I Dagbladet

Etter dette blogginnlegget og muligens også dette, spurte Dagbladet om jeg ville skrive noe til debattsiden i søndags-Dagbladet. Spørsmålet var "Kan det være frigjørende å ta av seg klærne i offentligheten? Kate Pendry svarte ja, jeg svarte nei. Jeg kunne forøvrig svart ja jeg også, jeg liker Pendrys tekst og jeg liker at Dagbladet valgte to som ikke var fryktelig uenige, jeg liker som regel det.

Kate Pendrys ja:

Hahaha! Mitt instiktive svar er JA JA, nei, ikke i de backlash-pseudoporno-konsumeristiske tider vi lever i. Å ta av seg klærne i offentligheten er direkte farlig. En ganske liberal aktivistvenn av meg sa nylig: "Det er ikke rart at menn fra muslimske land ser på (`norske`) kvinner som sexbjekter, når de ankommer Oslo og blir bombardret med halvkledde damer på billboards som ikke sier noe annet i øynene enn `pul meg`". En grov, vulgær påstand. Men jeg vil påstå det samme gjelder for kristne menn.

Offentlig nakenhet er som blues. Det kan være hva som helst du vil. Det kommer helt an på kontekst og begrunnelser. Først og fremst la oss spørre: For hvem er det frigjørende?
For han som bader naken på Huk?
For barnet som leker i solen uten skittenbleia klistret til rumpa?
For kreftsyke som vil føle varm luft på huden for siste gang?
Å ja, for hun som legger seg ut på Twitter og Facebook?

Det er ganske frigjørende for framtidsgenerasjonen hvis nåtidas voksne kan ta av klærne i offentligheten, av og til. Men frigjøring kan bare komme hvis det faktisk koster noe for de som avslører seg. Hvis vi kunne sett gamle, slappe tekstikler hengende i vinden ti meter opp i lufta foran Oslo City, hadde jeg hoppet opp og ned og ropt "endelig!" Og jeg påstår at jeg ikke er alene i det.

Madame Aulies kroppsperfeksjon er for lettvint. Hun er nydelig. Det er kanskje frigjørende for henne å strippe, men hennes frigjøring koster henne ikke noe. Det er andre som må betale. Andre kvinner som får ikke lov å være nakne fordi de er for feite. Eller for "gamle". Eller for "vanlige". Eller de får lov til å være nakne, men backlashen mot kvinner de siste årene er så voldsom at det sjelden er verdt det, fordi det alltid blir tolket som en vil-ha-sex-dings.
Selv om huden er så takknemlig for vam vind og sol.

Jeg sier derfor ja, det er frigjørende å ta av klærne i offentligheten. Men kun hvis det er vanlige menn og kvinner som gjør det, hvis de viser slappe og søvnige organer, akkurat som i virkeligheten, med de nyanser som faktisk finnes i real life. Fordi der kan de neste generasjonene se at skjønnhet er som the blues.
Let the vicious blog-innleggs roll.

Mitt nei:

De er som regel påfallende pene i formen de som kler av seg for å vise at kvinner har kropp under klærne, Helle Vaagland også. Denne høsten kan vi se henne i det nye NRK-programmet for visuell kultur. Der beveger hun seg utstudert som en sexyprinsesse, velpleid til det ytterste, bak en blek kake av foundation og pudder i en helt annen grad enn det Einar Lunde pleier å ha. En stadig smilende babe med spill levende femimimikk som bruker standardregisteret for visuell kvinnelig kommunikasjon til ikke bare å skape kontakt med intervjuobjekt og seer, men til å få oss til sengs.

Nå driver Helle Vaagland kvinnekamp på badet. Der hun først la ut bilde på Twitter med tvetydig tekst om at hun ville sjekke om hun følte seg sterk og selvstendig, blir konteksten en annen i VG. Her sier Vaagland at hun tror bildet virker frigjørende på andre damer fordi hun sender beskjed til oss om at vi er bra nok slik vi er.

På jobben diskuterer karene i hvilken grad de ville tatt Helle eller Marianne.
Aulie får surre med sitt og Vaagland får kle av seg for meg men ikke bland feminisme og "du er ok, jeg ruler" inn i det når hun fotograferer seg rett inn i tradisjonen med idrettskvinner som viser at de har kløft og mørkt blikk samtidig som de driver med svette og muskler.

"Helle Vaagland viser hvordan ekte kvinnfolk ser ut når vi nærmer oss 40. Og fy flate så flotte vi er!" skrev Elisabeth Skarsbø Moen, debattredaktør i VG. Må vi være flotte? Alle kvinner er ekte. Hva faen er ekte? Hva er det hun sier, at det krever en estetisk kraftøvelse å akseptere at Helle Vaagland er flott? Hun ser ikke det minste ulekker ut der hun forteller at det minimale fettvevet hun har under navelen er big deal. Hun sklir rett inn i forestillingen om den perfekte kroppen en kvinne bør kunne smykke seg med for tiden. Jeg føler meg ikke herlig avslappet og gjort fri og hvilken beskjed tror hun at hun sender til meg her jeg sitter midt i mitt eget fett.

Helle Vaagland har en kropp. Jeg har en annen kropp. Det fins andre kvinner med andre kropper. Det kan da ikke være meningen at vi skal kle av oss alle sammen for å gjøre det tydelig at dette stemmer?