Faen,
døden er et helvete. Døden er sånn at jeg må banne når jeg tenker på den. Jeg leser nyhetssaker om folk som dør. Jeg vil at døden skal komme glidende når jeg er gammel. Jeg vil visne og bli trøttere og trøttere, skli inn i min egen glemsel og ikke-interesse. Jeg håper jeg er uinteressert i livet når jeg dør. Men døden tar folk før det. De vet at de skal dø, de diskuterer jobben sin dagen før de dør, de tar i mot venner på besøk for siste gang, sier hade og så skal den ene ikke være her mer. Døden er så rystende at det nesten ikke går an å nevne den i noe så hverdagslig som en bloggpost.
innlegg av fr.martinsen på
21:17
16 Kommentarer:
takk for at du gjorde det likevel
jeg har ikke noe særlig imot døden. (bortsett fra når folk dør en grusom død- blir myrdet eller noe)
jeg synes døden er vakker, og jeg gruer meg overhodet ikke. men ok- kanskje det er fordi jeg bare er noen og tredve. kanskje jeg ikke tenker det samme når jeg er femti.
men akkurat nå liker jeg å tenke på døden. det skjerper meg litt faktisk. jeg liker å tenke på at alt er forgjengelig. at ting ikke betyr så mye. at jeg ikke trenger å ta alt så jævlig seriøst.
døden er vakker, og får meg til å tenke på livet . og på kirsebærblomstene i japan.
så ubeskrivelig vakkert, men veldig veldig forgjengelig. som et blaff i vinden, og så takk for meg.
noen dør så alt for tidlig, for oss som er igjen, er det nå det gjelder
Døden er litt som en ferietur noen ikke fortalte deg at de skulle på, og så reiste de uten å si ifra og så viser det seg at de aldri kan komme tilbake. Det er så uhøflig.
Døden er som å miste alle sanser utenom kjærligheten. For du kan ikke høre dem, ikke ta på dem, ikke se dem, men du elsker dem fremdeles. Det er så brutalt.
Det er noe med dødens uendelighet som for ulikt alt ellers i livet til at jeg klarer å forstå den. For i livet finnes det alltid en mulighet, om enn en kjip en, men i døden finnes det ingen ting lenger for alltid.
Døden som uhøflig og brutal kjenner jeg meg mer igjen i enn døden som vakker. Vakker? Nei, kjenner ikke den tanken.
Jeg skal lese disse kommentarene om igjen i morgen, kanskje har jeg mer jeg har lyst å si om dem da. Det har vært en lang og hyggelig kveld. Og det er nettopp det, jeg vil leve, de jeg leser om i nyhetene som dør vil også leve mer, men det får de ikke. Og så lever de, helt til siste dag og er bevisste og vet hva de er i ferd med å gå ut av. De vil ikke, men det må de. Brutalt.
Døden sprenger alle våre grenser, alle vår rammer for forståelse. Derfor er den skremmende? Prøver stadig vekk å forestille meg intetheten, men klarer det ikke. Men tenker også at evig liv, liv uten døden, ville vært et helvete? En trenger mørket for å se lyset? Og har også opplevd mennesker som har ønsket døden velkommen, som har vært ferdige med livet.
(men dette ble så klisjfylt alvorlig at jeg nesten rødmer når jeg leser det, ikke det spor ironisk avstand.. men trykker publiser likevel, på pur f.. og jeg siterte tross alt ikke Hans Børli..)
Jeg synes dette diktet av Kolbein Falkeid , som de fleste nok kjenner til , gir trøst :
JEG FINNER NOK FRAM
Døden er ikke så skremmende som før.
Folk jeg var glad i
har gått foran og kvistet løype
De var skogskarer og fjellvante.
Jeg finner nok fram.
-Lys levende- enda
Det er jo noe ordentlig tull at de tingene som er viktigst for oss mennesker, kjærlighet, døden, at ikke vi som har helt alminnelige ord til rådighet, skal kunne få bruke hverdagsspråket vårt til å snakke og skrive om dem. Ingen ord blir liksom bra nok med mindre vi er diktere. Nei, la oss andre også få prøve å uttrykke vår forvirring.
Mange nevner dette med at vi ikke vil leve evig, at vi trenger dette relieffet. Men jeg syns 80-90 år er sjokkerende kort i forhold til hva jeg skulle ønske meg. Jeg ville levd flere liv, jeg ville begynt på nytt med barn nå med all den erfaringen jeg har med livet. Jeg syns ikke jeg har fått ordentlig sving på arbeidslivet ennå og så skal det snart være slutt? Jeg skulle jo jobbet og jobbet og blitt flinkere og klokere og så skulle jeg fortsatt. Så skulle jeg tatt alle de erfaringene over i en annen bransje og blitt like god der. Jeg skulle bodd i flere land, tenk de synergieffektene!
Men et skarve kort liv er det vi får.
Jeg liker det Falkeid-diktet. Det hang på trikken en stund, det var slik jeg oppdaget det.
Det som til tider kan plage meg, er denne stylingen som begravelsesbyråene driver med. Da min mormor lå i åpen kiste kvelden før begravelsen, hadde de stylet henne nesten til det ugjenkjennelige. Jeg skal ikke påstå noe jeg ikke vet - og dette er mange år siden nå - men hadde de lagt rouge på kinnene hennes? En 82 år gammel kvinne fra kyst-Finnmark? Hun så tilgjort ut, jeg hadde ikke problemer med å se henne død, det var ikke det, men det var utseendet. Hun døde gammel og grå, ikke slik jeg så henne der.
Jeg trodde det bare var noe man gjorde i Amerika?
Nemlig. Like greit å begynne med sminke først som sist, tenker jeg. Da blir jeg gjenkjent. God fredag.
Dette med styling er interessant. Hvor tro skal man være mot hvordan mennesket faktisk så ut i live? Hva med de som sminker seg "stygt", jentene med oransje brunkrem som slutter tvert ved kjevebeinet, damer som alltid har hatt sammenklistra, klumpete øyenvipper?
Det er vel bedre om sminken er mer dempet enn til vanlig, enn det motsatte, gitt anledningen.
Jeg var et sted der mennesker var så syke at hvert åndedrag var utmattende i seg selv. Min puls var på 40 og jeg undret om jeg bare kunne fade langsomt ut, tung, søvnig og nysgjerrig. Når en seng forsvant lurte jeg på om noen hadde dødd. Døden er brutal, men lystigheten og kreativiteten var der likevel akkurat som før.
Dempet, ja. Men noen mennesker styler seg jo likevel på en måte som andre ikke synes er pent til hverdags. Det kan være håret, tenk om noen flatet ned håret til Eli Hagen når den tid kommer. Eller hun jeg jobbet med som er død, som alltid hadde påfallende knallblå eyeliner, hver dag.
Jeg har lest begge disse siste kommentarene flere ganger og tenkt på dem. Jeg har prøvd å forestille meg å være i Idas pulstilstand, det er vel omtrent sånn en ønskverdig død skulle være tror jeg, bare den kom passe sent, skikkelig sent.
Og Eli Hagens hår sort of. Så lenge de nærmeste er fornøyd. Hvis man tenker på det så snakker man kanskje med de som ordner med sånt, hvem er det forresten, begravelsesbyrået? Bestiller man det, kommer det automatisk? Eller gjøres det på feks sykehjemmet av de som steller?
Jeg tror det kunne vippet meg av pinnen, om noen hadde "fjaset til" noen jeg kjente i et så alvorlig øyeblikk. Det fins knapt mer alvorlige øyeblikk.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden