This is just to say

Tiden går av gårde, jeg er tilbake i Oslo og på jobben. Jeg arbeider og det er en av de beste tingene jeg vet. Det gjør meg koblet på verden på en veldig tydelig måte, å ha arbeidsoppgaver og så løse dem. Det fins svært alvorlige arbeidsoppgaver og noen trivelige eller trivielle, slik det er i livet ellers, disse tre dagene har det vært den første typen som dominerer. Og det fins kolleger å arbeide sammen med, kolleger å vurdere virkeligheten sammen med og å bryte denne virkeligheten ned til de små detaljene som den jo består av.

Etter jobb har jeg funnet venner og bekjente og snakket med dem. Jeg ønsker meg mer enn vanlig å snakke med fler mennesker, mange mennesker, forskjellige folk med andre bakgrunner enn meg selv, politisk og faglig, folk med andre perspektiver.

Jeg leser og leser, nyhetetsartikler, twittermeldinger, bloggposter, men jeg skriver nesten ikke selv, det jeg tenker står stort sett andre steder, det er allerede uttrykt, ofte bedre enn jeg synes jeg kunne gjort det. Likevel sitter jeg nå her i skyggen i bakgården og skriver, om nesten ingen ting.

Tiden går av gårde. De to siste dagene i London var jeg alene. Den første av disse dagene satt jeg stort sett på hotellrommet mitt og var i Oslo så godt jeg fikk til. Jeg fulgte markeringen på Rådhusplassen på avstand, avstanden var tydelig og jeg ønsket meg å være tilstede selv. Men jeg var tilstede på den måten det er lettere nå for tiden, jeg fulgte twitterstrømmen min og leste at folk strømmet til, at bussene var fulle og jeg skiftet stadig mellom nettavisene, ventet på bildene og direkteoverføringene fra Rådhusplassen som kunne ta meg dit.

Jeg var ute i gata der hotellet mitt lå i Bloomsbury, så på avisene som sto utstilt. 8 av 10 aviser hadde fotografiet av gjerningsmannen i bilen som hovedbilde, en hadde Amy Whinehouse, Times hadde portrettbilder av ofre.



Den siste av dagene i London visste jeg hva jeg skulle, jeg dro til Nan Goldins utstilling i Sprovieri Gallery. Det var ikke det jeg tenkte jeg skulle, jeg syns jeg har sett nok Nan Goldin for en stund, men så så jeg plakaten (som henger på badet mitt nå) og så ville jeg gå dit likevel.



Og der satt jeg i mørket og så på stillbilder Nan Goldin har tatt av livskraftige unger som holder på det slikt de pleier holde på med.



Hun hadde satt bildene sammen til en serie vist på stor skjerm med musikk til og jeg lente meg tilbake i stolen og så på i en times tid.



Og så satte jeg meg på en av uterestaurantene ved siden av for å spise litt lunsj og før jeg rakk å snakke fornuft til meg selv hadde jeg spist opp fritert blekksprut med sitron og aioli til forrett og pizza og tiramisu og rødvin hadde jeg drukket og espresso og grappa og jeg tenkte på hvor mange gode ting som fins i livet og så ruslet jeg ut i gatene og banet meg bort til Heathrow for å reise hjem.




I dag har jeg gått rundt i byen min og sett på bygg og mennesker og blomster. Og så har jeg tatt de samme fotografiene som alle de andre har gjort.


På Internasjonalen er noen av vinduene erstattet med treplater som de tar vekk når det er åpent. Jeg satt der litt og så på regjeringsbygget med duk på og uret på Møllergata 19 som er ødelagt.


Noen har tegnet på en port i Markveien.