torsdag, oktober 22, 2009

Denne dagen

Jeg er så heldig, nå booket jeg akkurat billett til Vanessa Redgrave som skal spille The Year of Magical Thinking i St. John Divine Cathedral, en gang bare og det er på mandag og dit skal jeg. Den boka som stykket er basert på gjorde inntrykk på meg og jeg har skrevet om den flere ganger i blggen her.

Men mer om det tirsdag tenker jeg. (Dessuten skal jeg på Merce Cunningham memorial service onsdag, tenk at det er mens jeg er her.
Og Cocksuckers blues lørdag, den blir sjelden spilt, men senere senere,
jeg er bare så glad for det med de billettene og den flaksen jeg har med timingen på dette oppholdet)


I dag har jeg spist her, american cheese, grilled with bacon and tomatoes,
2 glass ferskpressa appelsinjuice ved den svarte glassbaren med svært lær og blank stål rundt om, servert av en mager ikke altfor sprudlende servitør på 45 med lyst hår og hestehale og svart cap.


Det var selvsagt pga av denne at jeg gikk inn.
Det var 24 grader i sted, jeg gikk over på det skyggefulle fortauet,
litt varmt med strømpebuksa.

Nå skal jeg på Meredith Monk på BAM, noe jeg bare er halveis åpen for. Men man skal prøve nye ting, right? Åpne opp, Åpne opp. Nå stikker jeg.

2 Kommentarer:

Anonymous tb sa ...

Meredith Monk?! Heldiggrisen.. det blir sikkert veldig bra!

23 oktober, 2009 11:15  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg elsket henne ikke slik som resten av publikum gjorde, alle elsket visst bortsett fra meg. For meg ble det for mye gjentagelse av den samme lyden, en avbrutt jodlelyd.

Men hun hadde en fin brummelyd. Og det var mektig når koret sang på sidene av salen vi satt i.

Og kjedelige bevegelser, som de man gjorde i gymsalen når vi skulle vokse til et tre. Jeg tror det var litt yoga.

Og hvorfor må de gå på scenen med strakte vrister og haka frem, som for å si: Dette er kunst. Som Juni Dahr i den svabergfilmen.

Jeg beklager mangelen på entusiasme.

Jeg fikk lyst til å trene mer da jeg så at hun kan sitte lenge med beina rett frem og rett rygg og synge.

Jeg likte best snakkingen etterpå. Hun satt på scenen og snakket med en kurator og så kunne folk komme frem og spørre.

Jeg elsket henne da hun sa at hun ble lei ironi, kan ikke folk bare gå rett til saken, si det som det, vi har ikke tid: We're gonna die!

24 oktober, 2009 05:51  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden