Orrestranda

Det var bare ei helg, fra fredag kveld til søndag kveld. Likevel, det uvante landskapet, alle turene i det, jeg er uthvilt. Det kjennes som vinden har blåst gjennom hjernen min. Da jeg var barn var en av de tingene jeg likte best å gå i fjæra. Sånn er det nå også. Blandingen av å ha masse å se på (tang, stein, hull i sanda, en pinne) og å ha så fritt utsyn utover, skyer og lys, lukt av hav, lukt av tang.


Vi gikk i timesvis barbeint langs stranda, marsja ut. Musklene i fotbladet, ankelen, yttersida av leggen, undersida av rompa,
de har fått kjenne det.

Å huske på blomsternavn, ryllik, tiriltunge, tistler.


Sånn, der fikk jeg startet uken med å være litt privat også,
ikke bare det alltid så anbefalte personlig.