søndag, november 07, 2010

Jeg er ikke dame

Jeg kom i en diskusjon her om dagen om begrepet damer,
jeg syns jeg ser og hører det overalt for tiden,
"bra damer"
"jeg liker å være dame"
Jeg er usikker på nøyaktig hva det betyr. Jeg tror det er kvinner med mer enn 3 års utdannelse etter videregående som også er velpleide og tar for seg av livet som bruker det om seg selv.

Kanskje de ville ta det tilbake fra de brune muskelfantene som sier dama mi om den kvinnen de har et forhold til. Dama mi, som betoner eieforholdet i forholdet, ikke kjæresten min som peker på den som elsker og den kjæreste han har.

I bloggposten "Lilacs for pubic hair" nevnte jeg Frank Zappas gamle kategorier mellom a girl, a lady and a woman. Han varierte beskrivelsene av disse, men det som alltid var klart var at man ville være a woman. En kvinne er voksen og hun har sex. (eller ikke forsåvidt.) En pike har ikke rukket å ha det, en dame går til pynt og er prippen.

Jeg kaller meg ikke dame, kommer aldri til å gjøre det

Dame er for meg en overklassekvinne med terylene kanskje, cardigan? perlekjede? Eller en pyntedame med el-netthår. Se på damen.

Jentebegrepet orker jeg nesten ikke tenke på i dag. En jente er en unge, ellers brukt for å vise at det er et menneske som driver med sport eller noe annet gøyalt, se vi har bevart barnet i oss, vi kan dra på jentetur til Dublin og drikke merkelige ølsorter.

Som om ikke kvinner kan drikke øl

Kvinne er ordet for meg, et begrep for hunkjønnsmennesker over 18 år, et voksent menneske altså, det mest nøytrale ordet vi har for slik bruk for tiden.

Det synes jeg. De kvinnene jeg diskuterte dette med over noen øl syntes delvis det var et stivt og konservativt ord. En av dem fikk assosiasjoner til kjøtt, og sterk. Det kan jeg også leve med.

15 Kommentarer:

Anonymous Marianne. sa ...

Vi definerer ulikt, tydeligvis. Kvinne kan for meg bety 1: hunkjønn over 18, dvs et offisielt, nesten klinisk begrep.
2: Et litt spisst begrep om en kjønnsmoden hunkjønn som vil ha seg frabedt damebegrepet (her peker jeg IKKE på deg altså!). Litt sånn "vi er kvinner, vi er OGSÅ mennesker!!!".

Jeg liker å kalle meg dame, så å si i ren trass, bruker perler ca. hvert 10.år (min farmors da, og ingen kuleperler i ørene nei), ikke påfallende velpleid og slett ikke cardigan (Gud forby!).

For meg er "dame" noe litt fermt, noe som ikke ber om unnskyldning for å være hunkjønn, og ikke strever for å være riktig. Jeg gidder ikke være "kvinne", for "kvinner kan", du vet?

07 november, 2010 20:30  
Blogger fr.martinsen sa ...

Å, så forskjellig. Jeg liker din måte å se på damebegrepet "noe som ikke ber om unnskyldning for å være hunkjønn, og ikke strever for å være riktig."

Jeg må visst forte meg å si at jeg ikke syns det er noe i veien med perler eller cardigans, jeg har det siste selv. Jeg prøvde å beskrive den tilknappede litt eldre typen.

07 november, 2010 20:45  
Anonymous marianne. sa ...

For all del, cardigan er ingen synd mot menneskeheten, men det får meg til å se ut som om jeg kun mangler et foldeskjørt og briller i snor.

07 november, 2010 21:15  
Anonymous Anonym sa ...

Jeg bruker dame i ironisk forstand. En damemiddag er ikke akkurat en samling for pyntelige kvinner. Det er ikke det som mor mente da hun ba meg om å være mer damete, noe hun aldri har fått til hehe.
Noe annet er ordet frue. Finner ikke noe liknende som brukes om menn på samme måte. En kollega sier konsekvent hei frue. Jeg repliserer med hei herre,men det gr jo en helt annen konotasjon.
Kebbe

07 november, 2010 22:14  
Anonymous Strekker sa ...

For meg er "dame" en sosial markør (ordboka: "dannet (og forfinet) kvinne")og "kvinne" en biologisk markør (orboka: "voksent menneske av hunkjønn"). Jeg vet om mange uten høyere utdannelse som aldri ville finne på å si "kvinne". De sier primært "jente", eventuelt "dame". Jeg har inntrykk av at en del forbinder kvinne-ordet med noe sint og hårete og, gud forby, feministisk, slik Marianne viser til: kvinner kan!

08 november, 2010 07:45  
Anonymous Strekker sa ...

"Dame" er forresten også "barnespråk" i min bok: Se fine damen! Si takk til snille damen! Osv.

08 november, 2010 07:45  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg mente at kvinner med høyere utdannelse som også følte seg lisvbejaende kalte seg "dame" Strekker.

Og visst er "dame" også barnespråk, eller snakketilbarn-språk..

Jeg tror "herremann" er riktig svar, Kebbe. Skjønt jeg er ikke sikker. Tror det ligger noe nedlatende i det ofte når man bruker det: Det står en herremann ute i resepsjonen til deg...

08 november, 2010 08:18  
Anonymous tb sa ...

Mitt forhold til ordene "dame" og "kvinne" avhenger litt av om jeg tenker det på min barndoms dialekt, eller på pent bokmål..

08 november, 2010 11:33  
Anonymous abre sa ...

Enig med tb.

Ordet "kvinne" finnes ikke på min dialekt. Hvis jeg sier det, høres det ut som jeg tuller. Skriftlig, derimot, er det det ordet jeg bruker hvis jeg ikke skal markere noe bestemt. Men hva "dame" betyr kommer veldig an på sammenhengen, synes jeg.

08 november, 2010 17:09  
Anonymous abre sa ...

Jeg kan si "kvinnfolk", selvfølgelig.

08 november, 2010 17:13  
Blogger fr.martinsen sa ...

På det som var dialekten min fins ikke kvinne nei, der var kvinne noe som fantes i legeoppslagsverk og dame noe som var oslodamer.

Kvinnfolk ja, det er vel enten et skjellsord eller noe grepa?

08 november, 2010 18:01  
Anonymous Bharfot sa ...

Jeg bruker alle begrepene om meg selv i hytt og pine: Dame, kvinne, jente. Godtar frue, og kjerringa sagt i en kjærlig tone, til nød også pike.

Brannfakkel: Er ikke det verste problemet med oss damer/kvinner/jenter og sånne ord at vi blir for kontrollfrikete, alle valg skal være så vilt gjennomtenkte?

08 november, 2010 21:45  
Blogger fr.martinsen sa ...

I kjærlig tone kan mye godtas.

Men nei, jeg syns ikke jeg beveger meg i en kontrollfrikete lei. Alt trenger slett ikke være gjennomtenkt, men likevel. Det jeg forsøker på, nå og ofte når jeg tenker på begreper f.eks, er å lete etter hva som ligger i disse begrepene vi ofte ugjenomtenkt benytter oss av. Og når begrepene er i endring; hvorfor det?

Jeg syns det er viktig å gnu på ord, sjekke hva som bor i bruken av dem. Det er alltid noe der, ting verdt å nevne.

08 november, 2010 23:33  
Anonymous Anonym sa ...

Det som slår meg er at det finnes få ord for kvinner som ikke negativt ladet i på en eller annen måte. Mann er nøytralt, men det er også kraft og substans i det. Ikke bare en blodløs benevnelse. Kvinne er nøytralt eller litt medisinsk.Jente og pike er jo barnebenevnelser. En frue er gift og satt sådann. En herre er sofistkert, ikke nødvendigvis sobbete borgerskap. En gutt er et barn, men gutta er tøffe og fremadstormende. I språket leser vi kulturen.
Kebbe

09 november, 2010 00:29  
Anonymous chicida sa ...

Synes dame på bokmål har litt den bismaken du beskriver, men på dialekt synes jeg det er omvendt, at "kvinne", som jeg liker på bokmål, blir stivt og unaturlig mens "ei dama" beskriver en sterk og voksen person. "Jente" gir meg frysninger.

Det tyske ordet for jente, "Mädchen", har en endelse som "krymper" det ordet beskriver. I kellneryrket blir en ofte utsatt for en verre versjon: "Fräulein", som best kan sammenlignes med frøken på norsk, men som direkte oversatt betyr "liten kvinne". Jeg pleier å svare med "Herrlein" (liten herre).

09 november, 2010 15:26  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden