Annie Leibovitz og meg
..og Elizabeth Gilbert viser det seg. Som har en slags trøstende tanke for den som sitter og ser på halvskrevne bloggposter som ikke svinger. Jo, såklart livet er sånn også om man er en bloggpostskriver og ikke forfatter eller Tom Waits. Så her sitter jeg og skriver og prøver å holde fast ved tanken: Kom ikke her og si at jeg ikke gjør min del av jobben. Jeg sitter her og jeg skriver. Det kan bli usammenhengende, men det skal bli en bloggpost.
Først leste jeg i avisen at Annie Leibovitz har belånt hele livsverket sitt og det hørtes skummelt ut og det fikk meg til å tenke på meg selv.
Jeg har levd i mange år på lite penger etter norsk standard.
Nå har jeg mange etter min standard. Hva skal jeg gjøre med det?
Skal jeg betale ned lånet raskere, skal jeg kjøpe meg tid, skal jeg spandere en fest på vennene mine hver måned? Jeg vet ikke og de tre eksemplene hører ikke hjemme i samme kategori heller,
men selv den økonomiske kategorien skjønner jeg ikke.
Men jeg vet at følelsen av frihet ved å ha to månedslønner på konto er god. Så hvorfor tenke på skatt, jeg er jo for å betale skatt.
Jeg har pålagt meg ekstraskatt på 500 kroner trekk fra konto hver måned til Leger Uten Grenser. Etter å ha fnyst av telys-i-vinduet og e-post-aksjoner har jeg erkjent at jeg ikke skal fortsette å betale en tusenlapp hvert 3. år. Så planen er at jeg med mine 500 skal fortsette å drikke rødvinen min og tillate meg å tenke luksuriøse tanker om hvordan jeg best skal ødsle resten av pengene mine.
Og så leste jeg at utstillingen til Annie Leibovitz er kommet til Berlin og jeg ser på de dårlige spørsmålene også Annie Leibovitz får på pressekonferansen og de trøster meg heldigvis ikke.
Men de gjør meg ikke roligere heller.
- Hva betyr fotografi for deg?
- Du er jo kjent som en kjendisjeger, er det noe igjen for deg å gjøre etter å ha fotografert alle fra John Lennon til dronningen?
Det var bare det i kveld,
fr.martinsen, ved sitt eget skrivebord,
klin edru men med en ganske vanlig dose prestasjonsangst.
Først leste jeg i avisen at Annie Leibovitz har belånt hele livsverket sitt og det hørtes skummelt ut og det fikk meg til å tenke på meg selv.
Nesten alt får meg til å tenke på meg selv.
Jeg tenker ofte på at jeg som er, ja hvordan skal jeg si det da, ganske vettig, ganske opplyst, likevel skjønner så lite av hvordan ting henger sammen i samfunnet.
Jeg har levd i mange år på lite penger etter norsk standard.
Nå har jeg mange etter min standard. Hva skal jeg gjøre med det?
Skal jeg betale ned lånet raskere, skal jeg kjøpe meg tid, skal jeg spandere en fest på vennene mine hver måned? Jeg vet ikke og de tre eksemplene hører ikke hjemme i samme kategori heller,
men selv den økonomiske kategorien skjønner jeg ikke.
Men jeg vet at følelsen av frihet ved å ha to månedslønner på konto er god. Så hvorfor tenke på skatt, jeg er jo for å betale skatt.
Jeg har pålagt meg ekstraskatt på 500 kroner trekk fra konto hver måned til Leger Uten Grenser. Etter å ha fnyst av telys-i-vinduet og e-post-aksjoner har jeg erkjent at jeg ikke skal fortsette å betale en tusenlapp hvert 3. år. Så planen er at jeg med mine 500 skal fortsette å drikke rødvinen min og tillate meg å tenke luksuriøse tanker om hvordan jeg best skal ødsle resten av pengene mine.
Og så leste jeg at utstillingen til Annie Leibovitz er kommet til Berlin og jeg ser på de dårlige spørsmålene også Annie Leibovitz får på pressekonferansen og de trøster meg heldigvis ikke.
Men de gjør meg ikke roligere heller.
- Hva betyr fotografi for deg?
- Du er jo kjent som en kjendisjeger, er det noe igjen for deg å gjøre etter å ha fotografert alle fra John Lennon til dronningen?
Det var bare det i kveld,
fr.martinsen, ved sitt eget skrivebord,
klin edru men med en ganske vanlig dose prestasjonsangst.
innlegg av fr.martinsen på
21:03
7 Kommentarer:
Jeg stemmer for den månedlige festen!
Syns du skal gjøre alt sammen. Viktig å ha god samvittighet:)
Og husk at gode tider gjerne følges av dårlige; i fjor hadde jeg råd til gedigne vennelag og reiser til eksotiske reisemål; i år går det i havregrøt for meg og katta og en og annen tur til Flisa.
Sant, TaxiGudrun, jeg kan ha litt på konto til en regnværsdag.
Hjorten. Jeg har tenkt på at jeg kunne utvide middagsselskapene mine i en retning. F.eks ha lese-aviser-og-drikke-kaffe-sammen-lørdag som går over i at den som vil lager mat sammen. Eller hvorfor ikke ha underholdning i middagsselskaper, smelle av noen penger på at det kommer en syngemann? Hva koster det å ha Valkyrien Allstars i bakgården i 20 minutter?
Jeg tenker ofte at det er skummelt hvor fort man venner seg til å ha mer penger enn før. Jeg har oppdaget at jeg har mye lettere for å gi til Røde Kors eller opprette medlemskap i fadderorganisasjoner og sånt når jeg har lite penger, for eksempel når et midlertidig engesjement nettopp har tatt slutt og jeg ikke har anelse om hvor neste lønning skal komme fra. Tror det er en idé om at når jeg har så lite, så kan jeg like godt bruke det lille jeg har på noe fornuftig. Når jeg har tilstrekkelig, derimot, blir det plutselig veldig viktig å tviholde på det. Så jeg er fullt i stand til å være gniten og samtidig se ned på gnitne folk. Jeg har enorm respekt for folk som klarer å ha et rasjonelt forhold til penger. Det er nok like greit at jeg ikke har mer enn jeg trenger.
Men kan man ha et rasjonelt forhold til penger? I penger bor jo alt, trygghet, ting, sosiale relasjoner, fremtid, omsorg.
Jeg tror vi ofte tenker på rasjonelt forhold til penger som det å gjøre rent økonomisk fornuftige disposisjoner, som å betale ned lån. Jeg fikk en vekker en gang da ungen min var omtrent 10 og jeg skjønte at jeg gjorde de "riktige tingene" men på den måten ville jeg få passe penger til gøy akkurat idet hun skulle bli voksen.
Så slakket jeg av på bank-tempoet og så dro vi til Disneyland.
Så slakket jeg av på bank-tempoet og så dro vi til Disneyland.
Jeg tror det er det jeg mener med et rasjonelt forhold til penger. Økonomisk fornuftige disponeringer er jo ofte forferdelig angststyrte. Når man først har opplevd å ha en viss mengde penger, er det veldig lett å få angst for å en dag ha mindre. Jeg merker det på meg selv, hele tiden. Da prøver jeg å minne meg på at det ordner seg som regel. Men lett er det ikke.
Avsporing: Det er feministdebatt på Redaksjon1 nå snart, har norske feminister sviktet innvandrerkvinnene. Jeg kjenner at jeg nærmer meg en coveritlive på den der, vil noen være med?
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden