De irriterer ikke meg

Det er alltid noe som trer ut som mulige felles irritasjonsområder i ens utvidede krets, emner man uten sjenanse kan bringe opp som småprat. Blant de jeg kjenner er det få som tar sjansen på å la innvandrere bli gjenstand for small-talk-forakt heldigvis og det ser ut som småbarnsmødre på kafé er ferdigsnakket, heldigvis.

Mannlige syklister som suser av gårde ser ut til å være årets emne. Og hvis de har sykkelklær som har tynt stoff i sterke farger så får man lov til å anta at de lider av 40-årskrise, en krise som er helt anderledes enn den som rir oss som glansvasker håret til hver lønningsdag.

Jeg går jevnlig langs en gang- og sykkelsti. Straks jeg knakk koden for denne veien og skjønte at den ikke er en gangsti der sykler får lov til å kjøre hvis de har kurv og klær i bomull eller lin, skjønte jeg at jeg må oppføre meg som om jeg er på veien. Jeg må gå langs kanten og ha en jevn rute fremover, jeg kan ikke virre rundt uten å se meg for. Dette går fint. Jeg og de mannlige syklistene som suser lever godt ved siden av hverandre på stien. Det var bare det.