torsdag, januar 14, 2010

Å snakke til oss

Jeg har likevel lyst til å rapportere at jeg var på utflukt i helga.
Den startet på Åpent Bakeri rett overfor Litteraturhuset der jeg satt og ventet og tenkte på at det var en stor konsentrasjon av store pelsluer med klaff der, av denne typen og denne typen liksom,
båret av f.eks menn som ser ut som de er fremgangsrike teaterinstruktører. På trikkestoppet mitt ved Olaf Ryes plass er det mer ullue som gjelder.

Vi skulle på kunstutstilling

Vi gikk på Standard for å se hva Gardar Eide Einarsson, Matias Faldbakken og Marius Engh hadde lagd og tenkt på. Eller hva vi kunne komme til å tenke på, evt. føle når vi så på det de hadde lagd.

Sjekk forresten Store norske leksikon sitt oppslag på Marius Engh.
Er leksikonet egentlig et kunstverk selv? Det ser ikke ut som et leksikon i alle fall og nå skal det legges ned hvis ikke staten gir penger ettersom faglighet koster penger ifølge William Nygård.

Standard har ikke dørskilt. Man må vite at det er et galleri der fra før for å skjønne at det går an å åpne døra og gå inn,

Hei! Her er du velkommen!

Det var ikke akkurat sånn. Det var tomt der inne, ikke et menneske bortsett fra oss, et tomt rom med 4 utstilte objekter i, her kan du se dem på galleriets egen side, de 4 objektene fotografert fra ulike vinkler. Vi begynte automatisk å hviske,
vi ville vel ikke være til auditivt bry.



Vi var i trøbbel, det var så tomt der, et postkort, en gråmalt flate,
et grått hjørne i metall, en innrammet sekk med tusj på. Jeg prøvde å komme på hva jeg har hørt Matias Faldbakken si om de tusjingene og søppelsekkene før, men jeg klarte ikke å hente opp noe, ingenting, annet enn at det var noe jeg på et tidspunkt syntes var interessant med det han snakket om. Arkene som lå i vinduskarmen og hørte til utstillingen var ikke til hjelp for oss.

"Enghs verk, A dogs name, er en remake av en rampe som på et ikke nærmere navngitt sted i Oslo ble montert for å unngå at biler ripet opp veggen i innkjørselen. Dette resulterte imidlertid at det var bilene som fikk riper og ikke veggen. Klossen eliminerte altså ikke problemet men forflyttet objektet for ripedannelse."

Men det visste ikke vi

Det vet jeg nå fordi jeg leste Kjetil Røeds anmeldelse i Kunstkritikk. Han skriver også "Selv om utstillingen virker tørr og hard ved første øyekast er det en gjennomgående humoristisk tone her. Pressemeldingen er rett og slett en parodi på de manual-aktige og intrikate pressemeldingene Standard er blitt så kjent for."

Er det da umulig å komme inn i denne kjernefamilien?

Vi har ikke lest standardpressemeldingene før, vi kjenner ikke den intrikate tradisjonen.

Det var ingen galleriansatt bak et skrivebord,
ingen å si hei til,
ingen som stakk hodet ut bak hjørnet og nikket til oss.

Jeg var på tur med min venninne. Hun hadde kaninpelsluen sin på, hun fikk den av søsteren sin for noen år siden, veldig fin.
Venninnen min har et elskelig vesen og ganske mange kulturelle vekttall bak seg, hun burde ikke kunne støte en gallerimann fra seg, som jeg kunne gjort med mitt mutte, uflidde vesen.

Hun stakk hodet rundt det hjørnet der vi skjønte at det nesten måtte være et menneske og spurte om gallerimannen kunne gi oss noen stikkord til hjelp i utstillingen? Muligens?

Han kunne ikke det

Nå var det dagen etter åpningen, summing og drikking og latter var gått over.

Han sa:

"Nei, jeg kan ikke gi dere en guiding akkurat nå, jeg har en deadline. Men dere er velkomne til å være her så lenge dere vil og se om dere får den til å snakke med dere."

Jeg ble så irritert av den ugjestmilde, utilgjengelig følelsen at jeg satte i gang det eneste redskapet jeg hadde for hånden, det lille mini videokameraet mitt og jeg begynte å veive med det mens vi ikke lengre hvisket kanskje men hveste lavt til hverandre.

Untitled from fr.martinsen on Vimeo.


Vi gikk

Vi drakk tyrkisk eplete og spiste omelett til formiddagsmat og gikk på åpningen av Ivan Galuzins utstilling og så på pelsluer av denne typen og denne typen og jeg tenkte meg at den siste tilhørte tanten eller mor og jeg så på kunstig mugg og avbildninger av folk som fikk meg til å tenke på dem Mette Hellenes tegner og så negleavklipp og det liker jeg godt, jeg skulle ønsket meg store hauger av negleavklipp, jeg liker å kjenne en antydning av vemmelse.

0 Kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start