Det noen sa og gjorde
Dette er vårens frø som jeg har bestilt fra et frøfirma. Skit i de ordene du kan om frø, livets begynnelse og det der. Likevel.
Siden jeg var 10-11 år og leste en bok beregnet på generasjonen før meg om den lille hageperson eller noe slikt og drømte meg bort i rader i min egen lille åker med salat og gulrøtter, bringebær, birøkting, har jeg tenkt mye på frø og gjødsel og jord. Jeg skulle dyrke sånn at vi hadde mat, noe som jeg vannet og som vokste.
Det var en dyp tilfredsstillelse, jeg tenkte på det når jeg gikk på ski opp til varden f.eks.
Det minner meg om noe Astrid Lindgren sa, at hun hadde fantasier der hun reddet folk, tok inn den gjennomfrosne farløse fattige ungen og varmet den i et bad i en stamp på kjøkkenet og ga den ferskt brød med rabarbrasyltetøy.
Og det igjen minner meg om Peter Englunds post om hvordan det bor minner for ham alle steder hvor han går og sånn er det i hodet mitt også, akkurat sånn. Men før, før for udefinert lenge siden lå alt foran, det var ting som skulle skje og selv om ting skal skje nå også og jeg har forestillinger om dem så er det som har skjedd meg hittil mer med meg i alle assosiasjoner enn før da jeg f.eks var 25.
Jeg vil lenke til Peter Englunds bloggpost om hvordan det føles for ham å gå gjennom den engelske parken, å ha lag med minner gående samtidig, å ha fortid og nåtid med seg simultant,
Ibland kan jag verkligen tröttna på den här sidan av mig själv.
Och avundas dem som rör sig, snabbt och ledigt, utan minnen.
Eller rör sig i miljöer som saknar sådana. De nyinflyttade. I praktiken eller i sinnet. Så är det för mig när jag besöker Berlin. Det är en plats överfull av minnen, men det är bara andras minnen, och jag betraktar dem på håll. Där vandrar jag fri.
Sjekk forresten kommentarfeltet hans, snakk om bidrag til samtalen.
I dag har jeg puttet noen av frøene i krukke og satt dem til spiring. Det er asters og rosa stokkroser og mørkeblå blomstererter. Etterhvert skal jeg plante det som har overlevd ut. Det gleder meg at jeg gleder meg til å gjøre disse tingene. Jeg har vanskelig for å finne ord jeg kan akseptere å bruke som dreier seg om alt som har med frø og såing og vanning å gjøre.
Jeg fortalte mamma om den boka jeg hadde vage minner om.
Jeg regna ikke med at den fantes mer etter ryddinger og flyttinger men det gjorde den og for noen dager siden kom den i posten i brunpapirpakke med bruntape og det er nå jeg åpner den.
Jeg gruer meg nesten litt.
Det var "tyskerarbeid" fordømt av de som kom fra England og Sverige. Det var ikke arbeid å få akkurat da. Far skreiv til sin arbeidsgiver i Båtsfjord og ba ham om å "trenge han Magnus" på sitt bruk. Det hjalp. Far kom heim. Hva skulle folk gjøre? En far måtte forsørge sin familie når det ikke var annet arbeid enn "tyskarbeid"."
Farfar hadde med seg de fire bøkene til sønnen sin som var 12-13 år da. Jeg lurer på hva han tenkte på da han kjøpte dem. Han ville kanskje at sønnen skulle lære seg ting. Jeg kan tenke meg at han ikke ville at han skulle arbeide som trankoker på fiskebruker og senere på trelastlageret sin han selv gjorde. Men det vet jeg jo ikke. Farfar leste bøker og sang i mannskoret og hadde ei hytte som han gikk til for å fiske. Og en av de bøkene han kjøpte i Kirkenes fikk stor betydning for meg.
Det er alltid for mange frø i posene. Hvis du vil ha noen frø kan du sende meg en e-post så skal jeg sende deg frø i en konvolutt. fr.martinsen@gmail.com
Siden jeg var 10-11 år og leste en bok beregnet på generasjonen før meg om den lille hageperson eller noe slikt og drømte meg bort i rader i min egen lille åker med salat og gulrøtter, bringebær, birøkting, har jeg tenkt mye på frø og gjødsel og jord. Jeg skulle dyrke sånn at vi hadde mat, noe som jeg vannet og som vokste.
Det var en dyp tilfredsstillelse, jeg tenkte på det når jeg gikk på ski opp til varden f.eks.
Det minner meg om noe Astrid Lindgren sa, at hun hadde fantasier der hun reddet folk, tok inn den gjennomfrosne farløse fattige ungen og varmet den i et bad i en stamp på kjøkkenet og ga den ferskt brød med rabarbrasyltetøy.
Og det igjen minner meg om Peter Englunds post om hvordan det bor minner for ham alle steder hvor han går og sånn er det i hodet mitt også, akkurat sånn. Men før, før for udefinert lenge siden lå alt foran, det var ting som skulle skje og selv om ting skal skje nå også og jeg har forestillinger om dem så er det som har skjedd meg hittil mer med meg i alle assosiasjoner enn før da jeg f.eks var 25.
Jeg vil lenke til Peter Englunds bloggpost om hvordan det føles for ham å gå gjennom den engelske parken, å ha lag med minner gående samtidig, å ha fortid og nåtid med seg simultant,
Ibland kan jag verkligen tröttna på den här sidan av mig själv.
Och avundas dem som rör sig, snabbt och ledigt, utan minnen.
Eller rör sig i miljöer som saknar sådana. De nyinflyttade. I praktiken eller i sinnet. Så är det för mig när jag besöker Berlin. Det är en plats överfull av minnen, men det är bara andras minnen, och jag betraktar dem på håll. Där vandrar jag fri.
Sjekk forresten kommentarfeltet hans, snakk om bidrag til samtalen.
I dag har jeg puttet noen av frøene i krukke og satt dem til spiring. Det er asters og rosa stokkroser og mørkeblå blomstererter. Etterhvert skal jeg plante det som har overlevd ut. Det gleder meg at jeg gleder meg til å gjøre disse tingene. Jeg har vanskelig for å finne ord jeg kan akseptere å bruke som dreier seg om alt som har med frø og såing og vanning å gjøre.
Jeg fortalte mamma om den boka jeg hadde vage minner om.
Jeg regna ikke med at den fantes mer etter ryddinger og flyttinger men det gjorde den og for noen dager siden kom den i posten i brunpapirpakke med bruntape og det er nå jeg åpner den.
Jeg gruer meg nesten litt.
I boka har faren min skrevet til meg
"Under krigen, i 1941 eller 1942, måtte far ta arbeid på Kirkenes.Det var "tyskerarbeid" fordømt av de som kom fra England og Sverige. Det var ikke arbeid å få akkurat da. Far skreiv til sin arbeidsgiver i Båtsfjord og ba ham om å "trenge han Magnus" på sitt bruk. Det hjalp. Far kom heim. Hva skulle folk gjøre? En far måtte forsørge sin familie når det ikke var annet arbeid enn "tyskarbeid"."
Farfar hadde med seg de fire bøkene til sønnen sin som var 12-13 år da. Jeg lurer på hva han tenkte på da han kjøpte dem. Han ville kanskje at sønnen skulle lære seg ting. Jeg kan tenke meg at han ikke ville at han skulle arbeide som trankoker på fiskebruker og senere på trelastlageret sin han selv gjorde. Men det vet jeg jo ikke. Farfar leste bøker og sang i mannskoret og hadde ei hytte som han gikk til for å fiske. Og en av de bøkene han kjøpte i Kirkenes fikk stor betydning for meg.
Det er alltid for mange frø i posene. Hvis du vil ha noen frø kan du sende meg en e-post så skal jeg sende deg frø i en konvolutt. fr.martinsen@gmail.com
innlegg av fr.martinsen på
12:42
12 Kommentarer:
Åh, for en fin og velgjørende bloggpost :-)
Så bra. Takk.
Jeg likte denne så godt. Både det om minnene og det om frøene. For to år siden fikk jeg noe som heter springfrø av en gammel dame som bodde på den andre siden av vannet. De frøene liksom "eksploderer" når du tar på dem. Hun pakket dem inn i et kaffefilter. De ligger fremdeles i en skuff i skrivebordet mitt. Jeg er flinkere til å drømme om å så og plante enn til å gjøre det.
Veldig fint! Gleder meg til å se resultatet!
Jeg trodde lenge jeg ikke var et hagemenneske (liker ikke å bli møkkete på hendene :-)), men etter jeg fikk en liten flekk dyrker jeg både blomster, litt grønnsaker og bær. Jeg er blitt enormt opptatt av det som spirer og gror - hva er vel bedre enn å se noe utvikle seg. Hver dag leter jeg etter nye tegn. Om våren kan jeg sitte å se knoppene blomstre, om sommeren kjenner jeg deilige dufter fra rosene og på sensommeren høster jeg jordbær, tomater og sukkererter.
I dag brukte jeg mye tid på å grave fram noen krokusspirer jeg visste fantes under snøen...
Hei, TaxiGudrun. Jeg forestiller meg at du setter et frø ned i et youghurtbeger bare for å se hva som skjer, så kan de andre ligge igjen i kaffefilteret..
StHanne, ja jeg også. Jeg sparker i sneen hver morgen og ettermiddag, tråkker på is, graver sne ut på brosteinene sånn at det skal gå fortere. Og litt seinere når bedet er tomt for sne og de løkene jeg satte i fjor høst syns så vet jeg at jeg gjør som i fjor og årene før der, hver morgen og ettermiddag må jeg stå og stirre litt på dem.
Jeg fikk så intenst lyst til å prøve å dyrke frem noen blå blomster da jeg leste om frøene dine. Pleier ellers stort sett å kjøpe "ferdige" blomster på gartneri til eget bruk. Opp gjennom bardom- og ungdomstiden har jeg imidlertid dyrket frem mengder av gulrøtter, neper, grønnkål, kinakål og squash! Særlig de to sistnevnte har jeg morsomme minner om. Foreldrene mine var tidlig ute med å prøve disse "nye" sortene på slutten av 70tallet. Det første året fikk vi så enormt store avlinger og selv om vi kokte, syltet, stekte og gratinerte squash og kinakål til den store gullmedalje brente vi inne med store mengder. Venner og bekjente tok imot det vi gav dem, men visste ikke helt hvordan de skulle bruke de ukjente grønnsakene. Til slutt pakket mor min noen kasser med de fineste eksemplarene og gikk rundt til grønnsakshandlere og butikker og lurte på om de ikke ville prøve å selge noe. Resultatet var imidlertid nedslående. De hadde liten tro på at nordmenn (bergensere) ville være interessert i å kjøpe slike rare grønnsaker!
Kanskje din farfar hadde et ønske om at hans sønn skulle oveta hans hjemgård, Elverum
Foreldre har drømmer for sine barn, kanskje ikke alltid realistiske.
mamma
Hei mamma.
Det kan tenkes at farfar hadde slike drømmer. Men det kan også tenkes at den tolkingen bare hører hjemme hos deg. For hvis vi ser på bøkene så er det jo en om dyr der også. Uten at vi dermed tenker at farfar ville at pappa skulle bli dyrlege?
Hei ingping.
Jeg husker at kinakålen kom og at den stakkars ble harry etter en stund. Hva galt hadde den nå gjort bortsett fra å bli populær. Og det er ikke lenge siden jeg sluttet å forklare folk om avokadoen, at den er god med salt og pepper på. Da jeg vokste opp spiste vi masse kålrabi hver høst. Den var saftig og god.
Heia kålrabien, billig er den også. Runar Døving har skrevet et faglig festskrift for den.
Kinakålen ble Harry og litt vanskelig å bruke. Etter at jeg fikk denne gode suppeoppskriften av en kollega handler jeg imidlertid kinakål med hevet hode igjen:
Indonesisk rekesuppe
Ca 4 personer
1 hakket løk
1 spiseskje currypaste (vær forsiktig)
1-3 spiseskjeer carry
1-3 fedd hvitløk
1/2 l grønnsaksbuljong
1 boks knuste hermetiske tomater
Saften av 1 boks hermetiske ferskener (ikke ferskener foreløpig!)
Rekekraften (av en boks rensede reker)
Salt, pepper etter smak
1/3 l fløte (tas i mot slutten av koketiden)
I bunnen av hver tallerken legges litt strimlet kinakål, ferskener delt i båter - og reker.
Serveres med fersk loff, baguetter, e.l.
Nå har jeg sendt blå erteblomstfrø ut i verden! Det er fortsatt astersfrø og rosa stokkrosefrø å få for den som vil ha.
ingping, Hm. Skal jeg prøve. Jeg har aldri kjøpt currypaste før.
Når det gjelder kinakål, så må jeg fortelle om kimchi.
Jeg smakte det hos en koreansk dame. Der i landet spiser de kimchi til alt, og det finnes til og med egne kjøleskap (bokser) for kimchi. Jeg fikk oppskriften og lagde det mange ganger, men har mista den igjen (dere kan google den). Det er rett og slett gjæret kinakål med kimchikrydder, som er en slags chili.Kjempesunt. Smaker...vel...interessant.
Det er kanskje ikke så anderledes enn surkål. Men her er jeg konservativ.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden