Franzen og Hjort

Jeg likte bedre å høre på Vigdis Hjort enn Jonathan Franzen,
men det var han jeg gikk for å se. Vigdis Hjort har jeg hørt og likt før.

Det var opptak til Bokbadet i kveld, Franzen har vært i byen noen dager, jeg har lest ham siden nyboka kom på norsk for et par uker siden, nesten ferdig.

Når jeg leser anmeldelser og omtaler av Frihet får jeg næring til den delen av meg som lurer på om det ikke er så godt stelt med intelligensen min. Jeg liker boka kjempegodt. Jeg raser igjennom for å se hvordan det går, den måten å lese på som jeg mistenker ikke er den anbefalte måten. Leseopplevelsen minner meg om John Irving da jeg likte ham som best, jeg tror ikke det er bra.

Jeg stopper riktignok opp og leser setninger og avsnitt om igjen, når de interesserer meg ekstra språklig. Det er mange sånne steder. Men den viktigste romanen i amerikansk samtid, den som tar samfunnet på pulsen slik ingen andre kan? Riktig så begeistret var jeg ikke før jeg ruslet ned til Rockefeller. Jeg regnet med at Franzen skulle ta meg med storm likevel.

Så umodent, jomfrunalsk

Å bli tatt med storm er ikke noe man kan regne med.
Det ble jeg heller ikke.
Jeg syns Jonathan Franzen var litt knipsk. Anne Lindmo jobbet, hun jobbet godt. Hun sammenliknet hovedpersonene i boka med Erik Solheim og Prepple, morsomme figuroversettelser for den som har lest. Hun hører etter hva Franzen sier og fanger opp poenger, men han kniper. Han passer på at hun ikke jobber seg for langt inn i handlingen, selv om det ikke akkurat er som om hun røper løsningen i en krimhistororie, hun forteller ikke mer enn det som står i omtalene i avisa.

Franzen minner på at folk må få lese boka. Joa. Det er et øyeblikk der han sier at han er enig med Walter, en av hovedpersonene, Erik Solheim, man må få skitt på henda for å redde noen truede fugler sort of og Anne Lindmo nevner olja i Lofoten og så er det stopp, så ble det skummelt. Så snakker de plutselig om forfatteren i det mørke skriverommet, de beveget seg skikkelig fort til trygg grunn og jeg aner ikke hva som skjedde, hvorfor stoppet det opp, var det en trekning i Jonathan Franzens fjes? La oss sjekke når det kommer på tv.


Her er det råtne bildet jeg tok, der satt jeg.


Så kom Vigdis Hjort. Hun snakket om den litt skikkelige, lukkede bibliotekaren i den siste boka si og hvordan vi kan komme til å tro at vi skulle vært gutta på skauen hvis det var krigen og hvordan vi forestiller oss at vi skal overskride alt når vi reiser langt av gårde. Men i det virkelige livet tør vi ikke si noe avvikende på et foreldremøte.

Jeg liker Vigdis Hjort. Hun virker uredd når hun forteller. Og klart smart. I alle fall tar hun seg på tak, hun kjører på og prøver å formidle noe, hun gidder å si meg noe.