mandag, januar 25, 2010

Vennlig, men bestemt

Det er det foreldre har kjørt på de siste 30 årene, offisielt:
Vennlig men bestemt. Jeg tenker på de gangene jeg var temmelig uvennlig, ubestemt også, la meg få det på bordet.
Men ikke mer om det akkurat nå.

Nå vil jeg snakke om egen seng

Det skal følges vennlig men bestemt til egen seng.
Alle som skriver til psykologspørrespalten i Aftenposten vet hvordan det gjøres: "Første kvelden da han ikke ville legge seg til å sove, fulgte mor ham rolig, men bestemt tilbake til sengen når han sto opp."

Og svaret er som det pleier være: "Hvis han står opp av sengen,
går dere inn til ham, styrer ham vennlig, men bestemt mot sengen og sier det samme."

Men kan ikke alle i familien få sove i samme seng?

Hvorfor er aldri det en del av svaret, hvorfor er ikke det tema?
Kan det ikke være en svær seng i det store soverommet og de som vil, sover der i en koselig dunge, de andre går inn på et annet rom og sover der? Eller puler der? Hvorfor er det alltid moren og faren som skal få sove sammen, mens en toåring må venne seg?

Venne seg til hva egentlig? Til at livet er noe man må takle alene? Venne seg til at sex uten hindringer er så viktig at det går foran?
Det kan vel være fint å liste seg til pulerommet når lysten tar en.
Det kan bli varmt og tett med en ungefot over magen, men det kan det med en kjærestefot også. Folk har for små senger. Lag senga stor nok, med mange dyner, slik at det er plass til en ulv i et hjørne.


And we´ll sleep in a real pile..

21 Kommentarer:

Blogger Suzy Dahl sa ...

YEAY!!! Det er så mye rart rundt oss som vi ikke ser. Her og nå. Kanskje vi er like gale nå som de var for hundre år siden vi bare vet det ikke. Før om hundre år.

25 januar, 2010 22:24  
Anonymous Anonym sa ...

Bra skrevet. Enig med deg. Min kusine er en klok kvinne som en gang spurte "-Hvorfor er mennesket det eneste dyret som velger å sove adskilt fra sitt avkom?"

25 januar, 2010 22:32  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg tror vi kommer til å lure på det med hvordan vi brukte kvadratmeterene våre før om hundre år, foreldrene det store rommet, alle ungene hver sitt rom.

Det er vel stort sett voksne, og ungdommer, kanskje store barn, som har behov for fred for de andre, men slett ikke alltid.

Hvorfor skal man gjøre lekser på rommet sitt? Hvorfor skal man leke på rommet sitt? Hvorfor har man egne rom? Man kunne ha et bråkerom, for den i familien som ville bråke.

25 januar, 2010 22:35  
Blogger fr.martinsen sa ...

Ja, nettopp, hei til deg også anonym. Det har jeg også tenkt på. Vi vil jo ikke sove alene egentlig vi heller. Det er jo så trygt og godt å sove sammen.

25 januar, 2010 22:36  
Anonymous Sitikka sa ...

Noe å tenke på ja... Jeg og min mann hadde barn i sengen sammenhengende i ca. 10 år! En periode midt på der hadde vi to! :)

Jeg tenkte nok at jeg vennlig men bestemt skulle geleide de bort, men fikk det ikke til. Men det gikk helt fint å bære de forsiktig inn i sin seng når far og mor skulle legge seg. Og utpå morgenkvisten, sånn i 4 tiden eller noe, kom de tuslende på små føtter inn igjen :)

Syntes det var fint jeg.. :)

25 januar, 2010 22:36  
Blogger fr.martinsen sa ...

Ja, det er mye fint med det. Jeg husker at jeg tenkte ettersom ungen min ble stadig større: Dette er kanskje siste natten hun kommer inn til meg, hvem vet, kanskje det er den siste natten.

Jeg tror mange foreldre tenker at de burde, det er det man skal, men så har man egentlig lyst til å la de sove sammen med seg.

25 januar, 2010 22:40  
Anonymous Sirikka sa ...

Ja,jeg tenker vel også at det finnes nok andre "steder" å sette grenser for barna sine som er mye mer viktig..

Ligge tett godt og trygt burde være en menneskerett! :)

25 januar, 2010 22:49  
Anonymous Strekker sa ...

Jeg har ikke engang tenkt på det. At det er rart at toåringer skal måtte lære seg å sove alene. Enda jeg selv var av sorten som i mange år listet meg oppi den store senga hvor mamma og pappa lå og var varme og gode og litt for late til å bære meg tilbake. Jeg sier som Suzy Dahl: kanskje vi er like gale nå som de var for hundre år siden. Antagelig er vi det.

26 januar, 2010 08:34  
Anonymous Kjerstin sa ...

"Man kunne ha et bråkerom, for den i familien som ville bråke."

Da jeg var liten, hadde vi et kråkerom, for den i familien som ville stupe kråke. Det var et lite kvistrom som var tomt bortsett fra tre-fire skumgummimadrasser som ikke var i bruk. De la vi ut over golvet og stupte kråke på dem. Jeg savner det rommet.

26 januar, 2010 12:51  
Anonymous eekageek sa ...

Finfin post. Det er mange pussige regler rundt dette med søvn, og jeg vet av mange det ikke passer for. Og jeg vil ha bråkerom! Hurra!

Angående bildet på slutten - det er vel ikke Max og et av monstrene fra Sendaks fantastiske Where the Wild Things Are? Nydelig liten bok det.

26 januar, 2010 16:05  
Blogger fr.martinsen sa ...

Bråkerom/kråkerom,
trengs i de fleste hus.

Javisst er det Max i Sendaks bok på bildet, eller i Spike Jonzes filmatisering. Jeg så den igjen nå i helga, det er Max og monsterne som sover in a real pile.

26 januar, 2010 17:12  
Anonymous eekageek sa ...

Jeg hadde ikke anelse om at den var blitt filmatisert! Åh, skal ses sporenstreks :D

26 januar, 2010 17:51  
OpenID livetleker sa ...

Synd du ikke var hjemme hos oss i forgårs eller når det var dette sto på trøkk. Sønnen på 22 var opprørt, - og dro oss med inn i en diskusjon. Han syntes det var vondt å lese hvoerdan disse foreldrene seriøst forsøkte å oppdra en liten dyremenneskeunge på sju måneder eller hva det var til å sove i egen seng. Vi støtter deg hele familien her.

Selv jaget jeg en nyttårsnatt for 22 år siden min treåring tilbake til hennes seng. Jeg var utslitt av å ha henne tottende og brummende inntil meg hver natt. Jeg var nemlig ekstremt gravid og klarte ikke sove med henne oppåinntil meg. Jeg jaget og jaget, og hun gråt og gråt: Jeg vil ikke jages! Vet du, - jeg angrer ennå. Hvorfor fant jeg ikke en annen løsning den natta? Tolv dager senere var sønnen ute av magen og det var igjen plass til dem i senga.

Hvorfor nevner ingen at livet er langt? Hvorfor glemmer de at unger i senga er et meget, meget kortvarig prosjekt i vår barnefattige verden? Mesteparten av livet kan vi ligge der alene uten varme unger som puster: Jeg elsker deg, mamma inn i ørene våre.

Da kan vi ha det så godt.

26 januar, 2010 18:20  
Blogger fr.martinsen sa ...

Da kan vi ha det så godt.

Og vi angrer, det er alltid øyeblikk som man ser for seg, spiller av i filmen i hodet. Min mor oppdro meg i regimet med centiliter melk og timer søvn, hun sto utenfor den stengte soveromsdøra og gråt fordi hun hadde lyst til å ta meg opp.

Og så går tiden og den store ungen min har trukket visdomstenner i dag og skal sove hjemme og vi skal campe i sengen min, hun skal sovne, jeg ligge ved siden av å lese. Se, der fikk jeg vært litt privat i dag også heldigvis! Ikke bare personlig.

26 januar, 2010 21:05  
Anonymous Kh sa ...

Dette var fint å lese, og jommenmeg var kommentarene like fine som selve innlegget. Jeg har en liten baby på bare noen uker som sover i sin egen seng ved siden av vår, mest fordi jeg er redd for at han skal havne mellom og under de store dynene til meg og pappaen. Men om morgenen, når pappaen reiser på jobb, da henter jeg ham opp i sengen til meg også ligger vi tett inntil hverandre og halvsover noen timer. Det er den aller beste delen av dagen!

26 januar, 2010 23:04  
Blogger snusmumriken.wordpress.com sa ...

Veldig enig, - og det er alt som er å si om den saken.

Og livetleker: Det ble nå folk av meg på tross av jaginga, så jeg tror ikke du trenger ha så veldig dårlig samvittighet.

28 januar, 2010 08:36  
Anonymous Einar sa ...

Veldig bra post. Fikk meg til å tenke.

Ellers håper jeg du skriver noe om JD Salinger og Catcher in the Rye - hvis du har et forhold til boka da.

28 januar, 2010 21:45  
Blogger fr.martinsen sa ...

Hvorfor kom du til å tenke på den boka? Jeg tror ikke jeg har lest den, kjenner bare navnet på den.

28 januar, 2010 22:46  
Anonymous Einar sa ...

Det med Salinger og "Catcher in the Rye" hadde ikke noe med denne saken å gjøre, bare for å avklare det.

Jeg leste bare at forfatteren JD Salinger døde i dag og tenkte instinktivt at jeg veldig gjerne skulle likt å lese noe du hadde skrevet om ham eller "Catcher in the Rye". Du skriver så innmari bra om veldig mange forfattere og verk, så håpet vel at dette kunne være en av dem.

En bra og lang nekrolog står for øvrig i The New York Times.

28 januar, 2010 23:13  
Blogger fr.martinsen sa ...

Nå så jeg det, at Salinger er død.
Takk forresten.

29 januar, 2010 07:54  
Anonymous Anonym sa ...

Hei, et interesant tema.
Til dette har eg og tilføye at mine to unger med 9 års mellomrom har fått noe ulikt "medfart" også på dette område.
Den eldste, født 1960 var under innflytelse av Nord-Norges eneste barnelege på den tiden.
Han ga meg klar beskjed om at når ungen skreik skulle eg gå ut av rommet og lukke døra.
Så skreik ungen innenfor og eg, mora utafor.
Det var i den tida at utdannelse og autoritet skulle adlydes. Ei usikker og nervøs mor hadde ikke noe og stille opp med i den situasjonen.
Min neste som kom 9 år seinere fikk krype opp i storsenga når det passa han. Og det gjorde det til hans siste år på barneskolen.
Min og vår opplevelse av dette setter ulike følelser i sving. I det første tilfelle en mektig irritasjon over en barneleges uttalelse i tillegg til at eg/vi ikke brukte sundt folkevett istedet for og høre på den "dustede" legen.
Og den herlige stunda da soveværelses-døra gikk stille opp og vi fikk en herlig liten kropp i mellom oss og alletre var lykkelige.

Som førskolelærer og kunnskap om barns utvikling og behov sliter eg fortsatt med slike uriktige avgjørelser.

30 januar, 2010 21:46  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start