På ski!

Det er lett å skille ski-fiffen fra meg

Jeg er blitt tilsnakket flere ganger de siste dagene. Etter en entusiastisk statusoppdatering om at jeg har gått min andre skitur i år, hevet en bekjent øyenbrynet i kommentarfeltet og skrev at han gikk 70 km forrige uke. Men at han ikke så noen grunn til å skrive dette på facebook. Det er bare de som nesten aldri er på ski som driver med den slags, skrev han.

Han har helt rett selvsagt

Bare vi som er fylt av gode følelser for at vi endelig har tatt oss sammen og kommet oss opp i skogen og sett at det ikke var så kjedelig der likevel, skriver sånt på Facebook. Vi og de som klarer å snike inn sine 70 km bakveien.

Men det var ikke bare min utilslørte og barnslige deleglede som var feil. Jeg gjorde resten feil også: Jeg led ikke nok.

Jeg liker ikke å lide

Forrige søndag gikk jeg i Lillomarka og tenkte at dette er så norskt som jeg får det: Først skal det streves og svettes oppover bakkene før det kommer et lite unnarenn som belønning. Lillomarkaturen var å måtte spise sild og poteter før jeg fikk dessert, jeg følte meg som et tvunget barn.

Da var det annen sus over denne søndagens tur: Å ta T-banen opp til Frognerseteren og cruise nedover til Sognsvann. Det er min favoritt-tur. Men den er for lettvint selvsagt. Det er alltids noen som forteller at de gikk andre veien, fra Sognsvann og opp. De veltrente heldiggrisene som kan kjenne gleden ved å spurte oppover, som liker at det river litt, eller hva det gjør. Vi andre må lure oss med gøy.

Og så er det de som nevner at dette jo er en ypperlig begynnertur for småbarnsfamilier og om litt, når formen tar seg opp så skal jeg bryte ut i blomst som en super skigåer.

Joda, det kan vel tenkes

Men jeg hadde en fin tur faktisk. Ikke en gang lengtet jeg etter at den skulle ta slutt. Tvertimot, idet jeg gikk på T-banen på vei hjem tenkte jeg: Mere! Og jeg tenkte på om jeg skulle ta meg en tur etter jobben selv om det er mørkt da.

Det er, som Helsedirektoratet sikkert ville sagt det, de turene man tar som er poenget, ikke de turene man tenker man skulle tatt.

Jeg skrev en annen variant av temaet i Aftenposten for et års tid siden.

Så jeg sklei nedover i godt humør, jeg svettet og jeg pustet for det er ikke bare nedover, det er mye bortover og også litt oppover. Mot slutten mener jeg at jeg fikk ferten av det man kaller flyt.

I kommentarfeltet i går skrev Marianne:

Skitur er jo bare sååååå seff at det skriver man ikke om. Mil på ski er som et diskret, antikt lommeur. Det er der, men skal ikke viftes under nesa på publikum.

Strikking og bakst er bare kult hvis det bedrives av skatere og sånt (dvs helst hekling), bakst kaaaaanskje hvis du er mann, 34 år og setter surdeig. Ellers er de tingene vel helst skam, kjerring eller mammablogg. Evt alle tre på en gang.

Jepp. Slik er det nok