Dok12: Padilla, d´Agata, Taylor-Lind

I går kveld var jeg på Dok12, som er fotojournalistenes faglige festival (som vi andre også kan gå på). Jeg har skrevet irritert om hvor slappe de er på nettinformasjon, men live var de svært gode og jeg satt stadig og var glad for at jeg kom meg dit.

Jeg gikk dit for å høre på Darcy Padilla. Jeg ble tatt av prosjektet hennes med å dokumentere livet til Julie Baird og menneskene rundt henne da jeg oppdaget det nylig. Jeg skrev om det da, anbefaler å se.


Det er noe annet å se fotografiene på storskjerm på Litteraturhuset og å høre henne selv snakke om prosjektet og Julie Baird selv og hvordan det nå gikk med mannen Jason og det siste barnet Elyssa etter at hun døde.

Darcy Padilla spilte av lydbiter og videobiter, f.eks av sønnen Zach, det bortadopterte barnet på 6-7 år som prøver å snakke på telefonen med den døende moren som nesten ikke klarer å respondere.

Jeg tror ikke jeg har sett noe prosjekt som har brukt virkemidlene til rådighet til å gå så tett på noen, også barn som ikke har valgt selv. Dette ble ikke problematisert i spørsmålsrunden etterpå og jeg er så keitete på engelsk og regnet med at noen andre ville gjøre jobben for meg.

Jeg satt på første rad og hørte snufs fra ulike steder i salen bak meg.



I dag googlet jeg mer på Darcy Padilla og fant andre prosjekter og til og med en bryllupsfotograferingsreklame, hun har et godt spenn i arbeidet sitt.

Og så er det det fine med festivaler..

..at man oppdager noe man ikke visste man kom til å like. Jeg kom for Darcy Padilla, men før hun begynte å fortelle seint utpå kvelden hørte jeg på to andre fotografer.

Anastasia Taylor-Lind

Hun er tatt opp i fotografgruppen VII, som jeg skjønner er the big thing for fotojournalister som jobber i konfliktområder.

Her er hennes egen nettside og her kan du klikke deg inn til Anastasias område på VII og se på mange ulike prosjekter hun har gjort.


Jeg likte henne. Jeg likte å høre om hvordan hun tenkte. Hun startet med å fortelle om seg selv fordi hun mener at hvem vi er påvirker hvordan vi arbeider. Jeg liker å høre disse historiene som motvekt til fantasien om det objektive, som jeg mener er skadelig fordi det da blir lett å la være å diskutere grundig nok hva som hindrer oss i objektivitet.


Anastasia Taylor-Lind har f.eks fotografert serier av kvinnelige kosakker i Ukraina, kvinner i PKK, unge jenter som håper å komme seg på tur ut fra den sibirske byen Novosibirsk ved hjelp av modellindustrien. Hun sa at når hun i ettertid nå ser på de arbeidene hun har valgt selv, så har de ofte det fellestrekket at det er unge kvinner i grupper som gjør noe sammen.

Antoine D´Agata

Han er Magnum-fotograf,
han er narkoman,
han er uten fast bopel.


Det er slik han blir presentert og slik han presenterer seg selv også. Jeg fikk umiddelbart sympati for fyren, jeg likte den måten han snakket forsiktig, litt innadvent.

Jeg velger aktivt å tro på historiens hans, det er ikke farlig for meg om han skulle overdrive hvor få kunstutstillinger han har gått på, hvor få rene lakener han har sovet mellom. De rankere blant oss skjuler andre ting, spiller sikrere og mer velformulerte roller.


- Dette handler om det jeg nettopp har snakket om. Hvis du som fotograf tenker at verden er en lekeplass, så synes jeg det er immoralsk. Å leke med lys og med komposisjoner bare for å vise hvor god en er, er også immoralsk. Som fotograf har man et moralsk ansvar ovenfor verden med tanke på hva man fotograferer. Dette er en posisjon man må vise ansvar ovenfor. Ja, jeg har sex med mange av damene jeg fotograferer. Men det er jo nettopp derfor jeg er komfortabel med å fotografere dem.

- I åresvis har det vært en tradisjon at en fotojournalist kan gå hvor som helst og invadere andres liv. For å lage fotografier og for å lage sine fremstillinger som henger på greip eller ikke. Samtidig later man som om man gir en eller annen objektiv fremstilling av verden. Men dette skurrer for meg. Fotografiet virker ikke på denne måten. Få fotografer har en politisk, filosofisk eller moralsk bakgrunn til å forankre det de forsøker å formidle. Fordi man vet hvordan man komponerer et bilde, har man ikke nødvendigvis en rettighet til å kommentere verden.

Sånn presenterer Magnum ham

Jeg likte dette intervjuet også:

My images are innocent because they are accidental. I’ve used every possible method I’ve been able to come up with to give up control. I’ll use whatever I can put my hand on—alcohol, drugs, rage, sex or fear—to push my own limits and make sure the final image is not an illustration or a statement. This doesn’t mean I won’t be a maniac when it comes to building the coherence of the work later.

Hvordan ser de menneskene jeg har nevnt ut?

Antoine D´Agata ser du over. Anastasia Taylor-Lind er til venstre. Darcy Padilla under.








Ekstraopplysninger:
D´Agata ble blank på øynene da han fikk kritikk fra salen.

Darcy Padilla viste synlig irritasjon da en i salen kritiserte henne.



Jeg har glemt kritikkene, jeg husker bare det jeg selv ble irritert over: At hun henvendte seg til Padilla "som kvinne synes jeg".
Jeg satt på første rad.