Lars Lerin i Oslo
Jeg tok feil i dag. Jeg tok bussen til Vippetangen og mens båten gikk til Hovedøya så jeg på tåka som lå på fjorden rundt øya og oppover åsene, helt anderledes enn den siste varme sollørdagen på et halvt år slik jeg hadde sett denne dagen for meg. Med sandaler!
Jeg så en kar som sto og fiska på hovedøyakaia, han hadde to fiskestenger og så ikke glad ut likevel og på trappa til Lavetthuset skjønte jeg at noe var feil, her var det jo ikke noen åpning av Lars Lerins utstilling.
Jeg tråklet meg tilbake gjennom byen til Tromsøgata der Kunstverket også har et utstillingslokale, i samme bygg som Lars Elling har atelier la jeg merke til idet jeg forlot stedet og han sto og hentet posten sin.
De minner meg om hverandre i stilen, Lars Lerin og Lars Elling og de er også nesten de eneste malerne jeg bryr meg om. Bildene er ganske ulike, men følelsen bildene gir meg likner.
Kunstverket Galleri
Lars Lerin maler store akvareller. Disse to over er tatt av galleriet, de under tok jeg selv, fargene blir anderledes dessverre. Du kan forresten klikke på bildene hvis du vil se dem større.
Jeg har likt ham lenge. Det er noe vemodig ved det han maler som jeg liker, f.eks i disse oslobildene som jeg har nevnt før. Jeg kjenner den samme følelsen ofte når jeg går ute og ser på hus og gater eller skogen, fjæra, ikke noe plager meg og lyset er fint, det er sen ettermiddag kanskje og plutselig blir jeg så oppmerksom på det som er rundt meg. Verden blir så tydelig og det at jeg ser på den og liker den blir tydelig.
Jeg liker at malingene er spikret opp på veggen med småspiker, det gjør gallerisituasjonen litt mindre stiv. Den trenger det, jeg trenger det.
Jeg rakk å se Lars Lerin selv før åpningen nærmet seg slutten og han dro sin vei. Jeg så en dokumentar om ham en gang og da var han syk, nå så han frisk og glad ut og det var fint å se. Jeg sa ikke noe til ham, slik jeg vanligvis ikke sier noe til folk, hva skal man si. Jeg liker å se på mestparten av det du maler og bildene dine gjør meg vemodig på en god måte og så måtte han si noe høflig og så ville ingen av oss vite hva vi skulle si og jeg måtte sagt: Det var bare det, og så. Nei. Ikke denne gangen i alle fall.
Hvis jeg så Lars Lerin i skogen eller på hurtigrutekaia skulle jeg hoiet ut: Hey Lars! Jeg liker bildene du maler så godt! Flestparten av dem i alle fall!
Når jeg googler så ser jeg andre folk snakke med Lars Lerin.
Det er mange av de samme bildene som henger på Rodeløkka.
I reportasjen (som har musikk av Jan Johansson i seg) sier han at han trenger å bearbeide det han har vært med om, han lengter etter å komme hjem fra den utstillingen han blir intervjuet i slik at han kan skrive om det. Blogg, Lars, blogg.
Dette tror jeg må være fra Lofoten, han har bodd der i 12 år. Det hang bak glass.
Jeg så en kar som sto og fiska på hovedøyakaia, han hadde to fiskestenger og så ikke glad ut likevel og på trappa til Lavetthuset skjønte jeg at noe var feil, her var det jo ikke noen åpning av Lars Lerins utstilling.
Jeg tråklet meg tilbake gjennom byen til Tromsøgata der Kunstverket også har et utstillingslokale, i samme bygg som Lars Elling har atelier la jeg merke til idet jeg forlot stedet og han sto og hentet posten sin.
De minner meg om hverandre i stilen, Lars Lerin og Lars Elling og de er også nesten de eneste malerne jeg bryr meg om. Bildene er ganske ulike, men følelsen bildene gir meg likner.
Kunstverket Galleri
Lars Lerin maler store akvareller. Disse to over er tatt av galleriet, de under tok jeg selv, fargene blir anderledes dessverre. Du kan forresten klikke på bildene hvis du vil se dem større.
Jeg har likt ham lenge. Det er noe vemodig ved det han maler som jeg liker, f.eks i disse oslobildene som jeg har nevnt før. Jeg kjenner den samme følelsen ofte når jeg går ute og ser på hus og gater eller skogen, fjæra, ikke noe plager meg og lyset er fint, det er sen ettermiddag kanskje og plutselig blir jeg så oppmerksom på det som er rundt meg. Verden blir så tydelig og det at jeg ser på den og liker den blir tydelig.
Jeg liker at malingene er spikret opp på veggen med småspiker, det gjør gallerisituasjonen litt mindre stiv. Den trenger det, jeg trenger det.
Jeg rakk å se Lars Lerin selv før åpningen nærmet seg slutten og han dro sin vei. Jeg så en dokumentar om ham en gang og da var han syk, nå så han frisk og glad ut og det var fint å se. Jeg sa ikke noe til ham, slik jeg vanligvis ikke sier noe til folk, hva skal man si. Jeg liker å se på mestparten av det du maler og bildene dine gjør meg vemodig på en god måte og så måtte han si noe høflig og så ville ingen av oss vite hva vi skulle si og jeg måtte sagt: Det var bare det, og så. Nei. Ikke denne gangen i alle fall.
Hvis jeg så Lars Lerin i skogen eller på hurtigrutekaia skulle jeg hoiet ut: Hey Lars! Jeg liker bildene du maler så godt! Flestparten av dem i alle fall!
Når jeg googler så ser jeg andre folk snakke med Lars Lerin.
Det er mange av de samme bildene som henger på Rodeløkka.
I reportasjen (som har musikk av Jan Johansson i seg) sier han at han trenger å bearbeide det han har vært med om, han lengter etter å komme hjem fra den utstillingen han blir intervjuet i slik at han kan skrive om det. Blogg, Lars, blogg.
Dette tror jeg må være fra Lofoten, han har bodd der i 12 år. Det hang bak glass.
innlegg av fr.martinsen på
17:52
5 Kommentarer:
Hei
Jeg var tilfeldigvis i Oslo den uka utstillingen startet, med gps på mobilen fant vi fram til Tromsøgata. Lars Lerin er noe helt spessielt, han griper deg i all sin ærlighet og maler det han ser og gjør det enkle vakkert og får deg til å undre over hva som skjer bak gardiene. Jeg kjøpte boka En liten Konstnär, og ble sittende å tenke på mi egen barndom hvor mange av bildene hans passet inn, både i stemning og koloritt.
Takk for en fin blogg!
Mvh Onkel T.
Så bra! Og hyggelig at du la igjen en beskjed.
Fantastiske bilder, en unik akvarellmaler. Ser at han skal få et eget museum nå i Karlstad. Jeg så hans bilder et år på Hovedøya og er stum av beundring.
Så hyggelig å høre fra deg. Det er så lite snakk, ingen snakk egentlig, om Lars Lerin i mine kretser.
Jeg visste ikke om museet, god nyhet. Da blir det kanskje tur til Karlstad til sommeren.
Jeg ser at det er endel treff på bloggen av folk som søker Lars Lerin og noen andre kunstnere som det ikke blir skrevet så mye om.
Og det er jo trist hvor lite det blir skrevet om endel folk. Dagens topp treff av kunstnere på bloggen:
astrid lindgren, beate grimsrud, bjarne melgaard, lars lerin, orlando fagin, patti smith, helen thomas.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden