Hverdagslig språk
"Å skrive med stil er å gi seg til kjenne som opphav til ordene, det er å gjøre krav på ordene som sine egne" Anders Johansen
Tilfeldigheter gjorde at jeg har lest Nils Christies "Små ord for store spørsmål" og Anders Johansen "Samtalens tynne tråd" rett etter hverandre. Pussig, for de handler delvis om det samme og noe jeg er trassig opptatt av: Å bruke vanlige ord når man skriver.
Jeg blir mistenksom når folk ikke gjør det. Hvem pynter du deg for, tenker deg, er det kollegene dine, det burde det ikke være hvis du later som du skriver til meg.
Å bruke vanlige ord gjør at man ikke ekskluderer andre eller gjør det lettvint for seg ved å adoptere en annens språk. Det er risikabelt, det kan tenkes teksten ikke blir lagt sånn vekt på som den kunne fortjent. Jeg likte begge bøkene, men selv jeg, som syns det jeg syns, tok meg i å tenke at de ikke var ordentlige og seriøse tekster, jeg liker ikke å innrømme det.
Det er en stor fordel ved å tvinge seg til å bruke sine egne ord, det er lettere å tenke med dem mens man skriver. Men det er vanskelig å tenke, hva er det egentlig jeg mener? Det fins ord som jeg kan, eller kan jeg egentlig diskurs og eklektisk helt innerst inn. Nei, jeg kan de ordene på en overfladisk måte. Når jeg bruker de vanlige ordene får jeg en mer direkte kontakt til det jeg prøver å tenke på.
Før hadde jeg det sånn med å skrive for hånd, selve det å føre pennen og det at det tok lengre tid enn på maskin gjorde at jeg tenkte bedre. Jeg måtte skrive arket om igjen mange ganger for å få orden på alle innskytingene som kom med etterhvert og når jeg gjorde det kom det kanskje en ny tanke som utvidet setningen jeg først hadde skrevet. Nå skriver jeg alt på nett, jeg er blitt vant til det. Men jeg leser over og endrer mange ganger. Til slutt må jeg av og til publisere før jeg er helt ferdig, jeg er blitt mett av å se teksten i samme rute. Når jeg har publisert ser jeg småting som skal endres.
Anders Johansen:
"Når jeg skriver, skjer det ofte at det stanser opp for meg ved et lite problem. Da er det om å gjøre å ikke stange seg fast. Jeg må kunne slippe taket et øyeblikk, foreta meg noe annet, litt på siden, men uten direkte å forlate problemet. Det er da jeg skjenker meg en kopp kaffe eller tenner en sigarett. Virkningen av slike stimulanser beror ikke så mye på de fysiologiske reaksjonene, som på muligheten for å lette på trykket med et moment av ganske svak distraksjon.
Dette er ni-til-fire-effekten i mikroversjon: Ingen egentlig avbrytelse, men en liten unnvikelse nå og da, et påskudd for å holde seg litt svevende en stund; ofte er det ikke mer som skal til før det løsner."
og
"Metodelitteraturen berører ikke spørsmålet om hva som skjer når vi skriver. Tilsynelatende går den ut fra at dette er et rent formidlingsarbeid, som tar til etter at kunnskapen er etablert:
Da skriver man stoffet ut, da skriver man tankene sine ned - som om stoffet kunne foreligge, fullt gjennomtenkt, på forhånd, og som om ingen ting avgjørende skjedde mens vi skrev."
En ulempe ved å lese mye og blogge er at det er så mye jeg har lyst til å sitere fra bøkene. Da blir det for langt, jeg ender ofte med å tenke at jeg skal skrive om dem seinere en gang sånn at jeg kan gi et mer fullverdig inntrykk av tekstene og så blir det liggende uferdige bloggpostbøker i bunker.
Sånn, nå skal jeg sette de to bøkene inn i hylla.
Begge er bøker som skal få bli i huset mitt. Om en stund skal jeg ta dem ut igjen og lese om igjen alt det jeg har satt strek ved fordi det fikk meg til å tenke på noe jeg syntes var viktig.
Tilfeldigheter gjorde at jeg har lest Nils Christies "Små ord for store spørsmål" og Anders Johansen "Samtalens tynne tråd" rett etter hverandre. Pussig, for de handler delvis om det samme og noe jeg er trassig opptatt av: Å bruke vanlige ord når man skriver.
Jeg blir mistenksom når folk ikke gjør det. Hvem pynter du deg for, tenker deg, er det kollegene dine, det burde det ikke være hvis du later som du skriver til meg.
Å bruke vanlige ord gjør at man ikke ekskluderer andre eller gjør det lettvint for seg ved å adoptere en annens språk. Det er risikabelt, det kan tenkes teksten ikke blir lagt sånn vekt på som den kunne fortjent. Jeg likte begge bøkene, men selv jeg, som syns det jeg syns, tok meg i å tenke at de ikke var ordentlige og seriøse tekster, jeg liker ikke å innrømme det.
Det er en stor fordel ved å tvinge seg til å bruke sine egne ord, det er lettere å tenke med dem mens man skriver. Men det er vanskelig å tenke, hva er det egentlig jeg mener? Det fins ord som jeg kan, eller kan jeg egentlig diskurs og eklektisk helt innerst inn. Nei, jeg kan de ordene på en overfladisk måte. Når jeg bruker de vanlige ordene får jeg en mer direkte kontakt til det jeg prøver å tenke på.
Før hadde jeg det sånn med å skrive for hånd, selve det å føre pennen og det at det tok lengre tid enn på maskin gjorde at jeg tenkte bedre. Jeg måtte skrive arket om igjen mange ganger for å få orden på alle innskytingene som kom med etterhvert og når jeg gjorde det kom det kanskje en ny tanke som utvidet setningen jeg først hadde skrevet. Nå skriver jeg alt på nett, jeg er blitt vant til det. Men jeg leser over og endrer mange ganger. Til slutt må jeg av og til publisere før jeg er helt ferdig, jeg er blitt mett av å se teksten i samme rute. Når jeg har publisert ser jeg småting som skal endres.
Anders Johansen:
"Når jeg skriver, skjer det ofte at det stanser opp for meg ved et lite problem. Da er det om å gjøre å ikke stange seg fast. Jeg må kunne slippe taket et øyeblikk, foreta meg noe annet, litt på siden, men uten direkte å forlate problemet. Det er da jeg skjenker meg en kopp kaffe eller tenner en sigarett. Virkningen av slike stimulanser beror ikke så mye på de fysiologiske reaksjonene, som på muligheten for å lette på trykket med et moment av ganske svak distraksjon.
Dette er ni-til-fire-effekten i mikroversjon: Ingen egentlig avbrytelse, men en liten unnvikelse nå og da, et påskudd for å holde seg litt svevende en stund; ofte er det ikke mer som skal til før det løsner."
og
"Metodelitteraturen berører ikke spørsmålet om hva som skjer når vi skriver. Tilsynelatende går den ut fra at dette er et rent formidlingsarbeid, som tar til etter at kunnskapen er etablert:
Da skriver man stoffet ut, da skriver man tankene sine ned - som om stoffet kunne foreligge, fullt gjennomtenkt, på forhånd, og som om ingen ting avgjørende skjedde mens vi skrev."
En ulempe ved å lese mye og blogge er at det er så mye jeg har lyst til å sitere fra bøkene. Da blir det for langt, jeg ender ofte med å tenke at jeg skal skrive om dem seinere en gang sånn at jeg kan gi et mer fullverdig inntrykk av tekstene og så blir det liggende uferdige bloggpostbøker i bunker.
Sånn, nå skal jeg sette de to bøkene inn i hylla.
Begge er bøker som skal få bli i huset mitt. Om en stund skal jeg ta dem ut igjen og lese om igjen alt det jeg har satt strek ved fordi det fikk meg til å tenke på noe jeg syntes var viktig.
innlegg av fr.martinsen på
20:10
3 Kommentarer:
Jeg tror jeg er mer opphengt i setningsstruktur enn i ordvalg. Jeg har ikke noe imot at folk bruker noen vanskelige ord i ny og ne, så lenge ordene kommer naturlig og det er tydelig at forfatteren har en klar mening med å bruke dem. Dårlige setninger har jeg mye mindre tålmodighet med, og særlig sånn passivspråk (i forhold til god flyt er det av største viktighet at en aktiv språkform benyttes, og at setninger som denne i all hovedsak unngåes - urg). Nynorskbrukere har en stor fordel der, siden nynorsk legger opp til et aktivt språk med et handlende subjekt. På bokmål synes jeg det er altfor lett å gli inn i noe som høres bra og formelt ut, men som egentlig bare er språklig giddalaushet. Jeg sliter ofte med det når jeg skriver bokmål.
Jeg husker forresten at Hilde Sandvik i BT en gang sa at når hun får kronikker fra akademikere, så er det ofte helt tydelig at de egentlig er skrevet for kolleger, ikke for avisleserne. Jeg tipper det gjelder i mange andre sammenhenger også.
Takk for to gode boktips. Jeg liker særlig det siste sitatet fra Anders Johansen, men nå er jeg også spesielt fascinert av sammenhengen mellom å skrive og tenke: alle tanker, resonnementer og ideer som eksisterer fordi vi skriver (og leser, lærer og inspireres av hverandres tekster).
Her er to sitater til som kan passe dere:
"Å skrive litterært er å skrive med stil. Det er å anrette noen rytmer og intensiteter i språkføringen sin, for å angi en tone. Hva jeg prøver å skrive med stil, skal leseren nærmest kunne høre for sitt indre øre, som en stemme."
Og,
".. å skrive er å tenke på en særlig anstrengende måte."
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden