Jeg leser stadig om Didion

Skulle tro jeg hadde utnevnt meg selv til Joan Didions ridder så lett jeg blir irritert på folk som skriver om henne. Eller så er jeg kanskje lettirritabla på formuleringer generelt.

Å skrive hennes liv i stedet for livet hennes, og det fortsetter på samme viset, hennes forhold til datteren Quintana Roo, hennes selvbebreidelser og hennes altomfattende angst.

Eller disse to:

Med 60 barnekjoler i skapet blir det unektelig en spesiell oppvekst for barnet, som dessuten er adoptert under det man kan kalle summariske omstendigheter.

Jeg blir tekstens fiende

Hva da unektelig spesiell oppvekst, tenker jeg, hva da? Og er det meningen jeg skal føle meg tosk som må slå opp og tenke meg om hva summariske omstendigheter kan bety? Jeg tror det skal bety at det gikk litt fort for seg, at noen hoppet over noe.

Hvis det stemmer vil jeg si at boka til Joan Didion ikke er en redegjørelse for hvordan paret Didion/Dunne gikk frem i adopsjonsprossessen da de fikk datteren Quintana Roo, som senere døde og som er utgangspunktet for denne siste boka til Joan Didion.

"Samt all mulig annen angst som de fleste foreldre vil kjenne seg igjen i. Likevel kan man fort komme til å tenke at bekymringen vokser ut over alle rimelige proporsjoner i et samfunn og i et sosialt lag som til de grader dyrker frykten for alt som kan komme til å skje."

Jeg liker ikke at refleksjon over hva slags oppvekst man gir ungen sin blir møtt med det jeg leser som nedlatende, allvitende frekkhet. Som om journalisten får lov til å bestemme hva som er dyrking. Som om bekymring for egne barn er tåpelig så lenge det fins noen som er sultne i Afrika. Jeg gjetter Rune Hallheim har lest boka med sin egen kjepphest som bakteppe. Som jeg har mine på plass når jeg leser anmeldelsen hans i Aftenposten.


Magasinet K er Aftenposten sitt og jeg liker det ganske godt. Kristin Valla har vært i New York og snakket med Joan Didion og derfor gikk jeg ut i dag for å kjøpe det. Joan Didion sier til Kristin Valla at boken ikke er en fortelling i tradisjonell forstand.

Akkurat, tenkte jeg

Jeg åpner bladet K og ser på fotografiene, de legger en forsonlig og forventningsfull brille mellom meg og teksten. Teksten er grei den, ganske fin.