Waste not

Fordi jeg selv har stor glede av å være omgitt av tingene mine og samtidig gjerne vil ha færre av dem men har problemer med hva jeg skal gjøre med alt det jeg har ladet med mening men ikke trenger lengre, interesserer jeg meg for hva andre gjør - med ting.


I New York på MoMa er det en utstilling "Waste not" der sønnen (kunstneren Song Dong) gjorde en avtale med moren
(Zhao Xiangyuan) som hadde bodd i det samme huset i 60 år at han skulle lage en utstilling av tingene hennes.
På den måten ville de ikke bli helt borte.

MoMa sin side om utstillingen med en liten film om hvordan den ble satt opp og New York Times sin artikkel om utstillingen,
med fint slideshow.

Zhao Xiangyuan kastet ikke knapper, tau som ble ryddet i små kveiler, ødelagte klokker. Det er i utstillingen alt sammen,
sammen med fru Xiangyuans kjøleskap og seng.

"When Mr. Song's father died, in 2002, his mother was inconsolable. She continued to live in the jammed Beijing house, throwing nothing away and obsessively bringing more stuff in it, as if continuing to feather a nest for a now-absent family. And despite the fact that surrounding area was threatened with destruction, she would make no move that entailed parting with her possessions."


Min strategi har vært å brenne dem (tingen forsvinner)
eller sende dem til Afrika (langt vekk fra meg).

Det er noe umodent ved det, jeg ser det

Samtidig, jeg får gjort noe det kunne vært verre.
Den hullete T-skjorta som ble kjøpt i Stockholm og som minner om måltider og kjøreturer, skulle den ligge og råtne på Grønnmo?

Nei

I peisen med den.
La T-skjortemolekylene gå i oppløsning og bli til røyk.



"Finally, in 2005, Mr. Song proposed that they turn the accumulated junk into an art project. In this way, he argued, nothing would be discarded and lost; everything would be meaningfully recycled and preserved. His mother agreed to this and they emptied the premises.

Then, in an exhibition space in Beijing, they sorted its contents into the kinds of meticulous piles and groupings seen at MoMA: stacks of neatly folded shirts, clusters of bottles and cans, groupings of stuffed animals and so forth, arranged in and around a dismantled section of the original wood house.

As a finishing touch, Mr. Song created a neon sign reading, 'Dad, don't worry, Mum and we are fine,' and hung it over the installation."


Jeg har kvittet meg med mye på mer vanlige måter, loppemarkeder og sånn. Da jeg flyttet fra stort hus til bittelite hus og kvittet meg med 2/3 av det jeg hadde, f.eks bøker. Men det er mye man får med seg i løpet av et liv og det er fortsatt for mange ting her og nesten ingen lagringsplass. Det er barneklær og duker.

For mange

Altfor mange.

Alt dette minnet meg om Ilya Kabakov og utstillingen hans på Museet for Samtidskunst oppe på loftet: Søppelmannen – mannen som aldri kastet noe. Jeg finner ikke noe fint som er skrevet om den eller et fint bilde dessverre.