fredag, januar 15, 2010

Unntatt offentlighet

Jeg var med familien min på gudstjeneste i Gamle Aker kirke julaften. Det var ikke bare for å være grei, jeg liker å sitte i Oslos eldste bygning og tenke på tiden. Men fordi jeg tidligere på dagen hadde spist kransekake med tanten min og datteren hennes tenkte jeg også på hvor umulig det var å snakke om tantes gammeltro på gud og datterens nytro på steiner, og samtidig bevare hyggen.

Tro er et av de få områdene som er blitt igjen for seg selv i det private rommet. Ut av det har onani og angst, politikk og drukkenskap tatt seg, mens troen er igjen på det stedet der de tvilende ikke skal blande seg og journalistikkens fontener lyser dårlig.

Tantes datter tror på steiner, den hun hadde rundt halsen på julaften skulle styrke evnen til omsorg, kjærlighet og lykke. Den skulle redusere egoisme, stress og spenninger, jeg overdriver ikke engang. Den innestengte ergrelsen over alt dette skjulte jeg bak noe jeg håper var et varmt smil og tok det seinere ut i googling og grappa.

Det førte meg inn i rusen og til Marianne Behns krystallhealingskole som starter 8. mars. Åpningsuka er det utforsking av første og femte chakra som foregår. Man binder seg for et chakra-år og 32.000 kroner om gangen. I løpet av fire uker det første året lærer man seg om de åtte chakraene og etter et år til, med individuell veiledning og øvingsklienter, kan man drive profesjonelt med krystaller og terapeutisk berøring. Jeg ble såpass interessert at jeg sendte Reni på BedreLiv e-post og mottok papirene. Prisen er det ikke noe å si på, det er summen på 6 milliarder som brukes til alternativ behandling hvert år i Norge som gjør at jeg ergrer meg vel så mye over journalistikken som over slektningene mine. 6 milliarder er litt mer enn pressestøtten og NRK-lisensen til sammen. Hvorfor finner jeg ikke kritisk journalistikk om Marianne Behns krystallhealingskole, hun er ikke en hvilkensomhelst alternativmesselady, men en lady som kliner seg inntil kongehuset og som får masse kosepresse når det passer seg slik.

Den som beskjeftiger seg med tro, blir stort sett overlatt til seg selv og kosejournalistikken. Enten hun har filtrert den gjennom tvil eller om hun har overgitt seg lett, om hun dekker et savn, har en protest eller har fått nye venner, om hun valgte den troen hun vokste opp med, eller rosenkvartsen. Snåsamannen mante fram noen kritiske røster og alminnelig journalistikk etter at også biskop, idrettshelt og helseminister snakket seg varme, men til hverdags ser det ut til å være et gap mellom røkla som får ha sine fornemmelser i fred og oss andre med vekttall på bok, som lar oss underholde av dem. Tankene sine om homofile får tante sjansen til å justere gjennom journalistikken. Til å forandre tankene om innvandrere får datteren mer informasjon enn det hun klarer å ta unna og gjøre seg nytte av. Når det gjelder troen får de begge ro til å gi seg hen.

Vi kaller troen et dypt personlig anliggende og lar hver og én i fred med den så lenge de tilhører majoritetstroen, den rådende kulturens gammeltro, så lenge de ikke er muslimer. De chakratro ser vi på med store øyne. Ingen spør legen om en reaksjon på at Mira Craig sier at det sies at kreft i veldig mange tilfeller forårsakes av skyldfølelse. Journalistene sitter tilbakelent og konfronterer ikke troens profeter med forskere, troen blir ikke tatt journalistisk alvorlig. Hvor blir det av den klassiske polariserte journalistikken, for, mot, for, mot i spørsmål om tro? Hvorfor blir disse spørsmålene som er vel så viktige i manges liv som stortingsrepresentantenes brevveksling, unntatt offentlighet?

Og hvorfor oppsøker ikke journalister de møtene der troen utøves og forteller oss hva som foregår der? Det er åpent og gratis informasjonsmøte om krystallhealingskolen 20. januar. Eller gå på inspirasjonsdagen til Marianne Behn 27. januar, det koster bare tusen kroner. Da lærer du hvordan du kontakter håpskraften, freden og kjærligheten. Dette er kvaliteter som forbindes med hjertechakraet. Dette syns jeg mediene skal ta seg råd til, send en journalist, det er bare å sende e-post til Reni på BedreLiv.

Denne teksten er publisert i Journalisten i dag

Her er de andre tekstene jeg har hatt i Journalisten

Jeg synger om navlelo 17. april 2008
Så sa han. Så sa jeg. 23. mai 2008
You talkin´to me? 29. august 2008
Against all odds liksom 26. september 2008
Gi meg det 31. oktober 2008
Før så jeg på tv 28. november 2008
This One`s For You 16. januart 2009
Kulturkjerring 27. februar 2009
Digitale eselører 24. april 2009
Lik i bakkene 5. juni 2009
Tjukka, feita 28. august 2009
Twitter-trigger, happy? 20. november 2009

26 Kommentarer:

Anonymous taks sa ...

Hei, jeg har mange ganger undret meg over det samme. Jeg har en følelse av at journalister underorder seg det som synes å være et alment prinsipp i vår tid, nemlig at man skal akseptere at virkeligheten ser forskjellig ut for forskjellige mennesker. Fra det enkle faktum synes det å ha vokset frem en ide om at alle måter å forstå noe på er like verdifulle. Når Mira Craig sier at kreft kommer av skyldfølelse, skal man late som om det er en gyldig forklaring på linje med andre mulige forklaringer, alle gyldige, alle med krav på respekt.
Er det iferd med å skje en alminnelig fordumming av samfunnet? En prosess hvor de mest idiotiske budskap publiseres i bokform av forlag som regnes som "anerkjente"? Og det hele til almen anerkjennelse av alle som vet bedre, i toleransens navn? MÅ vi virkelig gå rundt og late som om vi har respekt for tøvet?

15 januar, 2010 20:29  
Blogger fr.martinsen sa ...

Hei, kompliserte greier. Jeg har tenkt på det i mange år, det med den vanlige norske kristendommen og hvordan vi ikke kan snakke om den hvis vi er uenige. Før var det politikk og religion vi ikke skulle snakke om i juleselskaper, det er bare religionen som er igjen. Dvs. hvis det er kristendom, hvis det er Muhammedtegninger går debatten, men da er det for de fleste av oss noe som ikke berører våre egne følelser i så sterk grad som den evt. egne troen gjør.

Det med Mira Craig og gjengen tror jeg har sammenheng med at tøysejournalistikken dels er felt ut fra den journalistikken der man anstrenger seg for å vise frem ulike syn på saker.

Det er jo en vanskelig balansegang når man møter mennesker privat selvsagt, å angripe det i livet som kanskje betyr mye for dem, desto viktigere er det at det fins en offentlig samtale om det.

15 januar, 2010 22:50  
Anonymous Kh sa ...

Dette var godt å lese!

Jeg blir aldri lei av denne. Han får sagt det, "in the name of balance":

http://www.youtube.com/watch?v=VIaV8swc-fo

15 januar, 2010 23:08  
Blogger fr.martinsen sa ...

Ha ha, takk. Jeg kjente ikke til ham.

For balansens skyld ja, hadde det enda vært et balansekrav vi kunne arbeidet oss vekk fra, nå er det støllingen som får stå for showet alene.

"There's more to life than evidence"

15 januar, 2010 23:25  
OpenID livetleker sa ...

Takk for at du skriver om det. Jeg får grønt flass av hele alternativverdenen snart. Om jeg har undret meg over at det er så få kritiske røster! Kanskje journalistene tror på det selv. Jeg mener, det gjør jo Ballo og Hansen og you name it. I gamle dager trodde barn på spøkelser, og foreldrene fortalte at de ikke fantes. Nå forteller elevene meg (mange elever!) at mamma og pappa tror på spøkelser, og snart kommer Åndenes makt på besøk. En venn var i barnebursdag for en stund siden. Han sto og småsnakket med en annen pappa. Denne fortalte at de hadde hatt litt å gjøre i det siste, for de måtte ommøblere og flytte guttungen inn på et annet rom. OK, sa min venn. Har han fått større rom nå da? Nei, da. Han kunne ikke bo der fordi rommet var hjemsøkt.

Og samtidig forteller legeforeningen oss i en publikasjon at man vet at de som blander alternativ kreftbehandling med skolemedisin har større dødelighet enn de som holder seg unna healingen, stenene, steppegresset, Snåsamannen ...

At jeg gidder bli så forbanna! Det handler visst om innestengt sinne. På jobben kan jeg knapt komme med et kritisk input før noen forteller meg at vi må ha repspekt for hverandres tro: Du tror ditt, og vi tror vårt. Når en naturfaglærer vil kurse elevene i astrologi, da skal de salige ha takk.

Puh, det var godt å få det ut.

Thank you!

15 januar, 2010 23:43  
Anonymous KristinA sa ...

Veldig godt observert og skrevet, både av den ene og den andre.

Sånne alternative saker og ting er først og fremst for folk som aldri helt fikk tatt seg sammen og lest fysikkleksene, men heller lagde seg sine egne forklaringer. Rett og slett. "Evidence isn't everything" som det ble sagt her. Eller - "Jeg sier nei til faktatyranniet" som en Frp-er sa i valgkampen i høst.

16 januar, 2010 01:09  
Blogger fr.martinsen sa ...

Faktatyrraniet, du, den fikk jeg visst ikke med meg da replikken falt.

Hvorfor har det blitt sånn som livetleker beskriver over her. Det har jeg ikke kunnskaper nok til å svare på, men spørsmålet er viktig. Og det er lov å prøve å tenke høyt.

Det virker som det er enighet om at etterhvert som kirken delvis har mistet grepet så har mange søkt seg til alternative troer, som steiner. Det ser ut som noen ønsker seg noe "større" i livet. Akkurat det har jeg vanskeligheter med å skjønne, jeg syns livet er svært nok som det er. Jeg kan lettere forstå at man ønsker å tro på et liv etter døden, det trøstende i det.

Det irriterer meg forresten at det presenteres så lite statistikk om folks tro, vi leser mer om at kirkene står tomme, det vet vi, men hva tror folk. Jeg husker en gammel statistikk, der det viste seg at det var like mange som trodde på spøkelser som at Jesus sto opp fra de døde, husker ikke prosentandelen.

Så tenker jeg at det med at individet står sterkere i vår tid antakelig styrker den følelsen av at vi må respektere hverandres tro.

Men, at all denne underholdningsindustrien dukker opp, tv-programmer og også avisartiklene som behandler historiene som nettopp det, enkelthistorier vi kan underholdes av, som ikke skal settes inn i vanlig journalistisk praksis, styrker jo følelsen mange folk har av at det ene er like greit som det andre.

16 januar, 2010 13:10  
Blogger Baluba sa ...

Er det dessverre ikke så enkelt som "the world wants to be deceived,so let it be deceived" ?

16 januar, 2010 14:39  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg tror ikke vi har noe annet valg enn å forsøke å spre fornuften.

16 januar, 2010 20:54  
Anonymous saccarina sa ...

Jeg fikk med meg 15 sekunder av Marianne Behn i dag, hun satt i studio og forklarte hvorfor det hjelper å tenke positivt, det er fordi de positive tankene har høyere frekvens. Det er når jeg hører slikt at jeg virkelig blir irritert. Greit nok om hun hadde sagt at det bare er slik. Da kan folk forholde seg til det, og bestemme seg for om de tror hun har rett eller ikke. Og jeg kan tro at hun kanskje bare er villfaren og litt enkel. Men når hun prøver å forkle svadaen med vitenskapelige termer blir det til humbug. Det er ikke greit.

17 januar, 2010 00:33  
Blogger fr.martinsen sa ...

Hjelpe meg, hvor var dette? I det programmet på TV-Norge?

17 januar, 2010 00:55  
Anonymous taks sa ...

Jamen frekvenser er veldig viktig, også energier da, dem er det mange av, også må vi ikke glemme svingningene dere hvis de bare harmoniserer med energiene vet dere da er alt mulig....
Julian Huxley sa en gang noe slikt som: der utrolig at hele et enormt byggverk som kirken, er basert på det enkle faktum at menneskene ikke kan forsone seg med sin egen dødelighet! (fritt etter hukommelsen)
Men hvorfor dette tilsynelatende behov for å flykte fra kunnskapen og den enkle fornuft?

17 januar, 2010 11:53  
Anonymous taks sa ...

ved nærmere ettertanke flykter jeg jo også selv fra virkeligheten fra tid til annen. Det er bare det at jeg vet jeg gjør det...

17 januar, 2010 11:55  
Anonymous Steinar Vindsland sa ...

Ikke helt nyreligiøst, men i hvert fall et forsøk fra en ateist på å gå inn i virksomheten til en av Norges mest kjente mirakelpredikanter:
http://www.fvn.no/tema/livet/article733901.ece

19 januar, 2010 15:10  
Anonymous Heidi sa ...

Jeg er kristen og studerer religionsvitenskap, og sitter med et veldig annerledes bilde av samfunnet enn det du presenterer her.

Vestlig ateisme oppfattes i dag som den nøytrale normen, mens religionen enten skal kritiseres eller dyttes aktivt inn i den private sfære der den (visstnok) hører hjemme. Men skal religionen få en mer eksplisitt fremtredende plass på den offentlige arena, som f.eks. gjenom økt kritisk journalistikk, må kritikerne akseptere at religionen da også vil gjøre seg gjeldende på andre områder og måter der de mest sannsynlig ikke ønsker den.

20 januar, 2010 15:29  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg ser ikke det som en nødvendig konsekvens, at enten er kristendommen i det private rom i fred eller i det offentlige rom der det blir mer journalistikk på den men at den gjør seg gjeldende på andre områder, som du sier.

Så lenge man ikke går på enkeltpersoner syns jeg det bør gjøres journalistikk på mye av det som tilhører det vi tenker på som det private rom.

20 januar, 2010 19:41  
Anonymous Heidi sa ...

Nå mener jeg i utgangspunktet at religionen ikke tilhører det private rom i vårt samfunn, og at det aldri har vært et vanntett skille mellom den private og offentlige sfære. (Det er min personlige oppfatning at det heller ikke bør være et slikt skille, og da mest fordi det ikke vil være mulig å gjennomføre.)

Forestillingen om at religion tilhører den private sfære, er mer basert på den moderne forestillingen om at det bør være et skille mellom det offentlige og det private/religion, og at sammenblandinger er noe som kjennetekner mindre utviklede samfunn, enn noen faktiske data som viser at det er slik.

Med det sagt, sett at religion tilhørte den private sfære, på alle måter, hvordan kan du legitimere å åpne den private sfære for offentligheten uten at offentligheten ikke også skal åpnes for det som tenkes å tilhøre den private sfære, her religionen? Jeg får umiddelbart assosiasjoner til kvinnekampen, og hvordan politikken lenge har styrt kvinners liv uten at kvinner har kunnet styre politikken. Slik ville det også blitt for religiøse utøvere om denne åpningen kun skulle være ensidig. Særlig om den offentlige sfære også skal være sekulær (noe den jo heller egentlig ikke er, men vi liker å tro det).

Men så forstår jeg heller ikke at du mener at religionen er unntatt offentligheten, for jeg ser stadig religionskritiske artikler i både aviser og tidsskrifter. Kanskje det har noe å gjøre med at vi legger større merke til det vi er uenig i enn motsatt? Ikke for det, når vi ser utelukkende på selve alternativbevegelsen var den lenge oversett av religionshistorikere, og det er først nå nylig den er begynt å bli studert som religion. Det kan godt være at samfunnet som helhet, deriblant journalistene, henger etter og ikke ennå har begynt å betrakte alternativbevegelsen som religion - og dermed ikke vender det samme kritiske blikket mot den som de mer etablerte religionene. Det er i så fall verdt å være kritisk til.

21 januar, 2010 13:46  
Blogger fr.martinsen sa ...

"Unntatt offentlighet" var et retorisk poeng som prøver å peke på det jeg mener er et misforhold mellom de sakene journalistikken holder for viktige, som politiske beslutningsprossesser, økonomi, der man automatisk blir høy og mørk hvis et dokument er unntatt offentlighet og andre spørsmål som religion som påvirker mennesker like mye men som ikke behandles med samme faglighet, ofte.

Det er endel av det du skriver jeg ikke skjønner, f.eks dette:

"Jeg får umiddelbart assosiasjoner til kvinnekampen, og hvordan politikken lenge har styrt kvinners liv uten at kvinner har kunnet styre politikken."

Slik er det da ikke?

23 januar, 2010 02:50  
Blogger Titta sa ...

"Journalistene sitter tilbakelent og konfronterer ikke troens profeter med forskere"

For forskerne driver med samfunnsgagnlige og viktige saker som f.eks. dette:

"Nå hevder nederlandske forskere at du også kanskje vil føle deg mettere etter et komplekst luktende måltid, enn ved måltider med færre luktkomponenter i aromastoffene, i følge magasinet New Scientist.

Studien er publisert i Oxfordtidsskriftet, Chemical Senses."

http://www.forskning.no/artikler/2010/februar/242324

14 februar, 2010 09:20  
Blogger fr.martinsen sa ...

Nå, du får meg nok ikke så lett med på kor om unyttig forsking. Hva som fører til metthetsfølelse er da ikke unyttig å forske på.

14 februar, 2010 14:24  
Blogger Titta sa ...

"Jeg er visst havnet på en feil klode. Her er så underligt"
(Sit.: Obstfelder)

Jeg var nemlig ikke forberedt på at du syntes at den slags forskning er nyttig...

Jeg har ellers ikke lagt merke til at det finnes kor om unyttig forskning, jeg er følgelig verken med i et slikt, eller prøver å rekruttere deg.

Men jeg syns det er mye tøvete forskning, ja. Og mye tøvete tro.

Imidlertid blir jeg mye mer provosert av forskeres skråsikkerhet enn av troendes. Det henger sammen med at forskningsbasert behandling har skadet meg, mens troende mennesker med stor omsorgsevne har lindret og leget meg.

14 februar, 2010 17:08  
Blogger fr.martinsen sa ...

Hei.
Jeg mener det er en vesensforskjell mellom forskning og tro og min opplevelse er ikke at forskere er skråsikre, men kanskje at journalistikken om forskning fremstiller den noe bastant?

Jeg vet ikke hva du legger i forskningsbasert behandling, men jeg vil tro at behandling basert på forskning, som mestparten av behandling heldigvis er etter min mening, kommer an på hvordan den enkelte lege klarer å tolke alle de ulike og ikke entydige signalene kroppen kan gi?

14 februar, 2010 22:51  
Blogger Titta sa ...

Jeg synser og mener og tror en masse hva angår autoriteten til forskning og vitenskap generelt - bygget på det aviser og andre medier formidler. Det spretter stadig opp forskere som hevder et eller annet med stor autoritet, og så spretter det opp andre som med like stor autoritet mener noe annet. Og så er der rare uttalelser, som for eksempel ledren i Ernæringsrådet, Haakon Meyer, som i Dagbladet 23. januar i år uttaler: "Problemet er at vi i dag ikke vet hvilke stoffer i frukt og grønt som virker forebyggende". Hvorfor i all verden det skal være et problem, begriper ikke jeg! Dersom problemet hadde vært at det gjennom sprøyting etc. var tilført skadelige stoffer i matvarene, da ville det være nyttig at forskere fant ut hvilke stoffer det var, og også hvordan identifisere dem for å sørge for at infisert frukt og grønnsaker ikke ble sendt ut på markedet som ernæringsmessige ulver i fåreklær.

Når det gjelder helse har jeg omfattende erfaring med, og også ommfattende kunnskaper om, psykiske og psykosomatiske lidelser - alt utprøvd på eget sinn og egen kropp gjennom ca. 25 år. Lungeeksperten satte meg på livslang medisinering, gastroeksperten likeså, mens psykiaterne dels tvang, dels truet, dels lokket meg til å stappe i meg piller - og avfeiet alle mine motforestillinger med at dette visste de faktisk - uten skygge av tvil - at jeg måtte ha, og minst ett medikament resten av livet.

Nå er jeg medisinfri. Skadet og sliten, og må leve innenfor ganske strenge begrensninger. Men jeg har aldri før i mitt liv vært så hel og på plass i min kropp og mitt sinn som nå.

Men for all del: Der er fantastiske og nyttige resultater av forskning, ikke minst på helsefeltet. Det er bare ikke lett å skille klinten fra hveten i et felt som samtidig i så stor grad er blitt et kjempemarked for kjempeprofitter.

15 februar, 2010 09:28  
Blogger fr.martinsen sa ...

Nja, du er et individ, som møter andre individer som behandlere, dette sier ikke så mye om forskning, mer om individer, som alltid er feilbarlige.

16 februar, 2010 01:16  
Blogger Titta sa ...

Ja. Dersom en bruker seg selv som eksempel kan en alltids avfeies slik. Dersom en ikke har egenerfaring, og ikke spesialistutdanning, har en jo ingen legitimitet whatsoever. Men dersom en bedriver forskningsbasert anvendt vitenskap i behandling som går fryktelig galt, da er det bare en menneskelig feilbarlighet.

Det vrimler av enkeltindivider som lever forkrøplete liv etter å ha blitt utsatt for skråsikkert utøvde 'forskningsbaserte, vitenskapelige metoder'.

Jeg har som sagt mye teoretisk kunnskap, også fra fagfeltet, og jeg har ikke bare min egen historie, men mange andres, samt observasjoner av medlidende mennesker gjennom år å bygge min dype mistro til vitenskapeligheten av psykiatrien på.

Men jeg forstår jo at du uansett har bestemt deg for at slike som meg er så oppfylt av sine egne krenkelseserfaringer at våre meninger mangler tyngde og relevans.

Jeg skulle ha visst bedre enn å legge inn kommetar her med personlig erfaringsmateriale som element.

'Se det fikk Fanden fordi han var dum/ og ikke beregnet sitt publikum' (Peer Gynt).

16 februar, 2010 08:21  
Blogger fr.martinsen sa ...

Ja. Det har du nok rett i.
Slik kan det gå.

16 februar, 2010 22:39  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start