte at han hadde spurt mamma (Yoko) hva hun ville ha i 80-årsgave, skulle han ta henne med på en fancy restaurant? Men Yoko hadde lyst på å gå i studio og spille inn et rockealbum. Kvinner på 80 kan leve mer enn å smøre seg inn med en god krem. Og litt yngre, men gamle, i alle fall periodevis muggen kvinne (meg) skal nå prøve å riste av meg mismotet og gå bort til Themsen igjen der Peaches skal være dj ute på terassen. Prøver det.

0 Kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start