Fjeset til kua
Jeg hadde ikke lagt merke til før, at kyr har pannelugg.
De panneluggene er litt rufsete, men det var også noen som hadde en tett og kort lugg som så ut som den var brukt krølltang på og stiva opp. En 50-talls-rockabilly-lugg, omtrent som kvinnen ved siden av her.
Jeg fikk ikke noe nært, godt bilde av kua-som-rockabillybabe, men hun i midten under hadde sånn lugg.
Den kua som var kåt
Snuta på kua er et ekkelt sted syns jeg. Den er pen, men alltid i overkant fuktig. Slimete. Det henger ofte slevj ned fra munnen.
Bortsett fra det er kyr et dyr jeg liker godt å se på. De ser som oftest rolige ut, de ser på deg, det er lett å føle kontakt.
De panneluggene er litt rufsete, men det var også noen som hadde en tett og kort lugg som så ut som den var brukt krølltang på og stiva opp. En 50-talls-rockabilly-lugg, omtrent som kvinnen ved siden av her.
Jeg fikk ikke noe nært, godt bilde av kua-som-rockabillybabe, men hun i midten under hadde sånn lugg.
Den kua som var kåt
Snuta på kua er et ekkelt sted syns jeg. Den er pen, men alltid i overkant fuktig. Slimete. Det henger ofte slevj ned fra munnen.
Bortsett fra det er kyr et dyr jeg liker godt å se på. De ser som oftest rolige ut, de ser på deg, det er lett å føle kontakt.
innlegg av fr.martinsen på
11:49
4 Kommentarer:
Alltid vært litt redd kyr, jeg... De er så store, så uhåndterlige. Naturlig for en som vokste opp i sauefjøset, og aldri hadde kyr tett innpå seg. En sau kan selv et barn dytte bort, hvis en sau tråkker på deg får du i verste fall litt vodt. Hvis ei ku tråkker på deg, kan du jo brekke noe. Og barndommen var full av farefulle snarveier over jorder der det gikk kyr, og før du visste ordet av det hadde du en flokk av dem etter deg. Skremmende for en 7-8 åring. Ikke så skremmende som de halvville elghundene som gikk løse hele vinteren, men likevel. Og det har liksom sittet i resten av livet. Så ja, jeg har litt ku-skrekk. Men fine bilder. Rockabilly-kua var i alle fall søt. Og ja, de har svært personlige karaktertrekk, eller hva det heter. De er individer.
Jeg har også vært redd for kyr, til denne helga egentlig. Jeg husker storoksen hos mormor, vi måtte klatre forbi den for å komme opp til høyloftet (der vi ville hoppe).
Jeg tror egentlig ikke det var før denne helga at redselen gikk sin vei. Jeg har tenkt på tyngden deres, de er så svære, de kan velte deg (meg) på et øyeblikk.
Nå opplevde jeg som sagt denne kontakten, i tillegg til at jeg så hvor engstelige mange av dem var og hvor tynne ankler de har i forhold til kroppen. De skled stadig vekk på underlaget og jeg skvatt og håpet de ikke skulle brekke noe.
Kyr har denne rare blandingen av størrelse/kraft og sårbarhet, ja. Massive og "farlige" og litt vaklete og usikre på samme tid.
Hyggelig i grunnen, å snakke litt om kyr.
Veldig hyggelig. Rart at det ikke er mer snakk om kyr igrunn. Kua gir oss rømme og entrecote, noen av de beste rettene etter min smak.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden