Sur 8.mars-tale
En av de tingene som får meg sur er når noen skal fremheve egen smartness som kvinne ved å si: Vi snakker ikke om mann-og-barn, altså. Eller når noen surker over andre som bare kan snakke om mann-og-barn og eksemplet er alltid det samme det samme,
de som snakker om mann-og-barn snakker om bleiepriser. Som om alt det som skjer inne i hjemmet og med de som bor der bare kan behandles på den mest konkrete og kjedelige måte?
Forsåvidt er bleiepriser et like relevant/kjedelig tema som å snakke om hvor mye han måtte gi for den i-phonen, men der er vi ikke så raskt ute med å klakke ned hverandre.
Kom igjen folkens, tør nå å ta plass med de gamle kvinnfolkaktivitetene. Å nekte seg dette som emne minner meg om de små femistene som må heise opp sin skjønne barberte legg som bevis for at hjerneaktiviteten ikke har fordervet dem som kjønnsobjekter.
Hvis du ikke henger med meg på den siste der så kommer den fra en periode der jeg syns jeg leste i annenhvert nettinnlegg der noen erklærte seg som ung og feminist at setningen etter var en presisering om at de så pene ut samtidig. Ikke var de sånn feminist som feministene var før, sure og svette og hårete.
Nå har vi holdt på med dette med arbeidslivet en stund, og jaggu skal vi ikke bli der også. Er virkelig det kollektive selvbildet så skjørt at vi fortsatt ikke kan løfte opp de ferdighetene kvinner tradisjonelt har hatt og snakke litt om dem også?
Sånn som f.eks Peter Englund gjør i dag i bloggposten Koka och baka.
Det var vel interessant?
Det syns hvertfall jeg.
I dag vil jeg snakke i paroleform:
La oss bruke enda mer av den friheten vi har.
fr.martinsen,
for øyeblikket sur, svett og hårete.
de som snakker om mann-og-barn snakker om bleiepriser. Som om alt det som skjer inne i hjemmet og med de som bor der bare kan behandles på den mest konkrete og kjedelige måte?
Forsåvidt er bleiepriser et like relevant/kjedelig tema som å snakke om hvor mye han måtte gi for den i-phonen, men der er vi ikke så raskt ute med å klakke ned hverandre.
Kom igjen folkens, tør nå å ta plass med de gamle kvinnfolkaktivitetene. Å nekte seg dette som emne minner meg om de små femistene som må heise opp sin skjønne barberte legg som bevis for at hjerneaktiviteten ikke har fordervet dem som kjønnsobjekter.
Hvis du ikke henger med meg på den siste der så kommer den fra en periode der jeg syns jeg leste i annenhvert nettinnlegg der noen erklærte seg som ung og feminist at setningen etter var en presisering om at de så pene ut samtidig. Ikke var de sånn feminist som feministene var før, sure og svette og hårete.
Nå har vi holdt på med dette med arbeidslivet en stund, og jaggu skal vi ikke bli der også. Er virkelig det kollektive selvbildet så skjørt at vi fortsatt ikke kan løfte opp de ferdighetene kvinner tradisjonelt har hatt og snakke litt om dem også?
Sånn som f.eks Peter Englund gjør i dag i bloggposten Koka och baka.
Det var vel interessant?
Det syns hvertfall jeg.
I dag vil jeg snakke i paroleform:
La oss bruke enda mer av den friheten vi har.
fr.martinsen,
for øyeblikket sur, svett og hårete.
10 Kommentarer:
Du får meg til å bli så blid!
du må lese Charlotte Rocher. Snart anmeldese i VG:)
Takk!
Og takk for tipset. Jeg har ikke hørt om henne, desto bedre å bli tipset da. Er jeg skikkelig bakpå nå kanskje?
Når jeg syns jeg har lest mye kjedelig på nettet, kikker jeg inn hos deg. Det hjelper.
Våtmarksområder! Har ikke lest boka, men lest om den og så bokprogrammet på tirsdag. Tenkte på spalten din i Fett den gangen. Litt samme type prosjekt og veldig interessant. Tror boka går mye lenger og vet ikke om jeg vil like å lese den. (Hørte om ei som leste den og kasta den i peisen!) Men prosjektet som stiller spørsmålstegn ved vårt (og særlig kvinners) hygienehysteri er kjærkomment.
Cathrine Grøndahls diktbok er jo også noe i samme retning: å ta småbarnslivet inn i poesien. "Jeg satte mitt håp til verden".
Altså ikke i retning hygienehysteri men det å opphøye det å snakke om barn...
ikke bakpå, og jeg ville ikke kaste boka, men ble kanskje mildt sagt litt trett av fortellerens rumpe. Men hun har et poeng.
Det liker jeg, å være et ikke-kjedelig sted.
I dag på vei hjem fra jobb gikk jeg innom bokbutikken og bestilte Charlotte Rochers bok til mandag.
I dag ble jeg irritert på Anne Oterholm. Men hva var det egentlig hun sa og hvor var det, finner ikke. Hun sa noe om at kvinner ikke bare skriver om hverdagslige ting.
Og da tenker jeg på hva som er hverdagslige ting og hva som ikke er det. Og da blir jeg sur.
Er barn hverdagslig? Kjærlighet? Er livene våre rett og slett hverdagslige? De er jo det. Og jeg nekter for at hverdagslig er "bare", livene våre er ikke "bare".
Hva er ikke hverdagslig? Det ondes problem?
Her er klippet med Charlotte Roche i Bokprogrammet
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden