Cornelis Vreeswijk og meg
Det er vel omtrent 20 år siden jeg satt i en stue i Lørenskog og hørte om igjen og om igjen på Cornelis Vreeswijks "Visor, svarta och röda". Når jeg hører på den nå for første gang siden den gang, takk platenettbutikken, takk posten, så husker jeg deler av arrangementene rett før de dukker opp, sitter fortsatt fast i barken.
Det er Monica Törnell som synger "Jag skiter i pastell för se jag vill vara gräll" og "Jag vill vara lite rund som en pekingneserhund"
Den lever fortsatt, her i et telt på Hultsfred. Hun ble ikke kreditert sangen noe sted på plata, men jeg fant henne på nettet.
Og så fant jeg en av godnattsangene jeg pleide synge for ungen min "Vaggvisa för Bim, Cornelis och alla andra människor på jorden"
Nu sover Staffan.
Nu sover Stina.
Bikupan sover,
i den sover bina.
Taxen sover i korgen.
Glädjen sover och sorgen.
Bara mörkret är vaket.
Målar svart över taket
Jeg finner den dessverre ikke på YouTube.
Men, hvorfor jeg kom til å tenke på dette og bestille plata var dokumentarfilmen som ble vist på SVT, her er den, den ligger ute til 24. mars. Vi får møte Fatumeh, Ann-Christin, koner, sønn, søstre og folk han arbeidet sammen med.
17. mars vises en annen dokumentarfilm på Filmens Hus,
den handler om far og sønn Vreeswijk.
Det er Monica Törnell som synger "Jag skiter i pastell för se jag vill vara gräll" og "Jag vill vara lite rund som en pekingneserhund"
Den lever fortsatt, her i et telt på Hultsfred. Hun ble ikke kreditert sangen noe sted på plata, men jeg fant henne på nettet.
Og så fant jeg en av godnattsangene jeg pleide synge for ungen min "Vaggvisa för Bim, Cornelis och alla andra människor på jorden"
Nu sover Staffan.
Nu sover Stina.
Bikupan sover,
i den sover bina.
Taxen sover i korgen.
Glädjen sover och sorgen.
Bara mörkret är vaket.
Målar svart över taket
Jeg finner den dessverre ikke på YouTube.
Men, hvorfor jeg kom til å tenke på dette og bestille plata var dokumentarfilmen som ble vist på SVT, her er den, den ligger ute til 24. mars. Vi får møte Fatumeh, Ann-Christin, koner, sønn, søstre og folk han arbeidet sammen med.
17. mars vises en annen dokumentarfilm på Filmens Hus,
den handler om far og sønn Vreeswijk.
innlegg av fr.martinsen på
22:00
2 Kommentarer:
Så Cornelis Vreeswijk live en gang, på samfunnshuset (ett av de 12) i min heimbygd Selbu. Tidlig på 80-tallet? Jeg var student, heime i helga. Ganske enkelt opplegg, Vreeswijk sjøl og to musikere, litt mer enn halvfull sal med eim av gammel røyk og heimebrent. Alle de kjente visene, og folk kjente dem. Opptil flere som spilte trekkspill i lokale gammeldansband var der,husker jeg. Vreeswijk virket litt sliten, husker jeg. Men god stemning. Han kommuniserte så fint, var på talefot med en svært lite urban forsamling. Kom på mange måter til sine egne, der også? Noe universelt i formen hans, som traff både by-raddiser og sauebønder?
Ja, han hadde ulike sanger, en bredde, som tilsammen nådde mange ulike folk. Trist slik det kommer frem mot slutten av dokumentaren det er lenke til i posten, at ikke noen av plateselskapene så potensialet som lå der også mot slutten av livet hans.
Jeg tror ikke jeg så ham på konsert noen gang, men sikker er jeg ikke. Av og til finner jeg papirer i rotet og ser at jeg har vært på konserter jeg helt har glemt. Noen av de gamle konsertene trenger seg frem, selv om de var for lenge siden, Jan Erik Vold på Finnsnes på Bob-Dylan-turneen, Odd Børretzen på loftet på Valkyrien, da Nationalteatern falt sammen på Chateau Neuf, Public Enemy i kjelleren på Chateau Neuf, nåja det var mange, det har jo vært mange hvert eneste år siden den gang og mange av dem er blitt borte i glemselen. Kanskje de kommer frem en gang, kanskje er de noe jeg kommer til å mase med på gamlehjemmet. Og ingen kommer til å skjønne hva jeg snakker om.
I morgen skal jeg prøve å komme meg på den andre dokumentaren om Vreeswijk, den med sønnen hans.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden