mandag, januar 11, 2010

Jeg er sitert

av Wencke Mühleisen på side 3 i dagens Klassekampen.
Sånt blir man, i alle fall jeg, oppkvikket av.

Hun skriver om mottakelsen av Min Kamp:

"Det er ett trekk ved mange av anmeldelsene av romanene som fascinerer meg: en slags gjentatt engstelse for at det selvbiografiske, de etiske dilemmaene knyttet til utleveringen av navngitte personer og beskrivelsene av det trivielle og det private, skal besmitte de estetiske kvalitetene ved romanprosjektet.

Dette kommer til uttrykk i form av forsikringer om og insistering på at det slettes ikke er det selvbiografiske som er interessant, ei heller beskrivelsen av det private, heller ikke eventuelle meningsytringer om mannsrollen, eller trekk ved samtiden, men i stedet det kunstneriske i form av distansering til virkeligheten gjennom estetiske, litterære virkemidler. Som for å verne prosjektet fra en potensiell trivalisering, feminisering?

Her to eksempler på denne tendensen i kritikernes resepsjon:
"Det er Knausgårds intenst sultne prosa som er lesningens motor, og ikke detaljene fra den nedgrisede stua faren døde i, fortellerens innbilte dårlighet eller forholdet mellom litteratur og virkelighet",
skriver Trond Haugen i Dagsavisen,
mens Audun Lindholm følger samme spor i Morgenbladet: "Det er denne presise dvelingen ved stemningsskifter og blikket på omgivelsene vi setter slik pris på, ikke analysen av Sverige eller mannsrollen."

(...)

"Det er gode grunner til å hevde at en distinkt kunstnerisk kvalitet ved Knausgårds romanserie er det livlige engasjementet, diskusjonene og den sosiale utveksling mellom lesere som dette prosjektet avstedkommer. Verket er ikke begrenset til teksten, kritikernes kriterier eller til forfatterens forsikringer, men blir til i lesningen samt hele tekst- og taleproduksjonen rundt verket som en sosial hendelse. På denne måten har romanen om virkelighet en virkelighetseffekt.

På bloggen "froemartinsen" kom jeg over en kommentar om hva som fascinerer henne ved Knausgård og samtidslitteraturen:
"Den største drivkraften min til å lese er trangen til å vite hva andre tenker, hva de gjør, hvordan de lever livene sine, hvordan de takler situasjoner. På den måten forstår jeg mer av andre mennesker i verden og jeg utvikler alternative tankemønstre."

Eller som Knausgård uttaler i et intervju i den svenske avisen Dagens Nyheter: "Kanskje trivielt og trist, men det er jo det livet vi lever. Og om man ikke kan skrive om det, hva kan man da egentlig skrive om?"


Jeg trengte et skillebilde her, mellom Mühleisens tekst og mine lenker. Jeg lette etter Malena Mazzas fotografier fra boka Senza babysitter som jeg syns illustrerer Knausgårds 2. bok godt, men jeg fant ingen av dem. Derimot et av samme fotograf, men som er i den helt andre leia.

En annen tekst jeg skrev om min opplevelse av Knausgårdbøkene
Han snek seg inn i denne også

0 Kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start