Ferieregel #12
Lev en dag slik du forestiller deg det ville være å være det andre kjønnet. Kle deg i det andre kjønnets klær. Stopp opp regelmessig og spør deg selv hvorfor du ter deg akkurat slik. Hvorfor sier du det? Hvorfor sier du det på den måten? Ikke vær parodisk.
Ferieregel #1
innlegg av fr.martinsen på
12:56
21 Kommentarer:
Unummerert ferieregel: Kle deg ut (innenfor din egen kjønnsidentitet) selv om du er voksen. Pleier du å gå med olabukse, skjorte og blazer? Skaff deg en lys linbukse og en rimelig stråhatt du synes er fin. Lag press i linbuksen, bruk den med en mørk t-skjorte eller en annen topp du liker, ha gjerne svarte ballerinasko eller brogues til. Store solbriller hører med, og glem ikke trenchcoat med oppbrettet krage dersom det er kjølig.
God regel!
Hvor langt kan vi bevege oss utenfor reglene som gjelder nettopp oss? Når er det befriende? Når blir det ubehagelig?
Ikke så veldig langt, tror jeg. Jeg krymper meg ved tanken på å la en tilfeldig frisør klippe og fikse meg. Det burde jo være ganske uskyldig, hver gang en frisør forsvinner går jeg jo uansett til en ny, og håret vokser ut. Men akkurat den regelen hadde jeg bare fulgt om jeg skulle tøffe meg. Den med plastisk kirurgi var så langt utenfor det jeg kan tenke meg at jeg ikke tok den på alvor. De andre var enten regler som gjelder bra for meg, og som jeg faktisk følger eller har fulgt, eller som jeg godt kunne følge.
Jeg merker at jeg har mye lavere terskel for de mer sosialt spillende handlingene (kirkesamfunn, biblioteksreol, geriljaplanting) enn for de som vil forandre på utseendet mitt. Det kan jeg jo tenke litt over hva betyr. Jeg vet fra før at jeg er veldig opptatt av mitt eget utseende. Kanskje andre har det motsatt? Ingen frykt for plutselig bollesveis, men stor frykt for sosiale vanskeligheter i tilfeldig kirke.
Jeg krymper meg egentlig ved tanken på de fleste av disse tingene. Kirkesamfunn skulle jeg klart, og noen av de mindre farlige. Men får småangst av tanken på å begynne å grave i en plen et sted, eller vaske noe offentlig (selv om lysten ofte er der). Trenger sikkert eksponeringsterapi.
Det blir skummelt for meg selv på de minst skumle reglene.
Jeg trodde et øyeblikk at frisøren skulle være grei, men nei. Tenk hvis frisøren ville klippe en avskåret kort frisyre som gjorde at håret ikke bølget seg og så rufsete ut, en sånn som noen kvinner på 70 har, en maks ukul frisyre som tar et halvt år å fikse?
Spørre hva servitøren anbefaler, ja. Spørre hva servitøren eller den bak disken selv liker best? Nei. Altfor intimt. Når man ikke får tøyse det frem.
Si at jeg skal drikke øl og sove hele helgen? Nei, ikke hvis jeg må si det uten spøke-alvor til noen som aldri spøker.
Den frisørregelen har jeg anvendt mange ganger - dvs- da jeg var tenåring og hadde kort hår. Siden det var 80-tallet ble resultatet ofte veldig festlig.
Jeg syns bussregelen er den enkleste. Trossamfunn nesten den verste - dvs: Å ta det alle vil ha hos plastikkirurgen utgår definitivt. Lurer veldig på hva alle vil ha.
Tror alle vil ha ei sprøyte i bekymringsrynka.
Jeg glemte jo regelen om tips!
Finn ut hvilket system du bruker for å gi tips på restaurant i Europa. Bruk det systemet for å tipse rengjøreren på hotellrommet du sover på.
Folk på høyresiden i politikken kan tro de slipper unna denne regelen når de ikke er for lønnsutjevning. Men folk på høyresiden i politikken går vel ikke med på at de bare er snille når noen ser på?
Jeg har oppsøkt et trossamfunn da jeg bodde utenlands, bare for å kikke, ikke fordi jeg følte noen gudslengsel. Ingen spurte meg, nå hadde jeg nok tort å svare i henhold til regelen. Det var en romersk-katolsk kirke, det ble litt krøkkete fordi alle begynte å reise seg, sette seg, knele, og til slutt kysse sidemannen og mumle det jeg antar var en velsignelse. Ikke hadde jeg kontanter til kollekten heller. Det var egentlig det eneste som jeg syntes var ordentlig flaut og vanskelig.
Mange av de andre sakene, vaske i det offentlige rom, vet jeg at jeg kan gjøre fordi jeg likte å kle meg ganske dramatisk ut som ung voksen. Det syntes jeg aldri var vanskelig, jeg var bare bevisst på at jeg spilte en rolle og at det ikke var meg alle rundt med så. Kunne brukt samme teknikk på feriereglene, uten å skli over i parodi. Men hvis jeg ikke kunne bruke den teknikken, ville jeg streve med de fleste reglene.
Jeg tipser av og til rengjøreren! Men mest når jeg er i lavinntektsland, og bare den dagen jeg sjekker ut. Sprøyte i bekymringsrynka, ja. Selv om jeg bare er 30, har jeg sett den rynka på meg selv når jeg tror jeg slapper av (gjenskinn i bussvindu). Skal ikke si at jeg ikke skulle ønske den bort.
I høyinntektsland tjener også vaskeren minst. Vi tipser de som tjener mest mest. Og vi tipser mest når vi er sammen med folk som ser oss.
Regelen blir å legge småmyn igjen på bordet på Solsiden, og legge mye igjen på nattbordet.
Jeg har også oppsøkt kirkesamfunn, katolsk har det bare blitt i prakis. Jo, fjernere fra mitt kulturelle utgangspunkt, jo skumlere. Et pinsevennhus eller Jehovas Vitner?
Å sette seg i en rolle gjør alt enklere. Når jeg er på jobb gjør jeg mye med letthet som jeg ville hatt vanskelig for å gjøre i sivil. Men, situasjonen er jo anderledes i seg selv.
Å gjøre det som "meg selv" (hva det skal bety) ville kreve mer, ja. Særlig å oppsøke en menighet som jeg ikke vet noe om, eller som jeg mistenker for å være veldig jovial og inkluderende. Lettere med avmålt statskirkegang. Jeg skal huske tipsregelen når jeg skal til Italia i sommer. Hvis jeg tør! Jeg blir veldig stresset av alt som har med tips å gjøre, noe av det jeg er mest redd for her i verden er å bli sett som gjerrig. Gjerrig, gudstjenesteklønete, med teit sveis og bekymringsrynke i panna!
Unnumerert ferieregel: Oppsøke først et apotek i en fattig bydel, så i en velstående bydel, og spørre apotekeren hvilke legemidler de selger mest av, både reseptbelagte og reseptfrie. Konfrontere apotekeren med avvikene og spørre henne hva hun tror de skyldes. Kan gjennomføres både i egen og i andre byer.
Mer muskelplager i arbeiderbydeler, men ellers litt ulike former for dop? Eller hva tror du? Men regelen er uansett god. Hva svarer apotekeren?
Jeg gikk forresten nylig inn i en norsk kirke rett etter gudstjenesten søndag, og kirketjeneren eller hva hun var, kom marsjerende i mot meg gledesstrålende og trykket hendene mine. Det var faktisk litt voldsomt.
Men så, i den andre kirken vi forsøkte ble vi tatt i mot akkurat passe, det var fint.
Jeg er ikke sikker på hva apotekeren sier. Man skal være vennlig mot henne, altså, "konfrontere" høres for hardt ut. Jeg tenker særlig på smertestillende, prevensjonsmidler, antidepressiva, beroligende. Jeg tipper det er ganske store forskjeller, men litt usikker på hvordan det vil slå ut. En av fordommene mine er at det kanskje går mer beroligende i den rike bydelen, at legene har lavere terskel for å skrive ut sånt til folk som "klarer seg bra". Men det kan hende det er helt omvendt, at legene er mer slepphendte med å gjøre arbeidsledige og syke avhengige (ettersom de uansett ikke "klarer seg"). Det er jo derfor vi skal spørre!
Hva sa du forresten til kirketjeneren? Og var du i rolle eller ikke?
Nei, ikke i rolle. Jeg kom i det dypeste alvor for å gjøre forberedelser til begravelse.
Kirketjeneren og presten i Fagerborg kirke var var merkelig entusiastiske, upassende, de klarte ikke justere seg etter at vi fremførte ærendet vårt.
Vi takket pent, og gikk til Majorstuen, der vi ble tatt i mot med ro og alvor.
Kondolerer. Leit at de skulle fremstå sånn, jeg har aldri hatt ansvar for gravferd, hadde ikke engang tenkt på at kirkefolket kunne opptre upassende.
Unummerert ferieregel: Gå en hel dag uten å ta forbehold eller å gi forklaringer når du snakker eller skriver. Si det du vil ha sagt og skriv det du vil si, uten å moderere eller begrunne. (Denne vil jeg slite med selv. Den er jo kraftig inspirert av deg, fr.martinsen, mener du har skrevet om å ta forbehold og at det hemmer.)
Husker ikke i farta hva jeg kan ha skrevet om å ta forbehold, men i farta (forbehold) tenker jeg at forbehold også (forbehold) er av det gode. Det fins jo alltid mer ved en sak enn det som syns ved første øyekast.
Og nettopp derfor ville det vært interessant å leve en dag uten å gi uttrykk for forbehold? Jeg kan nesten ikke skrive handleliste (til meg selv!) uten å ta forbehold.
Men hvorfor øve seg på å være bastant?
Jeg tror kanskje jeg skal besøke en kveker-menighet en gang. Det høres i grunnen ganske ok ut...
Det var i alle fall deilig å være en uke i de kjedelige, tomme omgivelsene i det studentbygget i London, fikk meg til å tenke på et kloster.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden